Det har gått en uke. Det er helg. Enderlig. Jeg har levd en uke i helvete. En uke i mathelvete. Jeg har spist, spydd, spist, spydd vært på jobb, spist, spydd og spist enda mer. Magen min har vært totalt sprengt så mange ganger. Jeg har hatt det så vondt. Klart å få ned så masse mat at magen nesten sprekket, krabber ut på badet for å lette på trykket. Panikken, vekten, alt er bare kaos.
Jeg sitter i ensomhet, prøver fylle tomrommet inni meg med mat, men det hjelper ikke. Jeg føler meg bare værre og værre. Jeg er ikke sulten, men tankene styrer meg, løper til butikken, handler store mengder mat for ente gang på dagen. Kokelerer, rydder, vasker, spiser og starter igjen.
Hele døgnet går med til dette mathelvete. Runde på runde, selv om jeg er på jobb stopper ikke det meg. Når jeg står med hodet i do hos en bruker er det en stemme i hodet mitt som roper "STOPP, dette er ikke riktig". Men jeg klarer ikke. Jeg klarer ikke styre tankene, handlingene. Jeg må, jeg må fortsette. Jeg klarer ikke styre lenger. Jeg blir sliten, har lyst til og grave meg ned og aldri stå opp igjen. Jeg vil ikke vise meg ute, jeg føler meg jævlig. Alt er bare tull. Jeg eser ut, jeg spiser all den forbudte maten. Grådig, har ingen ende. Så utrolig store mengder mat blir konsumert i løpet av dagen.
Hver dag prøver jeg få igjen kontrollen, få tilbake den hærlige kontrollen jeg hadde. jeg vil ikke gå hele døgnet og føler meg kvalm, full av mat, ha mat helt opp i halsen. Jeg vil ikke lenger. Jeg har fått nok. Jeg har roet det litt ned i dag. Fått tilbake kontrollen igjen.
Jeg vil bare ha tilbake følelsen jeg hadde. Følelsen av renhet, letthet og kontroll.
Jeg orker ikke tanken på mat mer. Jeg føler jeg har spist nok for resten av livet.
Det værste er at mennesker rundt meg tror at alt er bedre når jeg spiser. Jeg får mer energi, men har det så mye værre med meg selv. Vekten går oppover, men det betyr ikke at ting er bedre. Det er bare så mye værre. Selvmordstankene truer med å ta overhånd. Men nå går det bedre, nå håper jeg at det blir lettere. At jeg er ferdig med mathelvete for denne gang.
Jeg sitter og tenker at mennesker med spiseforstyrrelse blir oversett så lenge de ikke har en faretruende lav vekt. Så lenge du ikke har anoreksi er det greit. For da er det ikke så farlig. Skulle tro det var blitt litt bedre nå, men det er jo ikke det. Jeg blir frustrert, for uansett hvordan spiseforstyrrelsen fortoner seg er det et helvete. Og du bør ikke måtte være døden nær for å få hjelp. Det brude være nok at mat er blitt et stort problem i livet ditt..
Først sende jeg en stor klem. Så vil jeg si at jeg kjenner meg igjen i det å ville fylle tomrommet med mat. Jeg spyr heldigvis ikke etterpå, men som sagt kjenner jeg meg igjen. Bare synd tomrommet og magesekken ikke er på samme sted...
SvarSlettHøres ut som har hatt en uke som jeg har hatt...utrolig slitsomt..og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har krøket meg til badet denne uka...
SvarSlettDet er vondt,det er slitsomt,det er tidkrevende og energitappende...
enig med deg,har man et matproblem burde man fått hjelp,ikke gå utifra vekten,det hører ikke hjemme noen plass...
masse klemmer <3
Jeg forsøker å forstå de hintene du gir om hva som ligger bak spseforstyrrelsen. Den er vel et symbol på en sjelelig tilstand. Det å overspise symboliserer det å fylle et sjelelig tomrom,og det å kvitte seg med maten symboliserer det å ha kontroll.
SvarSlettTenk om du klarte å fylle det sjelelige tomrommet med et ekte innhold i stedet,oppdage at du har egenverdi i kraft av deg selv som person og at det derfor er nok bare å være - oppdage at det er unødvendig å skaffe seg bruksverdi ved å leve opp til andres forventninger og at du ikke trenger å ha kontoll hele tiden.