Syk? Jeg?

Kroppen min er sliten, og jeg skulle ønske det skyldtes en fysisk, godtatt diagnose. Men jeg er ikke godtatt. Sykdommen finnes ikke fordi jeg har skapt den selv. Jeg gråter når den trenger seg på, og den kommer hele tiden. Jeg prisgir den, samtidig som jeg hater den. Og utfallet har med hvordan jeg bli møtt av omverden. Ser noen meg er jeg stolt og skammfull. Er jeg usynlig, blir jeg ensom og frustrert.


Nettene er verst. Da finnes ingen utvei. Jeg må gjennom timer med meg selv, helt for meg selv. Jeg føler at jeg har gått meg vill i min egen begravelse av depresjon, og når jeg må stå opp for en ny morgen neste dag ser jeg verden med grå øyne. Folk utenfra kan si jeg ser godt ut, og jeg blir skuffet. Dette er paradoksalt fordi jeg vil klare meg, vise meg frem, meg som sterk og selvstendig samtidig som jeg fremhever min sykdom ved å lage nye sirkler. Sirklene tar form til figurer. Etter hvert dannes nye fomer og jeg kan både se og snakke med dem. Formene blir til stemmer i hodet mitt som jeg kan høre, tilbe, hate og fortrende, og ikke minst bruke til å ødlelegge meg med.

Utenfra kan du velge å se bort fra den destruktive meg. Eller kanksje du bare ser det jeg velger å vise deg. Uansett gjør jeg ikke tilværelsen lettere for meg selv fordi jeg trenger min sykdom like mye som jeg trenger å bli frisk. Følelsen av tyngde og smerte blir mer intesiv. Jeg ser og beveger min fortid og muligens derfor kommer jeg over i neste time. Jeg sliter ut minner jeg vil ta vare på å prøver fortrenge resten. Snart blir i dag til i morgen, og jeg må fortsette. Jeg vet ikke når jeg tar valgene, valgene for hvem jeg skal være i hvilken time. Men underveis snur jeg meg og lurer på hvorfor jeg viser deg meg.

Et invendig tomrom gjør at jeg skifter tilværelse, og jeg tenker at jeg bør ikke angre. Men det gjør jeg, for selv i lyse timer hvisker stemmene til meg, og jeg kan late som jeg ikke lenger er frisk. Gjør det meg godt? Om ikke annet, meget tilfreds med meg selv, og i et øyblikk tror jeg at jeg er rik. Kan tenkes at dette er en test. En test jeg har gjort siden jeg var liten. Det er umulig å vite, men jeg kjenner at mesteparten av tiden min fremdyrkede sykdom som en straff. Denne straffen beriker min smerte og sammen utfyller de noe som blir til meg. Tanken er mer enn tanker, de blander seg sammen med meg og innholdet mitt, det danner følelsene mine.

Gjentagelsen av stemmene gjør natten uvirkelig og skummel. Lysnivået er vagt men truende. Og selv om jeg vet jeg er alene her, så føler jeg noen ser på meg. Eller er jeg usynelig?`