Veid og funnet for lett?

Ogjada. Gårsdagen var jeg hos psykiateren min igjen. det er en måned ca, siden sist. Jeg grudde meg ganske masse. Jeg viste ikke hva jeg skulle vente meg. Jeg viste ikke hva som kom til og skje. Hva som skulle sies. Hva jeg skulle prøve og si. Hvordan jeg skulle klare si at alt var bra. .

Dagen startet som vanlige på vekta. Jeg fikk sjokk. Jeg gikk opp og ned. Ned og opp. Tankene surret i hodet mitt. Hvordan? Jeg burde være glad. Jeg var kommet under målet mitt. Men hvorfor ser jeg ikke noe forandring. Hvorfor er jeg ikke fornøyd. Med engang laget jeg bare et nytt mål. Et nytt tall - Da blir det bra, tenker jeg.
Men i mitt stille sinn lurte jeg på om psykiateren kunne se, ville forlange tallet, ville vite, sjekke og gripe inn..

Jeg trasket opp på kontoret hans. Puster og peser som en hval opp trappa. Alt er et ork. Og kroppen føles som veier flere hundre tonn. ("ekke rart jeg må ned i vekt da..")
Vell inne dumper jeg bare ned i nærmeste stol, og prøver klistre på et smil. Ikke lett.. Det blir liksom litt stivt.
Han spør. Han vil vite. Han ser, han blir ikke fornøyd før han vet alt.
Jeg prøver forklare, og bortforklare.
Han vil ha tallet, og han får det. Og han blir bekymret. BMI'en er ikke helt normalvektig. Snarere rett over grensen på farlig undervektig.

Jeg sier at det går bra. Jeg orker fortsatt ikke noe aktiv behandling. Men han vil se meg om tre uker. Så jeg går med på det. For en bitte liten del av meg vil ha det bedre. Denne lille delen vil ha hjelp. Det er bare det at den delen er så liten, så svak. Så forsvarsløs mot det store spiseforstyrrelsesmonsteret.
Jeg merket et lite stikk av bekymring når psykiateren blir så redd, men det går så fort over.

Jeg klarte overtale han om at jeg ikke vil ha noe videre behandling nå, ikke noe inleggelse eller noe slikt. Men nå sitter jeg og gruer meg til neste time. hvor kommer jeg til og være da? Kommer jeg til og kollapse før den tid? Jeg lever i en litt tåkete, ensom verden akkurat nå. Men det går. Dagene kommer og dagene går. Uansett hva jeg gjør eller ikke gjør.
Jeg er sliten!