Enderlig fredag. Kroppen min(og hodet) var så rastløse så lys våken var jeg en times tid før jeg trengte. Men orket bare ikke lee meg ut av sengen. Da klokken ringte var det på tide få fart på skrotten og starte helle ned litt kaffe!.
Det skulle vise seg at dette var en av de heller håpløse dagene. De dagene du står forran klesskapet og ikke har noe å ha på deg. . .
Temperaturen ute viste allerede masse varme grader så jeg kunne ikke ha på meg lass av klær. Kroppen føles som en høygravis flodhest. Og mest av alt ville jeg bare krype ned under dyna og vente til neste dag.
Prøvde klesplagg etter klesplagg. Ingeting var bra. Jeg ville helst ha på meg et telt, men har ingen telt med lange armer.
Når jeg skal klæe meg for å dra på jobb er det en ting som er viktig. Jeg må ha langarmet på meg. (siden ingen aner noen ting). Og de dagene jeg ser ut som en ballong og egentlig ikke tør gå utenfor døra er det litt vrient. Men klarte det tilslutt. På et vis. (det ble bare litt varmt..)
Etter flere timer med småjobbing på jobben. En rolig fredag for min del. Bortsett fra at telefonen ringte uten stopp hele tiden gjenstod det bare vell tre kvarter. Jeg hadde fått skrevet ut alle listene for hele helgen, sjekket opp og ned og alt var bra. Vi var klare for å ta helg.
Så ringer telefonen - sykdom i kveld. Vi kaster oss rundt og må omfordele kveldens arbeidslister til de to gjenstående personene. så ringer de fra sykehuset, tre brukere blir sendt hjem i dag og trenger hjelp. (det er vist alltid slik, sykehusene liker sende hjem folk rett før langhelger... )
Vi tre på kontoret hiver oss rundt. Omorganiserer alt. Og jeg blir superstressa merker jeg. Beskjeder blir gitt i hytt og gevær. Folk skal ha tak i meg overalt. Tilslutt bare stopper det. Jeg føler meg så dratt i alle retninger at jeg stopper. Klumpen i halsen blir større. Tårene presser på. Jeg orker ikke dette. Jeg klarer ikke dette. Jeg føler ansvaret tungt.
Trekker pusten dypt, roer meg. Tar en ting av gangen og kommer meg helskinnet ut av kontoret så snart de to andre kan klare resten selv.
Så flink du er! Sånt der hadde stressa meg noko voldsomt. Ønsker deg fine vårdagar <3
SvarSlettsånne hektiske dager kan vippe hvem som helst av pinnen,så jeg synes du skal gi deg selv et klapp på skuldra og si: detta fiksa du Siri ;)
SvarSlettDu er flink, Siri! At du greier å komme deg gjenom en arbeidsdag og at du holder ut til tross for mange utfordringer!
SvarSlettKlem!
Hei Siri
SvarSlettHar lest bloggen din en stund nå, men har aldri kommentert. Beklager, ikke så ok å sniklese føler jeg.
Vil bare si at jeg syns du er sterk. Med alt du sliter med, alt du skjuler, alt du forsøker å få til - selv om dagene er lange og vanskelige. Likevel går du på jobb og gjør det du skal. Jeg tror det er din styrke og din svakhet. Du vet du kan, du klarer, du fikser og ordner - men samtidig er det ingen som egentlig ser hvordan du har det fordi du nettopp tilsynelatende ser ut til å fikse alt så bra.
Du er en ressurs, men det har sin pris. Enig?
Jeg begynte å lese her fordi jeg rett og slett googlet på Rasp en gang i tida. Helt tilfeldig havnet jeg her. Rasp har vært mitt tilholdssted en periode også. De er flinke, menneskene der er fantastiske, men kurert ble jeg ikke. Man kan si hva man vil om ulike behandlingssteder. Jeg tror kanskje at man aldri vil finne noe som "passer en". Det magiske stedet, de magiske folkene som plutselig skal kurere en. Det må være noe man gjør selv.
Jeg syns det er trist, som du også har nevnt her et par ganger, at man må være døden nær og ekstremt undervektig før man får rett på mer hjelp. Det blir som å bagatellisere det fæle man går igjennom. Det er absolutt mulig å ha det jævlig, kanskje enda mer jævlig enn da man var veldig undervektig. Trist at det er sånn.
Ikke gi deg, Siri. Du er viktig. Jeg er lei meg for at du har opplevd vonde ting, forsøkt å håndtere det på fullt forståelig, men skadelig vis. Du er ikke alene om det. Det er trist at fine folk skal ha det så vondt.
Kanskje har vi møtt på hverandre i området der du bor. Jeg surrer rundt i hovedstaden jeg også. Neste gang jeg er ute og bare glaner skal jeg vinke til deg (om jeg mot formodning kjenner deg igjen, bilder sier ikke stort) ser deg.
Ta vare på deg selv!
(Og hils Finn... heh... om du har kontakt med han. Jeg har det på et vis. Fjernt. Verden er liten.)
<3
SvarSlett