Måneden som har gått har vært lang, tund, mørk og dyster. Jeg stenger meg inni meg selv, stenger meg inne fra verden. Bort fra alt og alle. Jeg vil bare forsvinne. Jeg vil bort fra denne verden, bort fra dette livet. Jeg vil ikke ha det slik. Jeg vil ha det bedre, jeg vil kunne se meg selv i speilet, takle det jeg ser og godta at det er meg som stirrer tilbake.
Jeg har i mine mørkeste stunder nesten sverget til gamle synder og tatt frem barberbladene. Men istede for å gjøre det bli jeg sittende og se på armene mine, se på hvert arr, se hva jeg har gjort mot meg selv. Jeg kan ikke huske hvordan underarmene mine så ut før jeg startet kutte dem opp. Jeg kan ikke huske hvordan det var før barberbladene ble min gode venn. Men jeg vil ikke lage flere arr, jeg vil ikke lage enda flere sår, når enderlig arrene begynner å blekne litt. Jeg vil bare ha det bra med meg selv.
Jeg kan ikke huske hvordan jeg var før. Jeg vet ikke akkuratt når alt forandrer seg. Men jeg tror det skjedde over tid. Litt om litt.
Jeg så det ikke komme, jeg skjønte ingenting før jeg var fanget. Fanget i meg selv. Spiseforstyrrelsen tok over, for at jeg skulle slippe og føle. Og viss følelsene ble for sterke til at jeg klarte takle det med mat eller andre prøvde ta over kontrollen tok selvskadingen over. Jeg skulle ønske jeg kunne huske hvordan det var før. Kanksje jeg da ikke hadde vært så redd. Så utrolig redd for hva resultatet av å bli "frisk" betyr.
Tirsdag hadde jeg samtale med psykiateren min igjen. Jeg gikk derfra og tenke "hva er vitsen?"
For vi hadde (hva nok burde kalles) en god samtale, men det var følelsemessig opprivende. Og jeg gikk derfra med en følelse av at jeg var blitt revet frahverandre og kastet ut igjen. For når man går poliklinisk er det en samtale på 45 min også bli man kastet ut i ingenting igjen. Hvem skal være der for og plukke opp bitene etter at behandleren har knust meg? Det er ingen, da er jeg overlatt til meg selv. Og det kan være farlig. Det kan være vanskelig. Tøft. For innen neste samtale har jeg på en ellerannet måte klart og samle sammen bitene og teipet dem sammen igjen.
Jeg undrer om jeg burde gå i behandling. Om det er bra, om det hjelper eller om det bare er noe jeg lurer meg selv til og tro. For viss jeg skal bli frisk så må det være noe som kommer innenfra. Som som komme fra meg. Det hjelper ikke hva alle andre sier så lenge jeg ikke er klar for det selv. Så hva er da vitsen med å utsette meg selv for en slik følelsesmessig rundans det er med terapi?
Kanskje har det en virkning på langsikt. Men jeg er et utolmodig vesen, jeg vil ha forandring over natten. Tydligivs er det ikke slik samtalebehandling fungerer (siden jeg har vært i behandling 4 år..). Men kan jeg se noen forskjell?
Usikkerheten er der. Men forløpig tror jeg at jeg er reddere for hva som kan skje viss jeg ikke har noe sikkerhetsnett overhodet. For hvis jeg faller har det en tendens til å være en langt og hardt fall, og da kan det være godt å ha noen der til og hjelpe meg med å finne veien opp igjen. Om det så bare er et lite dytt i riktig retning.
Uff. Kjenner meg igjen i det der med at man blir revet fra hverandre og kastet ut etter 45 minutter når man går i terapi. Det kan være forferdelig vondt...
SvarSlett<3 klem
SvarSlettDet å gå i behandling er hardt arbeid, ikke bare i de 45min en time varer. men som du sier, man må pusle seg sammen etterpå..Jeg hadde en periode muligheten til å dra til DPS etter behandling, for å få litt hjelp til å takle de reaksjonene som kom.... hadde det vært en mulighet?
SvarSlettJeg mener du bruker sunne livsinstinkter når du skriver at det å bli frisk må være noe som kommer innenfra,noe som er en del av deg selv.
SvarSlettSjelslivet er en del av det fysiske liv,og følger samme grunnprinsipper. Det er bare kroppens eller sjelslivets egne livskrefter som kan skape sunnhet,for bare livskreftene har skaperkraft.
Det eneste vi mennesker kan gjøre selv, er å legge alt til rette for at disse livskreftene kan forløses. En slik tilrettelegging innebærer for alle livsformer-- også planter og dyr,at mishandling fjernes og at behov tilfredsstilles.
For meg med erfaringer av maktholdninger,innebar det å det å fjerne mishandling å gjennomskue sjelelige maktmiddel slik at jeg ble satt i frihet. Friheten forløste livskreftene,og jeg fikk noe ekte og konstruktivt å knytte selvbevissthet og selvfølelse til. Det er viktig å huske på at like lite som vi er våre fysiske skader,like lite er vi våre sjelelige skader. Vi må ikke knytte vår identitetsfølelse til dem.
Jeg er ikke enig med psykologen som driver å åpner mange sår,og så sender deg hjem. Tenk om en kirurg hadde gjort det samme når det gjelder fysiske sår-. Det psykologen skal gjøre er å fjerne det som hindrer sinnet i å lege seg selv. Sunnhet kan bare vokse frem innenfra,av det som er ekte og levende i deg selv.