spiseforstyrrelse

Hvor lenge orker jeg. Hvor langt skal det gå? Hvor kommer jeg til å ende?

Jeg ligger i sengen. Orker ikke tanken på og skulle stå opp. Kroppen føles så tung, så uhånderlig. Beina virker ikke. Kroppen lystrer ikke. Jeg prøver bruke tankens kraft for å komme meg opp. Rulle meg rundt, ut av sengen. Men ingen ting skjer. Musklene reagerer ikke. Hodet klarer ikke løfte seg opp av puta. Jeg ligger sammenkrøpet, fryser under dyna. Må opp. Må komme igang. Det blir bedre!

Etter godt og vell en time kommer jeg meg tilslutt opp. Beina treffer gulvet. Truer med å svikte. Rommet snurrer. Hjertet slår max. Også blir alt svart.

Hva skjer med meg?

Kommer meg opp. Drasser hele kroppen med meg til badet. Opp på vekta. Ser tallet, tror det ikke. På igjen. Sjekke, dobbelsjekke. Tallet lyser mot meg. En stor del av meg er fornøyd. Men jeg tror ikke. Frem med målbånd. Står å ser i speilet. Ser ingen forskjell. Hvorfor er tallene så forskjellig fra hva jeg ser, hva jeg føler.

Jeg klarer ikke tro på vekten, men likevell er vekten min beste venn. Hva skal jeg gjøre?

Spiseforstyrrelsen spiser meg opp innenfra. Musklene svikter meg. Kreftene forsvinner. Hvor mye mer orker kroppen min. Hvor mye lenger klarer jeg å fortsette dette. Jeg vil ikke, men jeg klarer ikke gjøre noe anna.
En liten stemme bakerst i hodet mitt sier meg at dette er galt. Det er ikke meningen at ting skal være slik. Det må stoppe nå. Men jeg makter ikke.

Underbevisheten underer på når kroppen sier stopp. Kommer jeg til og kolapse på jobb. Kommer jeg meg på jobb i kveld? Kommer jeg noengang til og bli tynn nok?
Jeg er forvirret, sliten og lei. Jeg vil ha et liv. et liv uten spiseforstyrrelsen. Et liv som bare er mitt. . .