Uansett så handler denne sesongen om "en ny sjanse." Det er stort sett personer som har hatt det tøft osv.
Men ei jente der, hun er den tyngste de noen gang har hatt på programmet, med sine 471 pound ( 213kg). Hun sier hun har så vanskelig, for hun har alltid satt alle andre forann seg selv, aldri tenkt på seg selv.
Jeg sitter og tenker. Hvordan i helvete klarer man å komme over 200 kg uten og reagere? Hvordan er det mulig at ikke noe føles feil når man bikker over 150 kg? Greit at man har det tøft og vanskelig, men det er da måte på.. eller?
I formiddag var jeg ute og løp, og det slo meg liksom, man kan ikke være et offer heletiden. Jeg skjønner at alle kan ha det vanskelig, ha en tøff oppvekst, oppleve ting som er vanskelig, men man kan ikke la seg selv bli et offer resten av livet. Og dette gjelder også meg.
Så mens jeg løp, i strålende sol (selv om det var veldig mange minus) fløy tanken rundt. Joda, jeg har vært utsatt for voldtekt, jeg har hatt min del av motgang, men jeg vil ikke lenger være den jenta som har blitt voldtatt. Jeg vil ikke lenger skylde på det. For det er egentlig ikke noe uskyldning. Jeg må komme meg videre. Jeg må ta tak i livet mitt, tenke mer fremover, enn bakover.
Jeg kan ikke bare si, hver gang jeg har kuttet et nytt kutt at det er fordi jeg har blitt voldtatt. jeg kan ikke. Selv om det er en grunn er ikke det er god nok grunn syns jeg. Det er greit at jeg ikke er frisk, psykisk. Men det er bare jeg som kan gjøre noe med det. Og for å starte med det må jeg legge bort alle "dårlige" usnkyldninger.
Nå mener jeg ikke at det er lett, men det skal ikke være lett heller. Uansett så velger jeg at jeg ikke skal være et offer lenger. For jeg må ta ledelsen i mitt eget liv. For som de på "the biggest loser" sier nesten det samme som meg. "Jeg har hatt det tøft, derfor veier jeg mangfoldige kilo". Det er ikke det som er det rette, det som er riktig er at de har tatt det valget å ikke takle det vonde eller det vanskelige i livet og bare funnet en midlertidig løsning. I dette forholdet mat. masse mat. Det er en livsstil de har lagt til seg, og slik er det også blitt med meg.
Jeg har bare latt meg styre. Det har etter tiden blitt greit å skade meg, eller prøve å ta livet mitt fordi jeg har opplevd noe forferdelig. Men det er ikke styrke, de som viser styrke er det som klarer seg videre. Og jeg vil bli det. Jeg vil slutte med selvskadingen, jeg vil slutte og være et offer i all fremtid. HA!
Slikt deilig vær var det da jeg var å løp, fantastsik. !!!
det er dessverre sånn det blir for mange. man bygger seg opp et skjold for å unngå å bli offer for andre noe mer,så går det heller utover en selv. Man skader seg selv,for å beskytte seg mot andre. Men man kan ikke alltid gå rundt å bruke det en har opplevd som unnskyldning for alt man gjør.
SvarSlettMen noen ganger så ender man jo også opp på det stadiet at man heller ikke klarer å unngå å utføre den atferden man har viklet seg inn i...
men styrke er å ikke gi opp og ikke la seg bryte ned.
styrke er å ha mot til å kjempe mot å la seg knekke.
Utrolig bra skrevet, Siri! Jeg kjenner meg velig igjen i det du dkriver!
SvarSlettStå på! Dette tror jeg er veien din for et bedre liv og et liv mot det friske livet!
Stooooor klem!
Så fornuftige tankar, Siri! Hald fast på dei :)
SvarSlettDu har forstått selve poenget! Det gjelder å bli sjefen i eget liv. Det er ved å gå for egen maskin at du får gjøre de erfaringene som trenges for å bygge opp en trygg selvbevissthet, og det er slik du får tatt i bruk din egenart som person og derfor oppnår egenverdi. Alle som ønsker at du skal underlegge deg deres makt er ikke ute etter din egenverdi,men din bruksverdi. De vil utnytte deg som en bruksgjenstand.
SvarSlettAlt er dypest sett et spørsmål om frihet og makt,om å styres innenfra eller utenfra.
Noen fornuftige tanker må jeg jo ha.. Føler jeg er på vei til og skjønne noe. Kanksje en dag blir jeg friskmeldt fra psykiatrien :)
SvarSlettTakk for kommentarer! Det er viktig og ikke la seg knekke og bruke det man lærer i prossesen til noe positivt