Jeg undrer, tenker, funderer. En fysisk (godtatt) diagnose er greit. Det er legevitenskap, konkrete "bevis" på at kroppen ikke har det bra, at personen er syk, noe som kan fikses. Men når en person er syk i hodet, når tankegangen er gal. Hva da?
Hvordan kan noen bare bestemme at en tankegang er feil? Hvordan kan noen sette opp diagnotiske krav til en diagnose basert på ting vi tenker, føler opplever? Så fort man ikke er innenfor den såkalte normale normen i samfunnet så er noe galt. Da er det en diagnose som må finnes. Da er man syk.
Men hva om man ikke er syk, hva om man bare er litt anderledes...
Jeg skulle ønske jeg hadde svar. Svar på alle spørsmålene jeg stiller meg selv hver dag. Viss alle mine diagnoser var på fysiske sykdommer hadde det ikke vært så vanskelig. Da hadde jeg fått en resept i håndene, beskjed om å ta de og de medisinene, til de og de tidene. Kanskje vært noen dager på sykehus (viss det var alvorlig), eller bare vært til legen noen ganger. Viss jeg bare hadde hatt en brukket bein, eller en virusinfeksjon så hadde alle vist hva som trengtes. Alle hadde passer på at jeg holdet meg i ro så benet kunne gro, alle hadde kommet på sykebesøk med trøstende ord og vist at bare om noen dager hadde jeg vært på bena igjen.
Hadde jeg hatt en fysisk sykdom, en skade. Hadde jeg vært syk, hadde hele verden forstått. Ingen hadde presset meg, alle hadde hørt på legen. Alle hadde skjønt.
Men jeg har ikke det. jeg har egentlig aldri vært syk. Jeg blir nesten aldri forkjølet, influensa vet jeg egentlig ikke hva er, og beina i kroppen min ser vist ut til og tåle hva det skal være.
Når det kommer til psyken min vet jeg ikke lenger. Jeg har veldig vanskelig for å akseptere at jeg ikke er frisk. At jeg skal ha noen diagnoser. At jeg skal være psykisk syk. Jeg føler meg jo frisk. Så lenge kroppen fungerer, så er ingenting galt.
Men i de stundene. De timene, dagene, ukene jeg stenger meg inne. Graver meg ned i mitt eget mørke hull. Så underer jeg. Er dette livet? Er det slik det er ment, eller er det faktisk noe galt med meg?
Når jeg blir frustrert over mennesker rundt meg som ikke skjønner noen ting - er det mest fordi jeg ikke skjønner stort mere selv.
Fordi psykiske sykdommer fortsatt er ganske tabubelagte, prøver jeg å fornekte det. Jeg vil ikke være i den gruppen. Jeg vil ikke være psykisk syk. For da betyr det at det er noe som er galt, og noe må fikses i. Men i forhold til vanlige sykdommer kan man ikke bare svelge noen piller og vente på effekten. Man må jobbe, snakke, bearbeida. Jeg må gå inn i meg selv, kjenne, utfordre og føle. Og jeg vil ikke.
På jobben har vi nå etterhvert endel eldre psyiske pasienter. Og når det skal beskrives en bruker holder det bare å si "psyiatri" (i et tonefall om at det sier alt om hvor vanskelig denne brukeren er) og alle skjønner det. Jeg sitter der og føler meg satt i en bås. En bås hvor alle "gale" er. Et sted jeg ikke hører hjemme. Jeg har det jo bra, eller?
En annenting som jeg syns er vanskellig å akseptere er måten psykisk syke blir behandlet av helsevesenet på. Jeg mener, viss jeg hadde kommet til et sykehus diagnotisert med kreft hadde jeg med engang blitt lagt inn, undersøkt og alle midler ville blitt satt igang for å få meg frisk. Men når jeg kommer med diagnosen spiseforstyrret løfter ingen en finger. (det er ikke kritisk for helsen dine enda, du er ikke tynn nok enda). Men vi sender ikke en kreftpasient utigjennom døra bare fordi kreften ikke har spredd seg til hele kroppen.
Jeg skjønner at psykiske pasienter er vanskelige, men har vi ikke samme rett som alle andre syke? Er det noe forskjell på å være syk og psyk?
Jeg skulle så gjerne ønske jeg hadde alle svar, kunne fikse meg selv. Kunne grave ut hjernen min, smelte den om på nytt. Jeg skulle ønske å vite hvorfor noen blir psykisk syke og andre ikke. Er vi svakere?
Jeg vil vite; Hvorfor meg ?
man kan undre og tenke til man blir blå,uten å bli klokere...men alt i alt,så er det jo verre å være psyk,enn syk..det syke går over etter en forholdsvis kort periode.Er du psyk,kan du være det på livstid...Ikke alle psykdommer vises likegodt,og dermed er det lett å avse disse psientene,selv om de/vi har rett på lik behandling..
SvarSlettI dag hadde jeg psyk.time,og da var vi inne på dette med å være *svak*
Han fortalte at en annen pasient han hadde følte seg så svak i dårlige perioder,da var hun et dårlig menneske,men i gode perioder,så følte hun seg ikke svak i det hele tatt. Så sånn generelt er man ikke enten et svak eller et sterkt menneske,men man føler seg svak i dårlige perioder,og sterk i gode perioder.
som person så holder man seg stabil,men man kan ha PERIODER som gjør at man føler seg slik eller sånn.
Føler du deg som et svakt menneske når du har gode perioder?
Jeg tror ikke man skal grave så altfor mye i *hvorfor meg* spm,da tror jeg man kan bli gal..men det er jo mye derfor vi går i behandling også,for å finne bakenforliggende årsaker...
Nå håper jeg du og tankene dine har tatt natta,og at du sover godt søteste Siri.
nattaklemmer <3
Jeg tror at jeg kanskje har en del erfaringer felles med deg,selv om jeg aldri har hatt spiseforstyrrelse. Etter min mening er vi begge sterke både fysisk og psykisk. Men mennesker er en del av naturen,og alle former for natur- planter,dyr, kroppen vår og sjelslivet vårt, blir svake hvis grunnleggende behov ikke tilfredsstilles og hvis de utsettes for mishandling. Oppgaven er i alle tilfeller å frigjøre livskreftene slik at de kan sette i gang gjenoppbyggingen. På linken under har jeg skrevet om hvilket tankearbeid jeg har gjort for å frigjøre meg fra sjelelige maktovergrep.
SvarSletthttp://www.nevrotikeren.net/Maktenstrekant.htm