Tiden går

Senkundene tikker avgårde, minutene følger etter og timene går sakte videre. Viserne på klokken går rundt og rundt, dag etter dag. Jeg skjønner ikke hvor tiden går henne, hvor den skal..
Men uansett så kommer det alltid en ny dag, en ny uke og en ny måned.
6. januar hadde jeg time hos min psykiater. Hvordan det gikk har jeg skrevet i et innlegg tidligere. Da satte vi opp en ny time 16. februar. Noe jeg da synes var evigheter til. Det virket som den dagen aldri skulle komme. Og jeg tenkte at det var så lenge til at det ikke var noe poeng engang. Men den gang ei. Dagene gikk, januar ble til februar, og plutserlig var dagen der. Mandag fikk jeg nesten ikke sove så mye jeg tenkte på den timen som skulle komme. Hvordan de 45 min av mitt liv kom til å bli.
Men som min kjære venninne sa det " det er bare 45 min av livet ditt, det går fort, det kommer til å gå bra!".

Så jeg troppet opp, klar for hva som enn måtte hende. Mange bekymringer om hva som kom til å skje videre, men tok på meg "alt-er-bra-masken" og tråtte inn på kontoret.
Samtalen gikk greit. Det var ikke så mye og grue seg til. Jeg kom levende ut derfra, fortsatt fri, fortsatt alene.

Under hele samtalen holdt ambivalenten på å kvele meg. Spiseforstyrrelsen vil være i fred, men en liten del av meg vil bare rope ut, strekke ut en hånd. "Se meg, hjelp meg, jeg orker ikke mer". Men jeg holdt inne. Jeg klarte ikke. Jeg vil videre ned i vekt. Hvor langt? Hvem vet, jeg har et mål, men jeg vet også at når jeg når det målet kommer det alltid et nytt et. Aldri fornøyd.
Uansett ble det avtalt en ny samtale om en måneds tid. For å si hei..

Jeg tror det er greit. jeg tror jeg kan leve med det. For slik det er nå er det deilig ikke være i noe behandling. Ikke måtte kjenne, føle og tenke. Ikke måtte jobbe med meg selv. Jeg orker ikke det nå, jeg trenger en pause. Men på denne måten vet jeg at det er en person der ute som bryr seg, jeg kan ta kontakt (selv om jeg trolig ikke kommer til å gjøre det, så har jeg muligheten). Det hjelper. En er nok. Da er jeg sett.

Ellers går dagene til å gjøre det samme. Jobbe, trene slokne på sofaen. Karre meg opp til en ny dag og fortsette som før. De gamle damene går meg på nærvene, men det hører vell til jobben =)