Året som har gått

Januar:
Jeg starter året hjemme, men kom fort tilbake til RASP hvor jeg er innlagt. Måneden er full av masse frem og tilbake - jeg vil skrive meg ut, men får ikke helt til. Ellers er det noen overdoser, en Italiatur som blir avlyst, mange møter og samtaler.Noen runder med fastvakt, og begrenset utgang.  Mye tårer og fortvilelse. Mot slutten av måneden ble det tilogmed et møte med pilitiet. Og utskrivelser fra RASP over til akuttpsykiatrisk på tvang..
Det snødde litt i Oslo, og jeg var for det meste inne.
Avsluttet måneden i Ålesund med mine to supergode venner. En flott avslutning på en kaotisk måned.

Malene, und moi =)

Februar:
Jeg klarte og komme meg tilbake til RASP. Ambivalensen var sterk, jeg ville, men ville ikke. Uansett fikk jeg på nytt plass der.
Jeg gikk årets eneste skitur, sammen med min fetter.
Jeg drakk en god del nutri, og vekten økte ubarmhertig. Uansett om jeg ville eller ikke.
Hadde et lite utbrudd av øyekatar (skikkelig vondt).
Ellers hadde jeg et håp, et håp om at alt skulle bli bedre, bare jeg kjempet litt til..

Mars:
Måned med flere overdoser, mye sinne og enda mer kaos. Jeg viste ikke hva jeg ville lenger. Orket ikke fortsete med reernæringen, orket ikke snakke mer, ville ikke. Men kjempet meg videre, og var i slutten av måneden en tur i Trondheim. Jeg skulle bli skrevet ut, men ble ikke det.

April:
Jeg fikk ei fantastisk venninne. Ble kjent med henne tidligere på året, men først nå ble vi uadskillelige. Hun er det mest verdifulle jeg har.
Blir skrevet ut av RASP, tok en overdose, var i sverige, nøyt dager med super søta min. Og prøver holde hodet over vann når jeg nå er ute i verden.

Mai:
Jeg leser som en gal til eksamen i slutten av måneden. Jeg sliter med mat, jeg sliter med meg selv. Jeg har det tungt, forferdelig sliten. Alt virker som å bygge seg opp og jeg kommer ingen vei. Jeg ber om hjelp, men får et NEI!.
Jeg søker på jobber, og får en jobb som hjemmehjelp i frogner. Starter 25 mai. Kommer meg litt ovenpå de siste dagene.

Juni:
Jeg jobber. Stort sett hver dag. Varmen setter inn, og jeg er en av de få i Oslo som går dagen lang med langarmet genser. Folk på jobben ser rart på meg, men jeg kan ikke gå i kortarmet. Jeg sliter mer og mer. Kommer meg gjennom dagene på et vis. Tar enda en overdose, men klarer slutte etterhvert med kuttingen. Alt tårner seg opp, men jeg holder meg flytende. Jeg går på jobb, er hjemme en liten tur og smiler til verden.

Juli:
Jobber nærmes hver dag. Sliter meg ut fysisk for å slippe og tenke. sover nesten ikke og begynner og bli utrolig lei alt som livet mitt er blitt til. Maten går til helvete og jeg er likgyldig. Jeg prøver be om hjelp, men kommer ingen vei. Psykiaterne er på ferie og jeg klarer meg selv.

August:
Jeg går på jobb, feirer bursdag 12. august. Planlegger ta livet mitt, sliter. Klarer ikke holde meg opp på jobb engang, men gjør nå hva jeg skal.

September:
Prøver igjen om å be om hjelp. Kommer ingen vei. Overdose igjen. Jobber fortsatt.

Oktober:
Det sendes en søknad til RASP og til avdeling for personlighetforstyrrelse. Jeg har litt håp. Prøver gjøre så godt jeg kan. Prøver se lyst på livet. tar to overdoser i løpet av en uke. Er på en familiefest for mormor, Får avslag på søknaden fra RASP, velger selv og si nei til tilbudet fra avdelingen for personlighetsforstyrrelse og er igjen for meg selv.

November:
Jeg eksisterer bare. Alt er svart rundt meg. Eneste jeg gjør er å gå på jobb. Mer og mer utslitt for hver dag som går. Avslutter mitt sammarbeid med psykiateren fra RASP. Tar oppigjen familiesamtaler og føler det er helt feil.

Desember:
Planlegger julen. Handler gaver, jobber og skjønner ikke hva jeg driver med. Lei alt og alle. Vil slutte med alt av behandlinger. Orker ikke mer. Feirer jul hjemme, men jobber resten av romjulen.

Det finnes noen gode mennesker..

Selv om dagen startet i kaos. Med meg som var sent ute, og da jeg satt på trikken skjønte jeg at jeg hadde glemt hele lommeboken hjemme, med penger, legemitasjon, trikkekortet. Helsike tenkte jeg. "det er en sånn dag i dag..". Det var ikke kontroll så det gikk greit.

Fremme på jobben, fikk jeg en helsikes liste med folk som skulle ha hjelp overalt. Helt utrolig! Kaldt ute, og jeg trodde jeg skulle fryse av meg nesa. Uansett hvor masse jeg tar på meg virker det ikke som det hjelper det spøtt.

Uansett, jeg er å handler for ei dame. Da jeg kommer til kassa kommer summen på 364,50. Problemet var bare det at jeg hadde bare fått 300 kroner av henne, og siden alle mine penger lå hjemme kunne jeg ikke legge ut for hun. Så jeg sa til kassamannen at jeg måtte legge noen varer tilbake fordi jeg bare hadde 300. .

Det er da det fantastiske skjer. Mannen forran meg i køen, som holder på og pakke varene sine stopper opp og sier

- Jeg kan betale det jeg.

- Neida, det går greit, ellers takk.

- Jeg gjør det jeg, værsågod (han gir pengene til kassamannen).

Jeg blir helt målløs. Finnes det virkelig så gode mennesker her i verden. Finnes det noen som faktisk bryr seg om å betale for "mine" varer.

Han var så snill. Jeg viste ikke hva jeg skulle gjøre. Ble så glad. Takket og bukket og ga han en klem før han dro. Og jeg ser han trolig aldri igjen..

Det eneste han sa var at han var blitt inspirert av Obama, så når han ble president så måtte jeg huske på han :)

Så egentlig skylder jeg vell president Obama en takk også da. Siden han hjelp damen fra USA til Norge for masse år siden. TAKK :)

Jeg smilte resten av dagen, uansett hvor stresset jeg ble, så gjorde denne mannen dagen min så utrolig mye bedre. Jeg smiler fremdeles ved tanken ¨på det, og jeg vet at jeg gjerne vil gi det videre. Så han har gjort noe godt. Og jeg er takknemlig. Han har gitt meg håp om at det faktisk finnes mennesker der ute, som selv om de ikke kjenner meg så hjelper de.

Vi bor i et kaldt lang, det betyr ikke at vi trenger å være kalde mennesker som ser vekk hele tiden.

En kan ikke gjøre alt, men alle kan gjøre litt, så kan du kanksje gjøre en stor forsjell for noen. .

juleaften

Juleaften.
Full av forventning, spenning, latter, og varme.
Mine foreldre, lille bror, mormor, bestemor og jeg var samlet på juleaften.
Matmessig hadde vi kalkun til middag, som alltid. Med fruktsalat til dessert.
Etterpå var det min bror og jeg som prøvde og finne plass til alle gavene under juletreet. Noe som er en skikkelig prøvelde hvert år. Men gikk på et viss. Vi måtte bare bygge i høyden. :)
Så gikk vi alle 6 runde, på runde rundt juletreet og sang julesanger.
Før det var tid for pakker. Vi holdt på med gaveutdeling, og pakkeåpning i vell 4 timer eller noe. Da var jeg utslitt. Men fornøyd. Jeg fikk såogsi alt jeg ønsket meg. Kjempe moro.

I løpet av kvelden lo jeg flere ganger, jeg fikk tårer i øynene. Kan ikke huske sist jeg lo så ekte.
Alt var ikke perfekt, men jeg koste meg. Jeg var forbredt på det værste og det gikk masse bedre.
Men nå er julen over, og det er et helt år til neste gang.

Min bror. Forran "nissebordet"..

Her har vi da meg, sammen med juletreet. Det ser likedann ut hvert år..

God jul til alle sammen!

Vi er en timestid inne på juleaften. Den store dagen alle små barn venter på med spenning. Den dagen alle stresser mot i hele desember. Nå er ventetiden over, stresset når sitt yterste for alle mødre som skal lage perfekt mat, men når kvelden nærmer seg, og rundt om setter folk seg til bors kan alle senke skuldrene..

Eller?

Det er ikke lett å ha en spiseforstyrelse og skulle takle alt dette matkaoset som jul er. Og hvordan man skal sitte lenge ved bordet, forsyne seg en, to tre ganger, snakke, hygge seg. Før desserten kommer, som man også skal forsyne seg noen ganger av, også er det rett over på kaker og kaffe. Også går resten av kvelden med til og smile, smile og smile. jeg husker i fjord at jeg hadde vondt i kjeven etter all den smilingen jeg hadde gjort i julen.

Men jeg gleder meg. jeg gleder meg til mamma åpner gaven fra meg, jeg gleder meg til boren min ser hva jeg har gitt han. Jeg håper de blir glade. Og  jeg håper jeg klarer oppgaven med å gjøre at alle som kommer hjem til oss får en kjempe bra jul.

Jeg merket  dag at jeg har savnet byen "min" litt. Og det er faktisk deilig og være hjemme. Det er noe med det at julen hører familie og tradisjoner til. så da er det bare å svelge noen kameler, så går alt bra.

Så da gjenstår det bare for meg og ønske alle sammen en strålende jul.

Jeg håper å få sove snart, slik at jeg får fulgt med på tv hele morgenen. Før jeg hjelper til med å lage desserten. Alt er tradisjon.

GOD JUL!

hjemme

Klumpen i magen vokser. Grugleden går over i gruing. Jeg er redd, men vet ikke helt hva jeg er redd for jeg. Jeg låser døren til leiligheten min. Slukker alle lys og forlater gaten jeg bor i. Tusler sakte oppover til T-banen.
Kommer meg til psykiateren for siste time og merker tårene presser på.
Jeg vil ikke gråte!
Legger meg ned  og venter  på samtalen som kommer.  klumpen sitter  i halsen. Jeg svelger og svelger.  Vil at den skal gå  vekk.
45 min senere er jeg ute. Fri.

Jeg vandrer nedover mot OsloS. Venter på toget. Venter på toget som skal ta meg hjem. Hjem til familien som venter. Hjem til jul. Hjem til alle minnene, alt det vanskelige jeg har prøvd og flykte fra så lenge. Jeg vil snu, jeg vil ikke gå på toget. Jeg vil løpe tilbake til leiligheten min. Grave meg ned under dyna mi og være alene. Bare la mørke ta over og ikke måtte forholde meg til koselige familiesammenkomster.
Men jeg blir stående på perrongen, venter tålmodig på toget.

Godt plassert i et sete tøffer jeg sakte men sikkert sørover. For hvert stopp har jeg lyst til og hoppe av, ta første tog tilbake til det vante, det trygge. men jeg blir sittende. Jeg blir sittende helt til stemmen over høytalleren roper "Neste stasjon er Sandefjord, det blil Sandefjord med avstigning venstre side". Da samler jeg sammen alt mot jeg har. Tar med det lille jeg har av bagasje og går av. Klistrer på meg et godt humør. Smiler og gir mamma en klem.

"Velkommen hjem Siri".
Det er bare det at det føles ikke som hjem. Det føles fremmed. Jeg har ikke vært her på et halvtår. Jeg vil ikke være her, men jeg må. Så da får jeg gjøre det beste ut av det. Være den snille, pliktoppfyllende datteren. Lage god stening i hjemmet og gjøre som best jeg kan for at det skal bli en god jul.
Tre dager skal jeg være her. Tre netter skal jeg ligge i sengen min, på rommet mitt som har stått urørt siden jeg flyttet for halvannet årsiden. Tre netter skal jeg ligge i sengen min hvor så utallige tårer har falt, hvor så mange timer har blitt brukt til å gråte meg i søvn.

Alle minner strømmer tilbake. Hele min fortid velter opp. Jeg får nesten ikke puste. Men jeg konsentrer meg. Det er jo ikke slik at jeg ikke har hatt en fæl tid da jeg bodde hjemme. Det er bare det at alt jeg gjorde de siste årene jeg bodde hjemme var fult av redsel, gjemming av mat, frustrasjon, og krangling med min mor. Jeg er ikke trygg lenger. Han vet denne adressen. Han vet hvor han kan finne meg. Jeg er redd. Men jeg viser det ikke. Jeg prøver bare å puste.

Så jeg legger meg i sengen min. Får ikke sove, og ligger våken enda en natt.

Nå er det lillejuleaften. Jeg ligger i sengen min, drikker kaffe og prøver bare overbevise meg om at det kommer til å gå bra. Bare tre dager så er jeg tilbake igjen. Tilbake til det vante, tilbake til meg selv, min egen ensomhet.
Det skal gå bra, det må gå bra.
Jeg skal klare det. Det er bare å huske og puste.

Hjelp, hva er det?

Jeg vet jeg ikke kan stole på mennesker. Jeg vet at jeg bare blir skuffet. Jeg vet at det ikke er noe som tilsier at mennesker er noe annet enn mennesker. Men jeg håper. Jeg vegrer meg stadig mer hver gang. Men jeg velger og stole på noen få personer. For viss jeg ikke stoler litt på noen kommer jeg meg ikke videre. Da blir jeg sittende fast i alt det svarte. Da kommer jeg til å råtne bort.
Men hva gjør jeg. Når jeg virkelig begynner og stole på et menneske. Og det viser seg at dette menneske bare er et menneske?
Det burde jeg jo vist. For alle er mennesker. Men jeg har så store krav til meg selv at jeg noen ganger gjør den missen og forvente noe av det samme tilbake. Bare fordi jeg legger hele sjelen min i noe betyr jo egentlig ikke at andre skal gjøre det samme. Det føles bare så utrolig vondt når jeg får det slaget rett i trynet.
Da føler jeg meg mindreverdig. Jeg føler meg mindre enn et menneske. Og hvem er det som får meg til å føle seg sånn; En person jeg i utganspunktet stoler på.

Jeg er fortilvet, frustrert, sint og lei. Jeg skjønner ikke noen ting. og har mest lyst til og bare gi opp alt som har noe som helst med livet og gjøre. Jeg vil legge meg under dyna, og forsvinne. (som en tryllekunst). Men det kommer ikke til og skjer. Jeg kommer til og krype under dyna om ikke altfor mange minutter, sovne etter altformange minutter med frustrasjoner over søvnen som ikke kommer. For så å våkne til en alfortidlig morgen "klar" for en ny dag hos de eldre og trengende.

Har det ikke falt noen inn at jeg kanskje er trengende? At jeg trenger litt hjelp for å takle hverdagen?
Er det ingen som lurer på hvordan det går med Siri? Er det noen i denne verden som i det heletatt bryr seg om jeg har det bra eller ikke - og da mener jeg virkelig bryr seg?!
For slik det er nå føles det som alle bare sitter på sidelinjen og er halvinteresserte på om jeg faller, reiser meg eller bare blir liggende.
Når jeg faller er det ingen der til og hjelpe meg opp. Jeg må børste av meg og kravle meg opp selv, uansett hvor mye jeg har slått meg, uansett hvor utmattet jeg er. Det er en kamp; meg mot meg selv. Og slik det er nå så er jeg på den tapende siden uansett.

....

Ikke tro du vet hvordan jeg har det. Bare fordi jeg smiler betyr ikke det at alt er bra.

Ikke tro du vet alt om meg. Bare fordi jeg sier litt om meg selv.

Ikke tro at bare fordi jeg ler er alt bra. Jeg kan forfalske den muntreste latter.

Ikke tro at du kan høre på stemmen min hvordan jeg har det, jeg lurer deg.

Ikke tro at jeg forteller deg alt, jeg gjør ikke det.

Ikke tro at jeg gjør dette mot meg selv fordi jeg vil, jeg vil ikke har det vondt.

Ikke tro at jeg gjør dette mot deg, jeg gjør det mot meg selv.
Ikke tro at jeg ikke gråter, bare fordi du ikke kan se tårene mine.

Ikke tro at jeg ikke har det vondt, bare fordi du ikke kan se min indre smerte.

følelser

Jeg er sint!
Jeg er sint på meg selv.
Jeg var tidligere i uken sint på mine foreldre, min behandler, men nå har sinnet snud seg innover. Jeg begynner og tenke (noe som sjelden er bra). Selvmordstanken og tanken rundt selvskading blir stadig sterkere. Men jeg vil ikke høre. Jeg vil ikke! Jeg vil ha det bra!

jeg vil rette sinnet mitt mot dem det gjerlder. jeg vil skrike til dem, jeg vil slå, sparke og avreagere på en fornuftig måte..
jeg vil være voksen, kunne si til dem det gjelder at jeg er sint på dem. hvorfor og bli forstått. Få bekreftet at det er greit å være sint på noen andre enn meg, og få slippe å tenke på det dag etter dag. Slik jeg gjør nå.

For å kjører jeg meg selv ned. Tankene går rundt og rundt og kommer ingen vei. Jeg vet hve jeg vil, jeg vet hva jeg burde gjøre, men jeg gjør det ikke. Jeg ungår det. Jeg gjemmer bort alle følelser, og er redd for å ta dem frem.
Hva som skjer viss jeg viser dem vet jeg ikke. Jeg har bare dårlig erfaring tidligere som gjør at jeg ikke tør vise de negative følelsene mine.

Julegaver

Denne uken har gått fort!
Tirsdag var jeg på julegavehandling. Fikk nesten alle julegavene. Så det var moro. Jeg elsker å gi bort. Jeg elsker å finne de "perfekte" gavene. Da føles det rett og slett bra!

Slik ser KarlJohan ut nå i julen. Masse lys, masse mennesker. Og julemusikk som strømmer ut fra alle butikkene.

Etter at gavene var i hus var det klart for gaveinnpakking. Det er også noe jeg liker. Det er koselig pakke inn gavene, få det skikkelig, og gjøre det ordentelig. Det er koselig gi bort fine gaver. Slik ble noen av dem.

Dette er gaver til familien. Tross alt må gavelappen matche gaven. Så det tok ca halvtime per pakke. Dermed har resten av kveldene denne uken gått med til å pakke. Men nå starter det å bli ferdig.

Ellers denne uken har jeg jobbet. Dag vakt hele uken, trening og litt gavepakking. Har også gått til låns av noen lydbøker for å få tiden til å gå. Det er deilig slippe å tenke. Jeg liker det.

Igrunn har det vært en bra uke. Men nå har energien blitt litt borte.

Jeg sitter og er sliten. Tanken rundt jul er krevende. Jeg vet at jeg kommer til å dra hjem til jul, men jeg kvier meg for å si det til mine foreldre. For da blir det enderlig. Jeg vil at jeg fortsatt skal ha en mulighet til å bli hjemme i Oslo, men jeg må snart ta en avgjørelse. Gruer meg!

Familiesamtale

I går (mandag), var det tid for familiesamtale. Mor og far var kommet hele veien gjennom rushet til Ullevål. Så der satt vi, mine foreldre, mine to psykiatere, og meg.

Siden det bare var to uker siden sist gang vi 5 møttes hadde mor så klart husket alle spørsmålene hun ville stille fra sist gang. Så hun starter møtet med:

" Hvorfor får ikke vi beskjed når Siri er så langt nede at hun vurdere å ta livet sitt? Hvorfor ringer ingen oss når Siri er innlagt på medisinsk etter en overdose? Hvorfor kan ikke du ringe oss når du har det vanskelig Siri?"

Mine tanker raste i rekord fart. Hva skulle jeg svare. Hvordan skulle jeg svare så ærlig som mulig uten og såre dem. Hva mente jeg egentlig om den saken. Hvordan kan hun bare starte timen med noe slik. .

Nå ja. Heldigvis har vi to psykiatere i rommet. De har tross alt gått en hel haug meg år på skole for å takle nettopp slike ting (håper jeg).

Så ene psykiateren prøvde og forklare mor at han stolte på meg. At jeg har møtt opp til ALLE avtaler jeg har hatt med han. At han så lenge jeg lager en ny avtale om en ny samtale kan han sove trygt om natten. Joda, de var begge redde for meg noen ganger, men jeg har vist det nå, over to år at jeg aldri har brutt den avtalen. Roer det deg ned mor?

"Vell, jeg er ikke akkuratt rolig når det kommer til dette, men jeg får vell bare stoler på dere, jeg skulle bare ønske Siri kunne snakke med oss når hun har det vanskelig. Slik at vi kan komme og være med henne.."

Når mor sa det, tenker jeg bare at det er nettopp derfor jeg ikke forteller dere noe som er vanskelig. For da trapper de opp på trappen min og lar meg ikke være i fred.. Men det har jeg jo prøvd og si før. Og det sårer bare. Så jeg valgte og være stille.

Så måtte selvsagt temaet "Jul" komme opp. Skal Siri hjem til jul, skal Siri være i oslo i jula. Hva har Siri tenkt til å gjøre i jula?

Ogjoda. Jeg klarer så klart og si noe så genialt som "Jeg har ikke tenkt så veldig masse på juleaften.."

 - - Og dermed våkned psykiaterne - -

"har du tenkt til å ta livet av deg før jul?"

- Lang stillhet-

"Neida..."

Men det trodde de ikke på, og dermed var det den runden om mine selvmordplaner, og avtaleingåelser. Med mine forelde som forvirrede tilskuere. .

Jeg følte meg trengt oppi et hjørne. Alle var i mot meg. Jeg følte meg misforstått. Og uansett hva jeg svarte på mor sine uttalige spørsmål ble det feil. Viss jeg prøvde og forklare henne hvordan det var for meg, fikk jeg det tilbake med en grunn for at jeg hadde helt feil. at jeg missoppfattet alt hun sa og gjorde. Så etterhvert fant jeg det lurt og bare være stille.

Etter godt over en time var vi enderlig ferdige. Jeg var utslitt. Jeg følte gråten presse på. Jeg følte meg så utrolig liten.

Når de snakker om deg som du ikke er i rommet. Når alt du sier blir feil og alle er i mot deg. Det er ikke noen god følelse.

Men det ble uansett avtalt en ny samtale før jul. Og jeg fikk beskjed om å finne ut hva jeg skal gjøre julaften. Jaja, jeg har gått i tenkeboksen.

Jeg løper.

Jeg føler meg fri når jeg løper. Det er bare meg.

Meg, naturen, og musikk i ørene. Det er en fantastisk følelse.

Kjenne at kroppen beveger seg, kjenne beina flytter seg.

Kjenner pulsen øker, pusten bli anstrengt.

Og det beste:

jeg løper fra tankene. Tankene plager meg ikke. Jeg slipper og tenke. Det er bare meg.

Jeg kan være bare meg, og det er nok.

Tiden flyr av sted når jeg løper slik ute. Jeg får ut frustrasjonen i hvert steg jeg tar.

Kjenner at kroppen bli lettere. Hodet blit lettere.

Jeg er fri!

=)

HELG!!

Jeg sitter akkurat nå på jobben. Sitter og venter på nattevaktene skal komme ramlende inn om halvtimestid. Slik at jeg kan tusle hjemover for og sove litt.
For engangsskyld har jeg fri i helgen. Hele helgen er tom. Tom for jobbing. Jeg skal ikke på jobb før mandag kveld. Og det er (i min verden) lenge til..
Så hva jeg har tenkt til å gjøre i all den tiden. Trolig blir det å handle masse julegaver. Bruker altfor masse penger på gaver. Jeg elsker og gi bort ting. Skulle gjerne gitt bort hele tiden. (på en måte er det litt det jeg gjør. Jeg gir av meg selv hver eneste dag på jobb).
Men nå tenkte jeg at det var greit å bli ferdig før julestresset setter inn. Siden jeg tross alt skal jobbe når frem til lille juleaften kan det være greit å være ferdig.

Ellers går det faktisk ganske bra for tiden. Denne uken har vært bra. jeg kan føler på meg at jeg er glad. Jeg smiler mer ekte, jeg gleder meg over brukerne mine. jeg har overskudd til å være litt mer sosial. Jeg har jobbet hele uken. Men føler nå at jeg godt kunne jobbet mer.
Tror litt av energien kommer av at jeg begynte å trene igjen på tirsdag. Får meg til å føle meg litt bedre. Får ut litt følelser. Så nå har jeg planer om å fortsette. Så får vi se. Kanksje kan jeg ha det bra lenger. Uansett skal jeg bare nyte det. Og prøve ikke tenke på familiesamtalen som venter mandag morgen..

Nå er det helg og jeg skal ha det bra =)
Håper det går bra med alle dere også. Slapp av og prøv kos dere i helgen som best dere kan. Dere fortjenter det!