1. søndag i advent

Det er første søndag i advent. Jeg startet dagen med og ligge leeeeeenge i sengen. ville ikke starte på dagen. Ville ikke møte denne nye dagen. Ville ikke stå opp, leve. Men etterhvert gjorde jeg det. Kom meg opp av sengen, ut en tur og luftet hodet og la meg i sofaen, så noen filmer og prøvde ikke tenke. Ikke lett. hodet mitt tar seg ikke fri. jeg tenker på julen, på hvordan det kommer til å bli.
Jeg har to valg:
Dra hjem, feire jul med mamma, pappa, bror og bestemor. Være hjemme i de tre dagene jeg har fri- smile, feire samværet med familien. late som alt er bra, være omringet av mat, mas og stress. "kose" meg med familien jeg så vidt har vært hos det siste året.
Eller
jeg kan bli hjemme i Oslo, tilbringe mine tre fridager alene i leiligheten min. Gjemme meg for resten av verden. Late som julen ikke eksisterer, prøve og glemme. Late som at ikke resten av verden sitter og koser seg rundt julebordet og har det koselig.

Jeg vet ikke hva som er værst. Jeg får ikke bestemt meg. Jeg tror ikke jeg vil noen av delene. Jeg vil bare glemme alt som har med jul og gjøre. jeg er redd for den!

Ellers denne uken startet med familiesamtale. der fortalte jeg faktisk mine foreldre at jeg ikke liker når de bare ringer og sier at de kommer i morgen, eller noe slik på kort varsen. At det stresser meg noe helt enormt, og at jeg mye heller kan planlegge det en ukes tid på forhånd for å være psykisk forberedt til å møte dem. Og hva skjer. Onsdag kveld er mamma på telefonen "må treffe deg i morgen" Så jeg gikk med på det da - møte henne hos mormor for det er litt mindre farlig enn å møte mamma alene hos meg. men tror du ikke hun klarte lure seg inn til meg når hun kjørte meg hjem da. Ble sittende en times tid og snakke.. jeg hater det!! Hun skal bare vite alt, ha kontrol på alt.
Men da trodde jeg har jeg hadde gjort datterplikten min for en stund, men neida. Fredag kveld er hun på telefon igjen. Hun har noe til meg, som hun bare må få levert. . .
Så jeg sier at jeg har jobb, men kan møte henne for å bare få hva det nå enn er hun har.
Så jeg møter henne på vei tilbake til kontoret, men hun gir seg ikke. Hun venter på meg til jeg er ferdig med jobbe, kjører meg hjem - og klarer nok en gang og lure seg inn. Skal ha meg til å spise og kose meg sammen med henne. Men jeg nekter. Sitter og stirrer i veggen en times tid før hun enderlig skjønner hintet og drar.
Men jeg fikk jo julekalender så det var koselig da.. men alikevell.
Når jeg faktisk klarer og si at jeg ikke ønsker dem så masse inn i livet mitt, så presterer hun og snike seg inn på meg to ganger denne uken. Forbannet!

nå er det kveld, jeg er sliten. Jeg skal på jobb i morgen, og jobber hele uken. Slitsomt, men da går dagen væffal. Da har jeg noe å gå til. Greit.

kaotisk innlegg om alt og ingenting .

Når klokken ringer om morgenen kommer jeg meg opp på et vis, og takker bare alle høyemakter for at det er fredag. Jeg har 4 timer med vasking forran meg, men med den gode tanken på at jeg har to dager fri før jeg skal opp igjen fikk det til å ikke være altfor ille. Så jeg traska avsted på jobb. Tredde på noen støttestrømper og handlet litt (det var ikke bare litt heller, damen skulle ha 5 melk, 6 brusflasker, 2 kg poteter, og diverse anna matgreier - armene mine verket""!!). Uansett midt under handlingen, på vei hjem til henne med alle posene ringer telefonen.
Og tror du ikke det er kontoret som lurer på om jeg kan jobbe lørdag morgen.. Og så har du meg da - som ikke klarer å si nei. Jeg jeg svarte "jada, såklart ikke noe problem..!"

Vell i det øyblikket jeg la på tenkte jeg - hvorfor i helvete svarte jeg ikke bare nei?! Jeg orker ikke jobbe, jeg har gledet meg til helgen siden tirsdag. Jeg trenger fri. jeg trenger sove litt. .
Men, ja, vil jo ikke være vanskleig så sier bare alltid ja jeg. Så får jeg heller bare møte den berømte veggen en eller annen dag =)

Så nå er det opp i morgen, og tror du ikke at jeg fikk den værste lista man kan ha i helgen da. Det var 1/4 sjans for at jeg fikk den, og jada, såklart... Samlet alle de vanskeligste brukerne på en liste.. Flott. jeg gruer meg.
jeg syns likso det er litt vanskelig og skulle gå til en scuicudal bruker og prøve snakke med henne når hodet mitt stort sett konstant teker på "hvordan ta livet mitt". Men da vet jeg på en måte hvordan det er for henne da kanksje?!

I don't know!
Nå ska jeg drukne mine sorger, og håpe morgendagen går fort .

Dag som hjemmehjelp.

8:15 stormer jeg ut av kontoret. løper ut til trikken, rekker den akkuratt og er på vei til første bruker. tusler inn, smiler "god morgen" små prater, tar på støttestrømpene. later som jeg har god tid. "ha en god dag".  - så løper jeg av sted til neste. "god morgen", smiler sukkersøtt. "hvordan går det med deg?" Lager frokost, snakker om dagsformen hennes, løper videre. Stressa!

På med smilet igjen, inn døra, av med våt jakke, sette seg ned i stolen, snakke om alt mellom himmel og jord over en kopp kaffe (noen damer trenger bare en som lytter og snakker med dem) løper til butikken og rasker med meg varene hun skal ha. Litt sent ute til neste dame siden jeg tok tid til og snakke med forrige. Så til denne damen. Hun skulle jeg egentlig bare dusje, men får en telefon fra kontoret om jeg ikke kan vaske for henne også. Hun trengte handling, så jeg handlet for henne og vasket huset hennes. de 30 min jeg skulle være hos henne for å dusje henne ble til 3 timer med handling og vasking..

Så enda mer strassa løper jeg til siste dame på listen. 2 timer vasking. Fort gjort og enda mer småprating og late som livet mitt er perfekt.

14:45 var jeg på vei til kontoret igjen. Det ble 6 timer 30 min konstant jobbing med søte koselige damer. Det var slitsomt, men tre av damene har ringt til kontoret tidligere og ønsket å få hjelp av meg. Så da var det mest bare koselig. De syns jeg gjør en god jobb, er koselig og tar meg tid til dem. Ei av dem sa til meg i dag at hun førte jeg virkelig brydde meg om henne. Og det gjør jeg jo.. Jeg er jo glad i nesten alle brukerne jeg er hos. de er jo stort sett bare søte mot meg. Og jeg føler nå jeg har fått meg en hel haug med ekstra bestemødre =)

Så selv om jeg jobbet en time overtid og var helt totalt utslitt da jeg enderlig kunne ramle ned i sofaen hjemme var jeg glad. Glad for jeg har sett smil i de gamle rynkete ansiktene. Glad for at det er noen i verden som setter pris på meg. Glad for at jeg er viktig for noen.

Så etter at jeg har vasket 4 timer på jobb, syns jeg det var likegreit å vaske hjemme også. Så da vasket jeg rommet også. Så nå er jeg sliten. Øm i hele kroppen, sliten i ryggen og trolig burde jeg komme meg på trening snart. men det blir med tanken. Mest fordi jeg er redd for at viss jeg starter å trene kommer det til å ta helt av igjen.

I går kveld var jeg forresten hos min psykiater, igjen.. Det kom absolutt ikke noe ut av timen. jeg vurderte lenge om jeg skulle fortelle om mine mørke tanker, mine destruktive planer, ,men jeg klarte ikke. Så fikk jeg beskjed om at han var borte neste uke, så da føler jeg meg litt for fri. Men jaja. .

300 innlegg.

Forrige innlegg var det 300-ende innlegget mitt. Så da blir dette det 301. Det er masse ord, masse følelser, masse frustrasjon samlet. Det er 300 innlegg om mine oppturer, nedturer og daglige utfordringer. Bloggen har vært et godt sted og få skrevet ut vonde følelser, få støtte av dere alle. Og jeg kommer til og fortsette. Måtte bare gjøre opp status =)

I dag var det min fri dag. Men jeg måtte opp tidlig fordeom. Familiesamtale kl. 8:00 var på planen, med begge psykiaterne, mine forledre og meg. En natt uten noe søvn, eller sov vell en time før klokken ringte, men det var greit. Trøtt, sliten og urolig dro jeg til avtalen.

Så da satt vi der. Fire voksene mennesker som mener alt mulig om meg, og jeg som føler meg ille til mote. Tok på smilet og smilte meg gjennom samtalen. Ville ikke si noe, ville ikke dele noe, men måtte. samtalen dreide som om meg - jeg hater og være sentrum på den måten. Prøver meg på en "alt er bra". Men funker ikke når psykiaterne faktisk vet hvordan det er. Lurer på om det er så lurt og være ærlig. . .

Halvannen time senere var vi ferdig. Jeg var utslitt. Tankene raste rundt i hodet. Jeg ville bare bort. Mine foreldre hadde da fått vite om overdosene. vet ikke hvordan de taklet det. Jeg ga etter med tanke på flere familiesamtaler, og de fleste "løgnene" mine ble avslørt og snakket om. Jeg føler jeg ikke lenger har noe skjold og beskytte meg med. Jeg føler meg forsvarsløs.

Familie er vanskelig. det nærmer seg jul. Jul er familie og mat. To ting jeg ikke liker. Og væffal ikke sammen. jeg vil ikke dra hjem, og jeg har sagt det til dem. Forvirret.
Men for å være ærlig vet jeg ikke hva jeg vil lenger. Jeg vil bare være i fred. Bort fra alle. men mest vil jeg bort fra meg selv!

Dagenes kaos.

Dagene går. Tiden står stille. jeg ligger i sengen, ser verden gå forbi vinduet mitt. Jeg har bokstaveligtalt ligger i sengen i tre dager. Jeg har ikke orker å stå opp. Jeg har gått i pysjen hele dagen. bare gått ut av huset til mine to avtaler med psykiaterne mine. En på mandag og en i dag.

Jeg har sittet hos dem, uten noen ord. Uten noe å snakke om. Bare med gråten i halsen og redd for å bryte sammen. Redd for at verden min skal rase ned rundt meg. Redd for at hele min ilusjon om en ok verden skal bli ødelagt. Redd for at de skal skjønne hvor nærme døden jeg er. Redd for at jeg mistetr kontrollen og lar meg selv falle ned.

jeg har en fantastisk behandler som stoler på meg. Men burde han? Har jeg for mye ansvar? Klarer jeg dette?

Jeg vet ikke. Jeg vet virkelig ikke om det er trygdt å stole på meg, for jeg har ikke kontrollen lenger. Timene går, jeg skader meg, kuttene blir flere, dypere - hvor skal det stoppe?

Dagene går, jeg spiser, spyr og sulter. - Hvorfor ?

Minuttene  går, tankene er der hele tiden, marreirtt, flachbacks og dødelige tanker - Hvordan stoppe dem?

Jeg er utslitt. jeg har ikke noe energi, ingen overskudd. Tanken raser rudt  i hodet mitt, koliderer. Jeg er et eneste stort kaos. Det spiser meg opp innenfra. Tar fra meg all livsglede. Jeg mister med selv litt mer for hver dag som går. Samtidig som jeg konstant kjemper for å holde bitene sammen, slik at jeg klarer holde hodet litt lenger over vann. . .

falsk glede.

Hun smiler, hun ler. Når du ser smiler hun til deg, ler en liten latter og snakker med deg med en glede i stemmen. Men viss du ser nøye etter kan du se at øynene hennes er døde, smilene hennes når ikke øynene. Og viss du hører godt etter er stemmen hul, og det er bare overfladisk glede som er lett og se igjennom viss du bare tar deg tid til det.

Viss du tar deg tid til og virkelig snakke med henne, lytte til henne. Viss du gir henne en klem litt omsorg kommer du på insiden. Du ser ei sårbar jente.

Ei jente som står midt i kaoset av sitt eget liv. Ei jente som ikke har ord. Ingen ord som er hennes egene. Ingen ekte glede, bare kaos, sorg og frustrasjon.

Without wings

Death

Sometimes I wonder

whether people like me or not

people I really care about

might hate me

I'm sorry I exist

Every morning I wake up

wondering if I'll live

to see another day

wondering if I'll live

to see the sun go down

I might kill myself tonight

and never see the stars again

I wonder how far I can walk

in the darkness of my soul

until the light burns out

and my life fades away

I can't breathe

Dagene går...

... men jeg følger ikke med.
Jeg gjør bare hva jeg skal, hva som forventes av meg, hva alle andre vil at jeg skal gjøre. Jeg prøver være perfekt, jeg prøver gjøre alt perfekt. Jeg har høye forventninger. Jeg føler press fra alle kanter, jeg føler alles meninger på meg.
Men hvor er så jeg i alt dette?
Jeg vet ikke. jeg har mistet meg selv. Siri er liksom blitt borte i alt sammen. Jeg har ingen egene meninger, jeg tenker ikke noe selvstendig. Jeg lever ikke, jeg bare eksiterer.

Dagene går, dagene jeg er på jobben blir 7 timer brukt på andre mennesker, jeg smiler, ler og lytter til alle deres problemer. Jeg gir råd, prøver støtte dem, og hjelper dem med det de trenger. Så kommer jeg hjem, sitter i mine egene tanker, roter meg borti alt som er negativt. Går ikke ut, lukker meg inne. Stenger verden ute. Stenger meg inni min egen lille verden av destruktive tanker.
Dagene jeg ikke jobber står jeg aldri opp av sengen, jeg ligger og orker ingenting. Jeg klarer ikke se noen mening med noe. Jeg er meningsløs og håpløs.

Ingen lys ingen håp er i sikte. Ingen pusterom får jeg fra meg selv. Jeg er fanget i mitt eget selskap. Jeg klarer ikke rømme fra meg selv lenger. Jeg har blitt tatt igjen. Jeg har blitt min egen fange. Jeg kommer ikke ut.

dagens gjøremål.

Dagene er slitsome. Jeg prøver alt jeg kan, holde hodet oppe. Komme meg gjennom enda en dag. Stå opp av sengen, møte den skumle verden. Ta del i normale aktiviteter, spise litt mat, trene litt. Snakke med gamle søte bestemødre, smile til sure gamle kjærringer, møte opp på kontoret like blid som alltid etter å ha fått den helsikes lista. Løpe rundt på majorstuen som en anne tulling og lete etter ikke eksisterende husnr. (det viste seg at det faktisk eksisterte, det var bare litt vanskelig å finne), møte damer som ikke liker deg bare ved første øyekast, bli våt pga. biler som kjører i vanndammer. . . Nåja. .
Jeg kom meg gjennom dagen. Trikka hjem og deisa ned i sofaen.

 - Kan bare skyte inn at armen min ikke er øm i dag. Siden jeg tok nøffesprøyte på onsdagen har armen vært øm og stiv, men ikke i dag. Og ikke noen andre bivirkninger heller. Flott.. Alle på jobben "måtte" ta den, så vi ikke ble seende ut som griser hele gjengen =)

Så tilbake til historien her:
Jeg legger meg godt til rette under det myke gode pleddet mitt, bare for å bli vekt en time senere, av at jeg må tusle av sted til psykiateren. Og hva skjer, akkuratt i det jeg går ut døre blir alt svart. ALT! Naboblokken, naboens naboblokk, naboen til naboens naboblokk osv... Overalt, trikken stod, T-banan stod, lyskrysset skapte kaos.. Men så ved et mirakel ble det lys. og jeg kom meg til timen nesten tidsnok.

En time jeg føler var overfylt med at jeg ikke ville snakke om meg. Spurte masse rare spørsmål om alt mulig anna, og håpet virkelig de minuttene skulle går fort. Jeg føler meg helt forferdelig, bruke tid på bare tull. Jeg kan likegodt slutte. . Jeg vurderer, tenker og grubler over det ganske mye i det siste.

I helgen (som jeg tilbragte under sterk påvirkning av alt jeg kunne finne av følelse og tankedempende midler, i sengen) (Jeg møtte ikke et eneste menneske hele helgen.)kom jeg frem til at jeg skulle slutte all behandling. Det er ikke noe vits lenger, jeg har ikke noe problem. og nå sier jeg til meg selv at jeg har det bra. På en krampeaktiv måte, tviholder jeg på at jeg har det fint, jeg smiler, og overbeviser alle om at alt er bra..

Nåja. Jeg skal være ærlig med dere!
Alt går til helvete, jeg har viklet meg inn i alt som kan vikles inn i. Og nå tror jeg har jeg har prøvd alt for å glemme/gjemme bort tanker og følelser - sulte bort, spise bort, spy bort, kutte bort, drikke bort, ruse bort, sove bort, trene bort... Tja - jeg kommer ikke videre. men vil jeg videre?

Jeg er forvirret! Meget forvirret!
og
LEI!

Smerte

Jeg har et problem

og ønsker på mange måter hjelp,

men jeg føler at ingen kan hjelpe meg.

Bare jeg kan hjelpe meg selv.

Jeg føler som jeg er i et svart hull

og kommer meg ikke ut.

Men jeg har det jo også bra.

Jeg har venner som jeg er kjempe glad i.

Jeg har familie, og mennesker som bryr seg.

Jeg har egentlig alt jeg kunne ønske meg.

Og det er jo mennesker som har det så mye verre en meg,

mange tusener som trenger hjelp mer en meg.

Jeg føler at jeg overdriver.

Men smerten i hjertet er der

og den er sann.

Den vil ikke forlate

og la meg leve.

Det er perioder jeg ser lyset i tunnelen,

men noen ganger føler jeg meg også som et hjelpeløst dyr

som ligger nede i en brønn

og kaver for å komme seg ut…

Ingen hører mine rop om hjelp

ingen kan hjelpe…

Det blir satt et lokk på brønnen,

og jeg er glemt.

Mine hender tar tak i noe

noe som kan skade.

Sånn at smerten i mitt hjerte

blir borte

av smerten på min kropp.