OL

For alle som ikke har fått det med seg så er det for tiden vinter OL på andre siden av verden.
Jeg har vell egentlig ikke helt fått med meg det selv før nå i helgen da jeg enderlig har hatt tid til og sette meg inn i det, og har tilbrakt mange timer forran tv..
Jeg har vokst opp med OL (og da spesielt vinter OL). Min far er en "sportsidiot" og en idrettsmann. Jeg husker jeg blir vekket midt på natten for å sitte og høre på langrensstafetten for masse år siden, da Bjørn Dæhli var stor.. (vi vant viss du lurte..) .

Uansett så har vi (siden vi er normenn regner vi oss som vinnere like mye som utøverne selv) nå fått noen medaljer, men fortsatt er vi skuffet.. Aldri forøyd når vi er vant med så masse mer.

Jeg sitter nå og ser på idrettsutøverne sliter seg rundt i langrenn og med skiskytting. Jeg ser de faller over mål, totalt utslitte men jublende viss de har gjort det bra. Jeg ser de henter sine siste krefter for å gå inn til en medaje. Og jeg savner det. jeg savner å hente de siste reservene, hente ut de siste kreftene for å komme meg i mål. Jeg savner å konkurrere, og kjenne på spenningen før start, savner blodsmaken i munnen. Jeg savner og stå i startboksen, med hånden på kartet, kjenne hjertet banke og vite at det er bare meg og skogen.

Jeg savner og plukke post for post på vei mot mål. Jeg tilogmed savner å banne og sverge i skogen når jeg ikke finner postene. Jeg savner alt. Men fortsatt savner jeg mest den følelsen av å være tom for krefter. Være et sted hvor det er helt greit å falle over mål, utmattet. Jeg savner så mye, men først nå når jeg ser våre utøvere gjøre det bra i OL merker jeg at jeg virkelig savner å få lov til å konkurrere.

Det har vært to sesonger jeg ikke har fått lov til og konkurrere. Jeg var på "topp" da jeg fikk det slengt i ansiktet at jeg ikke fikk lov å konkurrere lenger. Jeg var tatt ut til å representere norge, men fikk ikke lov og plutserlig fikk jeg ikke lov å løpe i det hele tatt.
Da, når det skjedde, tenkte jeg at det kom til å gå fort over. Jeg vil jo tilbake, jeg gjør hva som helst. Men så lett var det ikke.
Jeg fikk høre at jeg bare måtte bruke motivasjonen til å ville tilbake, for å bli frisk. Men jeg klarte ikke. og da fikk jeg spørsmål om jeg virkelig vil tilbake eller ikke. Jeg VIL tilbake. Det er bare så mye mer enn det. Det er mye mer enn bare å spise seg opp, komme igang igjen. Og for hver sesong som går blir det vanskeligere.

Jeg melder meg ut av alt som har med orienteringen å gjøre. Det siste året har jeg mistet nesten all kontakt med miljøet. Jeg savner det. Men jeg klarer bare ikke være endel av det når jeg ikke kan få delta selv. Jeg savner det, jeg vil tilbake, jeg vet bare ikke hvordan jeg skal klare det.

Jeg får bare håpe min tid kommer. Være tålmodig og jobbe med meg selv før jeg kan komme tilbake for fult.. Jeg kan bare håpe. Det er det eneste jeg har igjen.

Jeg savner..

Selv om det var slitsomt savner jeg det!