Vår

Våren er her. Solen stråler, snøen er nesten forsvunnet i skogen, været er varmere og folk begynner å strømme ut i finværet. Blomstene begynner i titte opp av bakken og veiene blir vasket. Unge mennesker i røde og blå bukser begynner å vise seg overalt og om ikke altformange dager er vi i måneden mai.
Det er deilig å kjenne solen varme, det er godt å kunne sitte i parken, kjenne solen varme og bare kjenne på friheten. Men med våren kommer også minner. Minner om en tid for lenge siden.
Det var en gang våren for min del var forbunnet med konkurranser hver helg, dagene var fult opp av trening i skogen, venner overalt og et miljø hvor jeg stortrived.

Vinteren for min del er en grei tid for jeg slipper og tenke på alt jeg kunne vært, alt jeg kunne gjort. Men når solen begynner og titte frem igjen savner jeg nervene dette pleide medføre. Hvordan første løpet var viktig, hvordan hele sesongen var planlagt. Kalenderen var plottet full av norgescup, NM, testløp, KM, små løp, treningsløp og masse reiser. treningstøyet var alltid på vask, og jeg likte det. Møte mennesker som hadde samme innteresse som meg. Mestre noe. Løpe rundt i skogen med en følelse at "dette er moro".

Jeg savner sånn å være endel av noe. Ha en mening, et mål. Jeg savner skogen, myrene, skrentene, steine. jeg savner kart og kompass. Jeg savner tilogmed følelsen av å vøre fortapt i en stor skog uten noen aning om hvor jeg er.
Jeg sitter og blar gjennom sidene på internett, ser venner, kjente og ukjente som klatrer opp på resultatlisten, jeg ser venner være en del av et lag, gjøre det bra. Og kan ikke annet enn undre på hvor hadde jeg vært ? Hvor kunne jeg vært?

jeg blir misunnerlig, jeg vil så gjerne være endel av det også. Jeg vil kunne stille på start, gjøre det bra igjen, være omgitt av kjente mennsker. Jeg vil tilbake, være på topp gjøre noe bra.
Desverre vet jeg hva jeg må gjøre for å få det til, men jeg klarer ikke. Jeg kan all teorien, jeg vet alt jeg må gjøre, eller ikke gjøre. Men i mitt hodet blir 1+1=3..
Da jeg i 2007 fikk konkurranseforbus tenke jeg bare at jeg var tilbake neste sesong. Det var bare å gjøre alt riktig. Men neida, sesongen gikk og jeg stod fortsatt utenfor. Men jeg var på en måte endel av det hele, jeg var på løpene, og tenke at snart var det min tur. Men etterhvert som tiden gikk orket jeg ikke mer. Jeg klarte ikke være på løpene, jeg klarte ikke se alle andre gå forbi meg, konkurrere og gjøre det bra. Når jeg ikke fikk være endel av det. Jeg trakk meg litt bort. Orket ikke kjenne på misunnelsen. Jeg ville så gjerne også få surre rundt i skogen.

Nå strømmer tanken tilbake til alle gangene jeg har stått på startstreken, de gangne jeg har stått på seierspodiet. Alt kommer tilbake, og det eneste jeg vil er å være endel av det. Jeg vil tilbake til miljøet. Jeg savner alt sammen. Men mest savner jeg vennene. De fantastiske menneskene jeg har tilbragt timer på diverse jorder sammen med. Venner som jeg savner!