Helgen ,og litt til

Litt sent, men her kommer en liten følger om hva jeg bedre helgen min med.

Fredag ettermiddag møtte jeg søte Charlotte som jeg tilbrakte hele helgen med. Vi kosa oss på fredag med og slappe av, snakke og ta opp tid som er gått. (tross alt utrolig lenge siden vi har vært sammen). Så lå vi lenge og dro oss på lørdagen før vi var skikkelig "byberter" og tok kaffe på kafe.. Koselig gå ut som to helt vanlige jenger, late som alt er bra og bare nyte livet.

Vi tok en tur innom "polet" og fikk enda mer alkohol i hus før vi gjorde oss klar til fest. Siden min samboende hadde fest =)
Vi drakk, kosa oss, og bare hadde det moro. Helt vanlige.
Jeg dro ut med de andre til byen. Så fant jeg rett og slett ut at jeg skulle ut og vandre midt i Oslo, alene lørdag natt.. Kaldt, ikke nok klær og litt for mye alkohol innabors. Men jeg bare smilte, lo og ble kjent med alle jeg møtte =)
Snublet og falt på isen, endte med noen blodige knær, men traff ei koselig jente som jeg snakket endel med. Helt til jeg var så kald at jeg bare ville hjem. Fant de andre, og kom meg i en taxi hjem.
Enderlig en tur på byen som ikke endte i flachback og forferdelige opplevelder med tilfeldige menn.
Det var igrunn greit.

Både jeg og Charlotte var ganske slåttut på søndag så det ble en veldig rolig dag! En stille dag hvor vi ikke orket så masse. Men jeg satt igjen med mange gode minner. Jeg satt igjen med minner om at det er greit å være normal, det er greit å ha det moro, det er bare koselig. jeg trenger ikke drikke bare for å glemme, men også ha det moro. Det gjelder bare å holde det på et forsvarlig nivå. Jey me =)

Tror jeg skal prøve det igjen. Ikke bare bruke alkohol som en måte og glemme på, en måte og skade meg selv på. Det er viktig og ta vare på de gode minnene også. Huske dette. Og det skal jeg. Rett og slett!

Ellers så kom jeg også til det punktet at jeg skammer meg over arrene mine på armene. Angrer fryktelig på alle sår jeg har påfør meg selv, og som jeg hele tiden nå må se, bli minnet på, og som andre kan se, bli redde. Jeg vil ikke lenger være den som alltid må gå med lange armer, alltid må tenke på hvordan reaktsjonen blir når folk ser arrene mine. Jeg vil ikke lage flere arr.

Jeg vet at jeg må lære meg og leve med de jeg allerede har, og jeg vet at jeg må komme over et hinder at det det bare er skam. Det er endel av meg, men forhåpentligvis er det et tilbakelagt stadie. Jeg har ikke kuttet på mange uker. Jeg skal kjempe hver dag, jeg tror jeg har bestemt meg. Jeg vil ikke, og jeg skal ikke kutte meg mer. Jeg orker bare ikke. det fører bare enda mer skam med seg. Og det trenger jeg ikke.

På tide og inse at nok er nok. Jeg skal videre.

Med spiseforstyrrelsen er det litt anderledes. Jeg lar den styre. På den måten holder jeg meg i livet, holder meg unna selvskading av noen fysisk form. Men hvor kommer jeg til og ende?

Hvor lenge klarer jeg holde masken? Hvor lenge klarer jeg jobben?

Jeg vet det er galt, men jeg har gitt etter. Jeg tar en dag av gangen, og jeg klarer det. Intil videre!

Nå er vekten min beste venn, og værste fiende..