Januar 2006 blir jeg innlagt for første gang. Jeg stifter bekjentskap med norges helsevesen. Jeg tenkte at de kunne hjelpe meg. Jeg hadde håp, drømmer og mange venner. Jeg hadde gode karakterer på skolen, drev med idrett jeg elsket og hadde det bra.
Det var bare det at jeg hadde slitt ut kroppen med overdreven trening (og forlite mat), og sleit med vanskelige tanker etter voldtekt. Så jeg ble innlagt på BUP. Der jeg satt time etter time hos psykiateren og stirret på han. Sa ingenting, fortalte ingenting. Det eneste som kom ut av den 5 måneder lange innleggelsen var flere opprivende familiesamtaler(som gjorde alt bare værre) og det faktum at jeg gikk opp i vekt.
Det var også overgrep med tvang, overgrep og belter. Før jeg lærte at det beste var å late som alt var bra, være den "perfekte pasient". Det sitter fortsatt hardt i..
Men noen forskjell var det ikke. Jeg kom ut, startet der jeg sluttet og raste ned i vekt igjen. Men klarte stabilisere det på et nogelunde nivå. Så det var greit.
Jeg måtte gå til psykolog en gang i uken. Åpnet meg fortsatt ikke. Ville ikke snakke om noe som var vanskelig. Ville ikke sette ord på følelsene mine. Følte meg mislykket, skolen gikk dårlig, venner ble borte, jeg ble mer og mer ensom. Men jeg hadde fortsatt idretten. Den holdt meg oppe. Fikk meg til å føle jeg mestret noe. Holdt meg flytende i en verden som bare ble mer og mer kaotisk.
Jeg hanglet meg gjennom ukene. Men det sa stopp. Ny innleggelse. Men denne gangen var det pga selvmordsfare. Jeg følte meg misforstått. Ble fortalt at jeg ikke var noen ekte anorektiker for jeg var ikke tynn nok, og jeg kastet ikke maten i veggen. (fordi jeg hadde lært at det var beste å være flink).
Jeg kom meg utigjen. Og fikk beskjed om at jeg hadde konkurranseforbud. Hele verden min falt i grus.
Jeg forbannet hele helsevesenet. Alle var i mot meg. Ingen ville hjelpe meg. Ikke noe var riktig. Og jeg hadde det værre enn noen gang. (nå er vi kommet til 2008)
Jeg flytter fra lille Sandefjord til o'store hovedstaden. Jeg prøver stable et liv på bena. Har en ny psykiater som jeg føler jeg kan stole på og begynner å få håp igjen. For første gang siden jeg kom inn i behandling.
Men vekten startet rase når jeg begynte bo for meg selv. Og jeg gikk med på en ny innleggelse. For jeg stolte på han, og håpet enderlig jeg kunne få hjelp. Enderlig få et liv.
På ny var hjemmet mitt et sykehus. En hverdag preget av mat, vektoppgang, samtaler, innesperring og tårer.
Så etter halvtårs tid var jeg skrevet ut igjen. Fordi jeg var for dårlig.. (og fordi jeg ikke ville være der selv). Det gikk ikke mange uker før jeg inså feilen jeg hadde gjort og ba om å få en sjanse til. En sjanse til og prøve igjen før jeg gikk helt i kjelleren og måtte jobbe hele veien på nytt. Men fikk nei. Et blankt nei.
Så jeg gikk sommeren og prøvde klare meg. Med behanlere på ferie og meg helt alene i verden.
Men jeg knakk sammen. Orket ikke, klarte ikke. Ba om hjelp igjen. Ba om en ny innleggelse, ba om å få hjelp. Blir møt med "du er for feit".
Og jeg sitter og tenker - helsenorge er virkelig bra.. Det er ikke plass for å hjelpe alle. Det er ikke noe vits i å hjelpe noen før de er døden nær. Det er ikke noe vits i å forebygge, prøve hjelpe de som holder på å bli syke, prøve fange opp mennesker tidlig for å kanksje korte behandlingen og redde dem før de synker for dypt i all dritten.
Neida, helsenorge vil at vi skal være så dypt ned i spiseforstyrrelsen eller depresjonen at døden står å banker på døren. At kroppen kanksje har tatt alvorlige og uoprettelig skade.
Og selv om det jobber mange mennesker som er dyktige og gode i psykiatrien er det så mange som aldri burde satt sine ben innenfor helsevesenet. Mennesker som bare nyter makten de kan ha over andre.. Hvordan en redd liten jente blir møtt med tvang, og makt istede for en klem og en trøstende samtale.
Hva er meningen?
Skal vi bli friske eller er vi bare en prikk i et statistisk program? Fyller vi bare rom som kunne blitt brukt til noe bedre (som det føles mange ganger). Hva tenker egentlig mennesker på?
Hvordan skal det være mulig å bo i norge, men ha et helsevesen som ikke bryr fillern før alt er for sent?!
ÅÅÅÅÅ - jeg er bare så sint på alt som heter helsevesen, behandlere, psykologer, psykiatere og alt sammen. jeg er sint fordi jeg flere ganger det siste året har bedt om hjelp og ikke blitt hørt. Og nå føler jeg det er for sent. Nå vil jeg ikke mer. Jeg er ferdig. Jeg vil aldri tilbake. jeg vil ikke. Alt helsevesenet har gjort for meg er å gjøre meg enda værre.
Nå sitter jeg, alene - mer spiseforstyrret enn noen gang, mistet de fleste vennene, og skole som ikke går. Jeg har en jobb, men det er bare så vidt. Jeg har gitt opp. Jeg har mistet meg selv. Og ingen bryr seg. Ingen kan hjelpe. Jeg er ferdig!
Kjære Siri; eg håpar du ikkje har gjeve opp HÅPET, sjølv om det kanskje ikkje blir i helsevesenet du måtte finne det. Men gløym aldri at det fins, for akkurat DEG <3
SvarSlettHei..
SvarSlettHar fulgt bloggen din lenge. Men ikke hatt blogg selv, og derfor lest blogger litt i "stillhet". Men nå kjenner jeg for å kommentere.
Blir bare mer og mer rysta over helsenorge. Det er helt absurd at du ikke får hjelp når du spør om hjelp. At når et menneske faktisk tar det utrolig fantastiske skrittet og innser at det vil ha hjelp, da blir det møtt med avvising? Tror ikke de skjønner hvilke nye sår og problemer det skaper.
Jeg tror antall tvangsinnleggelser hadde vært kraftig redusert om de hadde vært flinkere til å ta imot pasienter som ønsker hjelp.
Jeg håper du finner noen som SER deg! Som kan ta deg på alvor og møte deg på dine behov!
Du fortjener så MYE bedre enn dette, jenta!
Sirimor!! Du må ikke gi opp! Selv om jeg forstår det er vanskelig. Er i omtrent samme situasjon selv. Har fått plass på modum bad,men må vente til sept(tidligst) eller januar 2011(senest) fordi køene er så lange. Har allerede ventet siden sept 09. Helsenorge ER å bli håpløst. Selv om man vil og ønsker hjelp får man ikke om man ikke er døden nær selvsagt...
SvarSlettuansett..tenker på deg. Gi et pip om du trenger en å prate med.
klemmer
Jeg er så fullstendig enig med deg i dette synet på helsevesenet. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har bannet og steiket ang dette. Selv har jeg ikke så mye med dem å gjøre,jeg har en psyk. jeg går til i ny og ne,noe som sikkert er altfor lite,jeg får ut noen tanker og følelser,men det hjelper jo ikke på maten.
SvarSlettJeg fatter ikke at de som jobber i helsevesent kun baserer sin jobb på å følge læreboka,og ellers ikke er medfølende mennesker som kan gi klemmer og trøstende ord,som sikkert hadde vært like mye hjelpsomt som å bli stappet i medisiner,sondenæring og tvangsspising,kostlister og hva det nå enn er.
Og ja,for ikke å glemme at de kun tar imot de som ligger på dødens dørstokk før de blir tatt alvorlig..hva med å hjelpe dem som faller nedover,hjelpe dem opp før det er forsent? Forebygge et dødelig fall...jeg fatter det ikke.
Men våg ikke å gi etter Siri,det viser dem ikke noe som helst,kjemp heller med nebb og klør,vis at du ikke gir deg med dette.
Om du føler for å prate,taste litt,få ut og dele dine tanker med meg,siden vi begge er i samme problemstilling,så legg meg gjerne til på msn,jeg mer som bor der ;)
lailakrakeli@hotmail.com
masse klemmer <3
Du trenger et trygt og godt sosialt nettverk hvor du har lov til å være også i perioder hvor du har det ekstra vanskelig,hvor det er helt unødvendig å forestille seg og spille "snill pike" leken, og hvor du treffer jevnaldrende. Jeg tenker nå på om du kanskje kan få jobb i Kirkens Bymisjon. Her er det Jesu kjærlighetbud som teller, ikke "fariseismen". Et slikt flott og ressursrikt menneske som deg, kunne ha mye å bidra med.
SvarSlettJeg jobber selv litt som frivillig i Kirkens Bymisjon i en annen by. Her jobber også tre flotte jenter/damer med en vanskelig bakgrunn. Deres problematikk er rus.De får lønna si via NAV. Kanskje KB også betaler en del av den,det vet jeg ikke helt. Kunne det være en tanke at du via fastlegen og NAV forsøker å få en slik jobb? Jeg er sikker på at du har evne til å vise mye omsorg overfor mennesker som sliter.
Takk for gode ord alle sammen. Skjønner det er mange som føler det samme for meg når det gjelder helsenorge. . .
SvarSlettVist mange som har møt på det samme. Det er bare tull med alt sammen. Hadde det bare vært flere som jobbet i psykiatrien som faktisk ville jobbet der og som kunne se oss pasienter som mennesker hadde det kanskje vært litt anderledes. :)
Takk for kommentarer <3