Det sa min mor til meg for en tid til bake.
"Du gråt aldri som barn."
"Når jeg satte deg av i barnehagen, da du bare var 2 år, gråt alle de andre barne når mødrene dro, mens du bare sto der, så etter meg med et bebreidende blikk. Og det var nesten værre..:"
Jeg HATER og gråte. Jeg føler meg svak. Jeg føler meg sårbar. Jeg husker som barn at jeg nesten aldri gråt. Når jeg slo meg, bet jeg tennene sammen og lo. "Det går bra!" sa jeg alltid.
Som den gangen jeg falt og brakk hånden i barnehagen. Jeg fortsatte og leke. det tok en uke før noen skjønte at det var noe galt. Da jeg falt igjen og armen ikke kunne holde meg. Da skjønte de at noe ikke var som det skulle. Men jeg reiste meg og da at alt var bra.
Jeg gråt ikke da jeg falt ned fra et fjell og hadde skrapet meg opp over hele kroppen. Fysisk smerte var ikke noe å gråte av, det går jo over.
Jeg var sterk.
Jeg husker at jeg som liten jente var ganske aktiv og slo meg ofte. En gang var det ei barnehagetante som sa til meg " det er greit å gråte Siri, det der ser skikkelig vondt ut". Og jeg ville gråte, jeg ville på en måte vise at det var vondt, for å få litt ekstra omsorg. men jeg klarte ikke. For det var ikke så ille som andre sikkert hadde det. Jeg ville ikke ta opp plass. Jeg ville være voksen, og voksene gråter ikke.
Men jeg husker når jeg ble eldre. Jeg gråt meg i søvn hver kveld alene på rommet for jeg følte meg så ensom. Så ufatelig alene i denne verden. Etter at min beste veninne flyttet.
Jeg husker jeg gråt da min morfar døde, men ikke mens jeg var sammen med familien. Først når jeg var alene turde jeg å slippe tårene frem. Først da orket jeg å kjenne på det store mørke triste rommet inni meg.
Jeg kan kjenne tårene presse på når jeg føler verden er urettferdig mot meg. Når jeg føler meg sviktet og alene. Når jeg er ensom og alt bare er mørkt rundt meg.
Jeg har aldri syntes fysisk smerte var på langt nær så ille som den psykiske. Trolig derfor jeg også begynte med selvskading. Det var så mye lettere og takle det, enn å takle det ubestemmelig vonde inni meg. Det mørke jeg ikke kunne sette ord på. Noe som ikke var synlig. Noe jeg kunne skjønne.
Jeg har så ofte de siste årene grått fordi alt føles meningsløst. At ingen skjønner meg, og at jeg befinner meg midt i en krig hvor det er meg mot hele verden. Det føles som jeg demmer opp tårene. Holder dem inne helt til begeret er fult og det renner over. Og da skal det ikke alltid så mye til for å få den siste dråpen til begeret. Jeg merker det, og jeg irriterer meg over det. For når jeg gråter mister jeg kontrollen.
Så sterkt og vondt å lese, Siri. Du er så vannvittig flink til å sette ord på ting <3
SvarSlettDet er tøft å lese og jeg er imponert over hvilken evne du har i å legge følelsene dine inn i ordene. For for meg, så skinner de sterkt gjennom.
SvarSlettSelv har jeg aldri kunnet gråte. Har ikke fått det til, enda så mye jeg har villet. Det har nå sluppet, og det er utrolig deilig!!
Jeg håper du har det bra, etter foholdene om dagen!
Camilla <3
Jeg også blir imponert over evnen din til å formidle virkelighetsopplevelsen din gjennom ord. Selv gråt jeg heller ikke som barn slik at andre så det. Jeg måtte "slåss mot" moren min hele tiden for å unngå at hun "spiste meg opp", og det å vise svakhet var livsfarlig.
SvarSlettSenere var den store drømmen å kunne være sammen med et annet menneske å bare gråte-- bare gråte,ikke noe mer. Jeg tenkte at det hadde vært fint med en blind venn, for en blir jo litt grimete i ansiktet når en gråter.
Jeg håper du snart finner noen som du føler full tillit til slik at du slipper alt selvforsvar, slik at du trygt kan gi etter for alle de innestengte følelsene. Slike tårer er som vårregnet. De forløser bundne livskrefter.
jeg signerer jorunn her.
SvarSlettDet er viktig å gråte innimellom,får ut litt dritt fra systemet.Om du ikke gråter foran andre,så slipp det hvertfall ut når du er alene. å gråte er aldri et tegn på svakhet,men heller på styrke.
<3