Hva er galt med meg? Hvorfor kan ikke jeg gjøre som alle andre? Hvorfor i helsike kan ikke jeg spise frokost, lunsj, middag som normale mennesker. Kose meg med mat som mine venner gjøre det. Trene fordi kroppen har godt av det - ikke fordi jeg må.
Hva har skjedd med hjernen min?
Når jeg vandrer rundt på denne jorden som levende død, men klarer ikke spise litt fornuftig mat. Klarer ikke la være telle kalorier. Klarer ikke la vekten stå stille, ensom en eneste dag.
Ingenting stemmer. ingenting gir noe mening. Hvorfor meg? Hvorfor kan jeg ikke bare ha det bra. Slappe av - nyte livet. Gå på jobb, gjøre jobben bra, gå hjem og slappe av (med god samvittighet).
Hvordan har jeg blitt fanget i dette? Jeg hater det, virkelig HATER det! Hater alt. Jeg hater alt som har med spiseforstyrrelsen å gjøre. Men samtdig klarer jeg meg ikke uten. Jeg klarer meg ikke uten. jeg kan ikke.
Det er en forvirrende verden jeg befinner meg i akkurat nå. Ser ingen utveier - bare umuligheter. Umulige valg jeg må ta - eller lar være å ta. Alt skjer på spiseforstyrrelsens primsipper. jeg har nesten ingen valg lenger. Jeg bare henger med, gjør som jeg får beskjed om. Presser kroppen akkurat så langt den klarer - også litt lenger.
Hvor dro kontrollen veien? hvor er lykken blirr av? Hva i helsike driver jeg med?
En liten stemme langt inne i hodet mitt roper fortvilet "STOPP". Ikke gjør dette lenger. "Du fortjener å ha det bedre". Men jeg klarer ikke. Jeg fortsette, fortsetter med virvlende fart nedover denne spirralen. Denne veien jeg så gjerne skulle ønske ingen andre måtte gå. Dette stedet hvor alt er så mørkt, så ensomt. Her hvor døden lurer rundt hvert hjørne.
Utrolig utmattende å ha det sånn lille venn :(
SvarSlettMan følger bare de reglene og strategiene man kjenner så altfor godt.Det er vanskelig å bygge nye strategier.
Jeg har aldri vært innlagt for min sf,har bare en psykiatrisk sykepleier jeg går til.Når jeg uttrykker min frustrasjon over min sf,til venner f.eks,så blir noen av dem provosert,og kan si:så gjør noe med det for svarte!!
Jeg vet ikke helt hva jeg skal si jeg da,for jeg er jo i behandling,jeg prøver jo om ikke hver gang,men noen ganger,å motstå bp-suget som oppstår,tanker om selvskading og overdoser..Folk som er rundt oss kjenner ikke våre tanker,og hva vi føler for å gjøre mange ganger,men de klarer heller ikke å se de små seierene vi vinner,fordi for dem er det helt naturlig å gjøre de små tingene som vi anser som vanskelige.
Vi vet hva som er fornuftig å gjøre,så klart,men det er ikke alltid det fungerer for oss..Vi vil-vi vil ikke,vi vil så gjerne klare det,men vi klarer ikke.
Men det gjelder å aldri gi opp Siri,har du håpet,så har du det viktigste.
sender over masse tanker,og vit at din kamp er min,og jeg er her for deg når du trenger oppmuntring og gode ord.Fordi jeg vet.Jeg skjønner.
klem <3
Hei, nå har jeg fulgt bloggen din en veldig god stund. Jeg har lest oppturer og nedturer men jeg blir nesten alltid like redd. Jeg ønsker deg alt godt og håper du klarer og komme gjennom sykdommen, jeg vil så gjerne en dag lese at du har det bra, du spiser bra, du trener og føler deg bra. Jeg skulle håper jeg en dag kan lese noe slikt for jeg føler du virkelig fortjener det. Jeg håper og se deg på en resultatliste på et orienteringsløp en gang, du fortjener alt det bra, jeg håper virkelig du klarer du gjennom det! : D
SvarSlettAldri gi opp, tenk på alt det bra som kan skje viss du kommer deg ut av sykdommen tenk på det bra tenk alltid på det positive! tenk på det som får deg til å smile!