"RaskeMenn"

I går var jeg med min bror på "RaskeMenn." Det var moro. det var latter, og det var lattertårer.

Jeg møtte han på OsloS, vi tuslet rundt i byen.

Han kjøpte bukse til meg.. Det var ganske moro, jeg bare stod i prøverommet, mens han kom med klær han syns var fine. jeg prøvde og prøvde, han valgte til slutt en bukse som han syns var fin, og som jeg var fornøyd med. Det var koselig!!

Men så kom tiden han skulle dra. jeg stod på perrongen. Tårene triller. Jeg føler meg mer ensom enn noen gang. Tankten raser. jeg savner han allerede.

Men vi hadde det koselig, og jeg anbefaler showt til alle som trenger en latter en en time for å tanke på andre ting!

Samtale med RASP

- Vi har ikke plass her, og persnolig ser jeg ikke at du har behov for noen inleggelse her på RASP.
"jeg stirrer bare på henne. Tom for ord. "
- Jeg kan ikke se noe forskjell på deg fra du ble skrevet ut herfra.. Hva veide du da? Hva veier du nå?
"Jeg svarer på spørsmålene hennes. Og hun konkluderer med at jeg har gått ned ca 7 kilo.. "
- Jeg ville aldri kalt deg anorektisk. Du er jo ikke det. Vi har lange ventelister full av mennesker som er mye sykere enn deg.. !!!

Slik startet møtet hos overlegen på RASP. Hun knuste mitt siste håp om å få litt hjelp. Jeg satt i stolen, følte hele verden raste sammen rundt meg og klarte ikke si et ord. Hun fortsatte og snakke, snakke og stille noen spørmål.
- Jeg kan ikke se at en innleggelse her kan gi deg noe, for spiseforstyrrelsen er ikke problemet ditt, det er bare et symtom på det virkelige problemet ditt - du er kronisk suicudal. ! Hva syns du om en ny innleggelse?
" Jeg vet ikke, jeg er vell enig med deg, for jeg var jo innlagt en god stund i fjord, og kom jo ikke noe videre.. "
- Nettopp, det er det jeg også føler, Men har du noen som helst mening om hva som kan hjelpe deg til og spise litt mer, spise tilstrekkelig, og hjelpe deg litt?
"Nei!, jeg vet ikke"

Også var det enda flere spørsmål om hva jeg ville, og mine vanlige "jeg vet ikke". Prøvde og forklare at jeg var veldig ambivalent. Men følte jeg ikke kom noen vei.
Så kom det vanlige, vanskelige spørsmålet:
- Er du suicudal nå?
"ja.."
- På en skala fra 1 til 10 hvor sterke er tankene?
" . . . . . 9...."
- Hmm.. Og på den samme skalaen hvor sterke er planene?
". . . . . . . . . . ..  . . . .. .  . . . . . . 8"
Jeg var veldig usikker på om jeg skulle lyve, si at det var mye minde, men sa så nære sannheten som mulig..
Da ble det såklart snakk om akuttpsykiatrisk. Jeg nektet. Jeg vil ikke være låst inn der. Jeg skal jo på jobb i kveld.
Etter mye om og men, fikk jeg dra, mot at hun skulle ringe meg i kveld, og at jeg skulle ta kontakt med henne viss ting ble for vanskelig.

Det som frustrerer meg er at selvmordstankene ble bare sterkere og sterkere fra timens start. Jeg hadde faktisk håpet på å få komme tilbake til avdelingen, få en pause, få litt omsorg, få litt struktur i hverdagen i forhold til mat. Få startet med å spise litt mat til faste tidspunkter, få tilbake kontrollen, væffal littegrann. Det føler jeg at jeg ikke får på en akuttpsykiatrisk avdeling. Det er bare en oppevaringsboks for meg. Hvor jeg bare sitter og gjør ikke noe, frem til jeg, etter noen timer, drar hjem igjen. . .

Nå føler jeg at alt mitt håp, all min mening om livet er borte. ingenting hjelper, ingenting får meg til å føler meg bedre. Jeg er uten håp - jeg er håpløs.
I kveld skal jeg på jobb. Jobber fra 15-22. Så har jeg tre dager fri. Tre dager i et vakum. Tre dager alene . Tre dager i ensomhet. Jeg har planer, jeg har tanker, men jeg vet ikke enda hva jeg skal gjøre.

psyktime..

Jeg ligger der, ser i taket. Ser på lyset som lager fargerike mønster rett over hodet mitt. Jeg ligger på divanen, med teppet over meg, ser i det hvite taker og er sliten.
Jeg er langt inni min egen verden, tankene går på høygir, så hører jeg den venlige stemmen. Stemmen som er fylt med  omtanke.
"Hvordan er det med deg, Siri?"
Det er bare et vanlig spørsmål, bare et helt vanlig daglidags spørsmål, men det får meg til og roe meg ned, kommer tilbake til verden og ta del i samtalen vi skulle ha.
Jeg snur litt på hodet, ser på han.
"joda, jeg lever. . . . "
" Det er bra, Det er jo ikke noen selvfølge"
Og nei, det er ikke det. Det er alt anna enn en selvfølge. Jeg kjemper meg gjennom hver dag, prøver holde hodet over vann, prøver ikke slutte å kjempe, prøver trå vannet selv når jeg er tom for energi.
Og bare ved at han sa det som han gjorde, fikk det meg til å føle meg forstått. At han skjønner hvor hardt det er for meg og komme, men at han samtidig velger og stole på at jeg kommer. For vi har en avtale!

Timen gikk med på å snakke om ingenting. Men jeg føler meg alltid roligere når jeg går fra disse timene. Selv timer som har vært slitsome. Klart har det vært ganger jeg har gått derfra i frustrasjon og sinne. Det har gått hardt for seg på armene etter noen timer. Og selv om det er mange ganger jeg virkelig ikke vil gå til timen, gjør jeg det fordeom. Jeg vet ikke helt hvorfor. Forløpig er det stort sett fordi en avtale holde jeg, så da dukker jeg trofast opp, men jeg håper jeg kan komme ditt hvor jeg selv ønsker og gå til timen, fordi jeg føler det har noe for seg, at jeg kommer videre, at det er til hjelp for meg.
Akkurat nå vet jeg ikke hvem jeg går i behandling for. Jeg lurer på om jeg går for behandlerenes sin skyld?

At jeg faktisk dukker opp på hver samtale, en gang i uken hos hver av psykiaterne. Det er en time mandag, og en time tirsdag, med hver sin mann. Jeg smiler, jeg ler, og prøver og svare riktig på spørsmålene deres. jeg prøver å tenke hva som er det beste svaret, hva de ønsker at jeg skal si. Hvordan skal jeg orlegge meg for at det skal være riktig.
samtidig blir jeg "tatt" for å motsi meg selv flere ganger, men det er mest fordi jeg er så ambivalent for tiden, jeg vet ikke hva jeg vil, eller hva som er rett. Så når det blandes med at jeg hele tiden prøver og svare rett på alle spørsmålene. Da blir det tilslutt formasse for meg.

Det ender med at jeg er totalt utslitt etter timene. tenker enda mer enn da jeg kom inn. Og værst av alt - sitter igjen med en følelse av at jeg trenger ikke dem, jeg trenger ikke hjelp. Jeg føler det ikke lenger er noe vits.

ÅÅÅÅÅÅÅÅÅ - jeg blir sprø.

Torsdag og fredag

06:00 - vekkeklokken min ringer. Blæ! Jeg er trøtt, jeg vil ikke opp. Det er mørkt ute, det er mørkt inne. Det er kaldt, og jeg vil ikke krype ut av sengen, jeg vil bli under dyne i hele dag. Men jeg tenker at jeg kan komme tilbake til sengen min om 10 timer, så det skal gå greit.
Etter noen minutter er jeg oppe, laget meg kaffe, og spist frokosten min. Sitter og sover på trikken, og kommer meg til jobb kl. 08:00
Ut på tur, ut og løpe mellom alle brukerne. Smile, nikke, lykke, vaske, lage mat, snakke med dem, og være høflig.
Så ringer telefonen.
"det er krise Siri, kan du jobbe i kveld?"
"ehh.. "
"Vi har ingen som kan jobbe, du får 100% for overtid."
"okei, jeg kan sikkert..."

Jeg kommer meg tilbake fra første vakt kl. 14:30. Fører opp alt jeg har jobbet, hvordan det har gått, også sitter jeg med en ny liste på mennesker som trenger hjelp. Jeg kjenner hodet begynner og bli sliten, men det er greit. 15:30 er jeg klar for å på ny løpe fra bruker til bruker. Smile, lage mat, lytte også løpe til neste mann.

Det går greit. 21:00 er jeg ferdig. Da er jeg virkelig ferdig også. Sitter halvdø på trikken hjem. Øm i skuldrene, sliten i kroppen og hodet er helt på bærtur.
Men jeg kom gjennom dagen. Greit nok gnager den dårlige samvittigheten for at jeg ikke har trent, men det får bare være.

Jeg kommer meg inn døra og slukner blankt i sengen. Totalt utslitt.

Når klokka ringer igjen 06:00 føler jeg at jeg bare akkuratt har sovnet. Jeg skjønner ikke noenting. Og er sikker på at det må være noe galt. jeg la meg jo nettopp?`!
Men nei, det er tid for å komme seg opp av sengen og inn i dusjen. Frokosten blir spist, og jeg sitter igjen på trikken ned til jobb. føler liksom det ikke er lenge siden jeg var på jobb jo.. =)

Så er det timer med vasking, handling og masse matlagning. Heldivis en dag hvor jeg bare har 1 time med vasking og nesten ingen løping mellom folkene. Jeg kommer meg gjennom dagen, og kommer meg hjem til vanlig tid. deilig!

Jeg rekker akkuratt og spise middag, før Charlotte kommer. Vi farger håret hennes lilla, snakker masse, ler litt, og koser oss. Når hun drar er jeg sliten. Jeg kommer meg i seng og sovner med engang. Totalt utslitt.

Så er det blitt lørdag. Jeg er nettopp ferdig med dagens jobb. Var oppe som vanlig tidlig. Og kom meg gjennom dagen. Nå sitter jeg i sofaen, kroppen er sliten, jeg er utrolig glad for at jeg er sen vakt i morgen. Det betyr at jeg har enderlig en dag jeg kan faktisk få hvilt litt..

Ellers har det jo sine positive sider med å jobbe.  Jeg har ikke tid, eller ork til og tenke. Så det handler bare om å komme seg gjennom dagen, holde ut, og ikke knekke i prossessen.

Jeg er så sliten.

Dagene går. Dagene går fort. Timene går forbi. Jeg henger ikke med. Jeg sitter i sofaen min, lar verden gå forbi vinduet mitt. Jeg er i min egen verden. jeg er isolert. Jeg er ensom. Jeg er. Eller er jeg egenlig?
Jeg eksisterer, fysisk vandrer jeg blant mennesker, gjør som jeg skal gjøre. Går på jobb, smiler til de gamle damene, løper videre til neste også sitter jeg på trikken hjem igjen. Tilbake til min trygge sofa. Mitt trygge rom.
Jeg er redd. Jeg er redd det meste. Jeg liker ikke verden. Jeg liker ikke andre mennesker. Jeg vil helst bare ligge i sengen, trekke dyna over hodet, og aldri møte noen mer. Bare forsvinne for alltid.

For tiden går maten skikkelig dårlig. Jeg er kaotisk den veien også. Jeg spiser ikke noe, spise masse, spyr, spiser ikke noe, også sprekker det igjen. Jeg prøver å følge kostlisten min. Det går ikke. Jeg klarer ikke. Jeg prøver spise, fylle tomrommet inni meg. Det hjelper ikke. Så jeg prøver å sulte bort tankene, sulte bort alle følelser. Det går ikke. Jeg prøver å få litt struktur på hverdagen, men jeg klarer ikke. Jeg tenker for masse.

Jeg har et ønske, et ønske om å være fornøyd med meg selv, være glad i meg. Kunne våkne opp om morgenen, trøtt, men glad for at det er en ny dag, med nye muligheter, nye mennesker og møte, nye utfordringer og ta fatt på. Jeg liker ingenting med meg selv lenger. Jeg vet ikke lenger hva jeg skal gjøre.

Jeg hadde klart lenge, mange uker hadde jeg klart og ikke kutte meg. Jeg var stolt over det. Men også der skjærte deg seg i dag. I dag gikk alt i dass. Jeg føler meg misslykke. Jeg føler jeg ikke får til noenting.
Tanken raser rundt i hodet mitt. Jeg har angst. Tårene har rent, kroppen rister og jeg får ikke puste. Jeg er livredd for at jeg skal gjøre noe alvorlig galt med meg selv. Samtidig bryr jeg med ikke.
Jeg vil så gjerne bare få litt fred fra meg selv. Få slippe litt. For jeg orker ikke mer.

Jeg orker ikke mer av flachbacksene, marrerittene, sulteperiodene, oppkasten, selvskadingen, alt sammen er så altfor mye. Jeg er sliten. La meg få hvile litt! Bare få sove litt væffal. For jeg er utslitt!

Familie"fest"

Lørdag var det tid for bursdagfeiring av min kjære mormor. Hun fylte 85 år!!!

Det var full fest med hele familien. Onkel, tante, kusiner, fetter, mor, far, bror. . .

Nå er ikke vi en vanlig familie, så vi går litt i barndommen når vi samles og feirer diverse begivenheter.

Så istede for takkformaten tale hadde vi rett og slett en sang. Alle måtte på med "praty"hatter og vi oppførte oss som barn. Hev rundt oss med konfett, og diverse ting og tang. Slik er det når det er tre lærere i familien. Da er det viktig med program. . .

Vi hadde 4 timer med konkurranser, siden vi også er en konkurranse familie. Og så  klart ble det endel konflikter for alle ville vinne.. Men det var veldig moro !

På forhånd grudde jeg med ganske masse, mest fordi mine foreldre skulle bo hos meg, og jeg liker ikke det. Det blir for tett, for mye. Men det gikk også relativt smertefritt.

                                              

Her er da meg og min bror. Vi var lag den ene konkurransen, og jada, vi vant ikke, men innsatsen var det ikke noe å si på =)

Hmm.. Kaotisk.

Hva vil du, hva trenger du, hva ønsker du? Hvorfor er du her, hvorfor.. Hva, hvem, hvor, hvorfor. Kan du fortelle litt mer om det.. Hva er galt.  ?
Tja, jeg vet ikke. Alt?!

Joda, dagens startet med at jeg var hos min psykiater. Mange spørsmål, få svar. Jeg var som en plate som gikk på reapeet. "jeg vet ikke", "Jeg vet ikke" " Jeg vet ikke..."
Også kommer det evinelige "kan du fortelle litt mer om det?!"
Etterfulgt av mitt trøtte, slitende Nei, fra meg.
Litt stillhet.

Jeg vet virkelig ikke.
Jeg vet ikke hvor jeg vil, eller hva jeg vil.

Jeg vil bli tatt vare på, jeg vil at noen ska bry seg. At bare en person kan se meg. Se den virkelige meg. De forbi fasaden og "avsløerer" meg.
Jeg vil bli avslørt. Jeg orker ikke leve på en løgn lenger. Jeg orker ikke.
Men jeg fortsetter. forsetter og leve min livsløgn. Fortsetter og beholde masken. Fortsetter å late som.
Hvorfor?
Jeg tør ikke anna. jeg er redd.
Men hva er jeg redd for?
Det vet jeg ikke. Jeg er redd for alt. Men mest av alt er jeg redd for meg selv. For hva jeg finner på. hvor destruktiv jeg kan klare og være. . .

Jeg kan nesten være min egen psykiater. Jeg stiller spørsmål, jeg svarer selv. Jeg reflekterer litt over det, og har nesten en psykiatersamtale med meg selv.
Jaja, sånn går det vell etter 4 år i terapi. Man begynner og kjenne spørsmålene. Man starter vite hvilke spørsmål som kommer anhengig av hva du sier.
Jeg vet stort sett hva slags samtale det kommer til å bli utifra hva jeg sier, eller ikke sier. Jeg føler jeg manipulerer og lurer alle rung meg, inkludert meg selv.

Hvordan har jeg det egentlig?
Ingen aning! Jeg har gitt opp og kjenne etter. Det er likegreit at alt er mørkt, det er trygt, det er kjent. Det er vanlig. Jeg er vant til det. Men kanskje har jeg det bedre enn jeg vil innrømme?
Hmmm..
Jeg tror ikke det. Jeg tror faktisk at for tiden har jeg det jævlig, men prøver så godt jeg kan å late som at alt er bra. Og jeg er dritt lei det. men gjør ikke noe med det.
Kan jeg bare velge å ha det bedre? Kan jeg bare bestemme meg for at i morgen når jeg våkner skal jeg ha en bra daG? er det mulig?

Dette er et innlegg med masse spørmål. Jeg aner ikke hvor jeg vil, eller hva jeg vil. Noen dager er bare et eneste stort spørsmåltegn.

Var forresten hos andre psykiateren min T på mandag. han mente jeg ikke burde blogge. hvordan han hadde funnet ut at jeg blogget.. ? Joda, Psykiateren min hadde sagt det til han. Jeg ble helt paff. det er ikke noe hemlig, men jeg hadde jo ikke sagt det, så ble litt redd hvordan han hadde fått vite det.. Jaja. Sånt skjer.
Han mente uansett at jeg ikke skulle utlevere meg på nettet, ikke være så ærlig. Prøve skjerme meg selv litt. Men det er hans mening. Jeg er helt ærlig jeg. Det er sånn jeg er.
Jeg aner ikke om det er til hjelp for noen, men mest av alt blogger jeg for at mine kjente og kjære skal skjønne hvordan det er. Og kanskje for hele verden og se hvordan det er å slite med psykisk lidelse. Folk kan ta del i mine oppturere og nedturer. Og forhåpentligvis min vei til og komme ut av dette helvete.

Nåja, dette ble et ganske alngt og merkelig innlegg. Men det får så være. Noen dager er bare surrete.
Love you all!

Ufordring.

1. Skriv 10 ting om deg selv:
 - jeg er redd for å vise følelser. Redd for å virke svak ovenfor andre mennesker. Jeg liker ikke gråte forran andre, og prøver etter beste evne og late som alt er bra så lenge jeg er ute blant folk.
 - jeg er abivalent til det meste. Vet aldri hva jeg vil, eller hva jeg ikke vil. Det er en evig kamp inni meg om jeg vil ha hjelp, om jeg vil fortsette behandling.
 - Jeg er en evig opptimist når det kommer til andre.
 - Jeg elsker å trene, liker og slite meg litt ut, men den siste tiden har jeg ikke orket og bevege meg noe. Overskuddet har vært bort på ferie.
- Jeg har et ønske om at noen skal ta fra meg kontrollen, bestemme at jeg må ta imot hjelp, sette ned foten og si at nok er nok. For jeg klarer ikke selv.
 - Jeg har støv på hjernen, og støvsuger gjerne hverdag. Men prøver også lavære, slik at det ikke overtar hele hverdagen min.
 - Jeg har nettopp innredet rommet mitt på nytt, med en ny sofa, tatt bort skrivebordet er offisielt ikke lenger en student.
- Jeg jobber som hjemmehjelp, og har etterhvert tenkt til å bli sykepleier.
 - jeg skulle ønske jeg hadde vist hvorfor jeg har det så tøft, og hvordan jeg skal komme meg ut av dette helvete
 - Jeg ungår alle krangler. Er alltid enig med alle. For jeg er redd for diskusjoner eller at andre ikke skal like meg viss jeg ikke er enig.

 2. Legg ut et bilde som er et av dine beste minner. Fortell om det:

Det var en tid da jeg hadde det litt bedre. Jeg slet med spiseforstyrrelse, men jeg var del av noe, jeg fikk til noe, jeg hadde det bedre.

3. Legg også ut et bilde du liker, og fortell hvorfor:

Jeg liker dette bilde. Det er fordi det viser meg med min bror. Min bror jeg er glad i utrolig! Vi er glad i hverandre, og jeg syns dette bilde viser det. Samtidig som det er fritt. Jeg ser glad ut..

4. Også et bilde du IKKE liker, og hvorfor du ikke liker det:

dette bilder viser bare hvor sliten, hvor lei, og hvor jævlig alt er. Jeg liker ikke bildet, fordi det minner så masse om hvordan jeg har det. jeg vil bare ha det bra. . .

fare for meg selv

Det er fredag ettermiddag. Jeg er ferdig på jobb, jeg sitter å venter på at bussen skal snirkle seg gjennom trafikken. Tankene går i kaos.
Vanlige mennesker gleder seg over at det er helg, flere dager med fri, vanslige ungdomsjenter gleder seg til å gå ut fredag kveld, med venner. Ha det moro. Leve livet.
Vanlige mennsker går ikke gjennom hele dagen og tenker bare på at så fort de komemr hjem skal de endevende hele rommet etter alle piller de kan finne. Vanlige mennesker har et liv. Et liv de er glad i.

Jeg sitter på bussen. Klumpen inni meg vokser seg stadig større. Venninnen min vil ha meg med på noe i kveld. Jeg orker ikke svare. Det eneste jeg klarer fokusere på er å komme meg hjem. Klare komme meg innenfor døra. Ikke ta frem barberbladene ute. Ikke skade meg ute. Et skritt forran det andre, komme meg hjem. Komme meg inn i mitt trygge skall. Komme meg bort fra verden, det skumle verden jeg ikke takler nå.

Jeg kommer inn. Roter gjennom alle skapene mine, finner alle piller jeg har. (uten om paracet, da jeg fortsatt ikke takler dem). Venninnen min, Charlotte ringer. Jeg vil ta den. jeg vil strekke ut en hånd. Jeg vil treffe henne. Jeg vil ikke ødelgge dagen hennes når hun nå for en gangskyld ska være ute. Jeg vil være med henne, kan ta pillene i morgen. jeg vil så gjerne. Jeg prøver. jeg prøver å puste, jeg prøve tenke klart. Jeg klarer ikke.
Jeg tenker så masse, det er et eneste stort mørkt kaos. Jeg ønsker meg bare bort.
Jeg prøver ringe psykitaren min. Ingen svar.
Charlotte ringer, jeg prøver  å ta den. Jeg prøver virkelig. Men det går ikke.
Det eneste jeg klarer er å sende en SMS " jeg klarer ikke".
Det er nok. Hun kommer.

Pillene er tatt, Charlotte står på døra, hun ber om å ringe psykiateren min. Jeg neker, men godtar. Hun ringer 113, og jeg husker ikke mer. Alt blir svart.

Selv om jeg ikke ville, var hun ser, hun er min støtte, min gode venn i alle stunder. Hun er der. Og jeg er evig takknemlig for hennes vennskap. At hun ikke gir seg, selv når hun ser meg på mitt svakeste.


Jeg åpner øynene. Forsiktig. Vondt overalt. Et nakent rom. Et helt hvitt rom med en seng, og en person som sitter å ser på meg. Jeg skjønner ikke noe. Det er bare et sted som ser slik ut - akutt psykiatrisk. jeg er her igjen?!?! Hvordan havnet jeg her.
Det kommer en dame inn hver time for å ta blodtrykk. Jeg svever mellom søvn og våkenhet. Fortsatt litt påvirket av medisinene. kroppen føles svak.
Etterhvert våkner jeg mer.
Personalet som sitter i rommet forteller meg at jeg er på psykiatrisk, det er lørdag, jeg kom hit fra medisinsk i løpet av natten. Jeg er tvangsinnlagt, så jeg kan ikke gå noen sted.

ALt blir for mye, tvang? Jeg føler trangen til å kutte meg. skade meg. Men jeg beholder meg rolig. Sitter i vinduskramen å venter på legen i 5 timer. Sier ikke et ord til noen, bare sitter i mine egene mørke tanker. Vil bare ut. Vil ikke være her. Vil bli passet på, men vil ikke være innestengt.

Jeg sitter på møte med overlegen på psykiatrisk.
 "jeg kommer ikke til å holde deg her på tvang"
Jeg tar på min vanlige maske, smiler og sier at alt går bra, jeg trenger ikke noe, alt jeg vil er å dra hjem, slappe av. Komme meg litt.
"Du kan få være her til mandag så snakker vi med psykiateren din og planlegger litt fremover?"
"neitakk. Det går fint. Jeg føler det går mye bedre, jeg har fått lettet på trykket og tror det kommer til å gå bra de neste dagene. =) "

Hvorfor. Hvorfor. Hvorfor klarer jeg ikke ta imot lit hjep. Hvordan kan de slippe meg ut, med tanker som bare går på at jeg vil skade meg igjen? Fortjener jeg ikke noe annet enn å skade meg? VIl de at jeg skal skade meg? Fortjener jeg ikke hjelp? Kan de ikke bare se den svake delen av meg? Ta seg litt mer tid til å se den virkelige meg. .. ? Se forbi den fordømte maska, og strekke ut en hånd til den forskremte jenta som sitter bak der..

Det farer så mange tanker rundt i hodet mitt. Jeg vil ha hjelp, men jeg klarer ikke be om det. Jeg klarer ikke ta opp plass. Jeg fortjener det ikke. Jeg ønsker omsorg. En klem. Jeg ønsker at noen kan ta vare på meg, se meg for den jeg er. Jeg trenger trygghet. jeg er for svak og for sterk.
Jeg er for svak til å klare å ta vare på meg selv nå, men for sterk for andre til å kunne hjelpe meg.
Jeg vil klare alt selv, jeg vil ikke skulle trenge noen, men jeg trenger alle. Jeg trenger mennsker rundt meg. Jeg trenger å bli passet på hele tiden. Så fort jeg er alene kommer tankene. Tankene jeg nå ikke klaere mer.

Jeg har til nå klart og ikke kutte meg på nesten to måneder. Men frykter det snart kommer til å bli nye kutt, dype kutt. Kutt som kommer til å blø, men som jeg ikke kommer til å gå til noen med, for jeg føler så mye skam. Jeg skammer jeg fordi jeg lever. jeg skammer meg når jeg kommer på sykehuset for andre gang denne uken. Jeg er fylt opp av skam, selvforrakt og forvilselse.

Jeg ba om hjelp for flere uker siden. jeg sa at nå går det nedover, nå trenger jeg noe mer. Nå har det gått for langt. jeg har mistet kontrollen. Jeg er virkelig en fare for meg selv. og jeg vet det.

En kamp

tårene triller, smerten inni meg er uutholdelig. Jeg får ikke puste. Jeg tenker ikke. jeg tenker alt. Verden går i stå, jeg vet ikke hvor jeg er. Eneste jeg kjenner er den enorme smerten jeg har inni meg, og den mørke ensomheten. Ensomheten som sluker meg hel.
krampegråten tar meg. Pusten går i hiskt. jeg tenker på overdose, jeg tenker på skade meg skikkelig. Jeg vil bare bort fra alt dette, alt dette svarte, mørke og vonde. Jeg vil bort fra ensomheten, jeg vil at noen bare kan holde rundt meg, fortelle meg at alt kommer til å gå bra.
Jeg trenger å vite at noen ønsker meg i livet.

Jeg griper etter telefonen, må snakke med noen, må prøve, må få roet meg ned. klarer ikke dette alene. Jeg kommer til telefonsvarer. Prøver igjen. ensomheten tar et enda sterkere grep rundt meg. Jeg føler meg maktesløs mot dette mørke som nå sluker meg helt.
Jeg roper mellom hikstene " ikke la meg dø".

Jeg ligger alene i en leilighet i Oslo, ingen rundt meg, ingen som kan høre meg. Det er meg mot meg selv. Jeg griper etter noe som kan skade meg. Noe som kan skjære kroppen min i stykker, jeg leter etter piller, hva som helst. Jeg vil bare bort. jeg orker ikke mer av dette.
Men jeg vil ikke skade meg, jeg vil ikke.

Tårene renner i striestrømmer. Jeg får ikke puste. Jeg vil ha hjelp. Men ingen hjelp er her. Ingen kan hjelpe meg. Har jeg blitt gitt opp? Er jeg håpløs?
Jeg kryper inn under teppet, tuller meg inn i megselv. konsentrerer om å puste.
Jeg vinner denne gange.

Can you hold my hand?

Can you hold my hand pleas?

Can you hold my hand

and help me out of this dark abyss?

Can you tell me it will all be ok

that the light at the end of the tunnel

will not blind me, or fade?

That the open air will not

blow my new found confidence away?

Can you hold my weight if I lean on you totally?

Can you dress the wounds I'll suffer

as I battle with my mind?

Can you close my eyes so I will not see the scars

and be forever reminded of this pain?

Can you help me

is your faith in me as strong as your hand grip?

Can you hold my faith for a while

so it doesn’t fly away ?

Can you give me the strength to try

because I’m tired of this fight?

Can you keep my dreams safe for a while

so I don’t lose them in the dark?

Can you hold my hand please?

Can you hold my hand?

mitt døgn på sykehus

Jeg brekker meg. klokken er 05:15 tirsdag morgen.  Magen føles som den skal vrenge seg helt. Jeg biter tennene sammen, en til, og en til.
Det begynner og suse rundt ørene mine, jeg ser ikke klart, tårene strømmer og kvalmen gjør det vanskleig å svelge dem ned.
Men nå har jeg tatt så mange at jeg kan likegodt fortsette tenker jeg.
100 paracet lå på bordet forran meg. En etter en forsvinner de ned i magen min.
Men det er en kamp, en helviskes kamp, og jeg klarer ikke ta alle. Det sier stopp. Smaken, lukten, konsistensen, bare synet av dem gjør at jeg brekker meg.
(I skrivende stund blir jeg meget kvalm bare ved tanken)

Etter en god haug med smertestillende innenbors legger jeg meg til og sove. Sovner, og drømmer de merkeligste drømmer. Jeg våkner opp noen timer senere. Skal til psykiateren min kl. 11. Hele verden går rundt. Kroppen er tom for krefter. Jeg føler jeg må kaste oppe hvert øyeblikk, men biter tennene sammen. Får på meg klær, kommer meg ut og opp til t-banen. Toger av sted til kontoret hans. Bare for og styrte til toalettet. Men nei, bare føles som jeg skal kaste opp hele tiden.
Kroppen vil ikke lystre meg, jeg ser dobbelt, skjelver, er helt fortvilet.

Jeg detter ned på divanen.
"Hva skjer Siri, du ser helt fortvilet ut"
"Jeg..... paracet.. .. . .. .. i natt" Hvisker jeg. Orker ikke noe.
Jeg tror vi snakket litt omm hvorfor jeg hadde tatt overdose, hva som hadde skjedd, om noe hadde med møte vi var på i går.. OSV:
,neste jeg husker er ambulansefolk som kom og stakk meg i hånden. De kjørte av sted med meg. Veldig hyggelige. Ga meg kvalmestillende. Da ble jeg lettet.

Jeg ble kjørt inn på Lovesenberg, bare to uker siden jeg trasket ut herfra etter akkuratt samme problemstilling. var litt flaut etterhvert når legen kom inn med følgende replikk:
" Hei Siri, husker du meg ? VI snakket sammen sist også? er ikke så lenge siden!"
"mmm... " jeg var litt neddopet og orket ikke forholde meg til noen de første timene.

Etter noen timer i en helt jævlig paracettåke våknet jeg litt til. Og når Martin (min sykepleier for kvelden) kom og anonserte at han hadde lite og gjøre og tenkte han kunne bake til meg, siden jeg var så fryktelig sær med maten kunne jeg ikke annet enn å le. Han vartet med opp hele vakten sin, innimellom at han satte bolle deig, rulla kanellsnurrer, laget melis og tok blodtrykket mitt.. (tross alt var vi på et sykehus så noe slik måtte gjøres innimellom). Jeg spiste en kanellbolle, rykende varm og det var godt.
Han var så fornøyd for det var føste gang for han, og atpåtil fikk den "umulige" pasienten til å spise litt.. =)

Da han gikk av vakt sovnet jeg og sov gjennom hele natten. Bortsett fra ei dame som kom inn og var så dårlig. Det peip heletiden.. Også inne på rommet mitt da.. Uff.
Men trøtt som jeg var sovnet jeg fort.

I dag var det tid for samtale med psykolog fra psykiatrisk. Han åpnet samtalen med det vanlige: Hva har skjedd, har det skjedd noe spesielt, vil du dø?
Jeg svarte riktig på alle spørsmål, og fikk lov til å reise hjem.

Han synes jeg hadde god innsikt i min situasjon, viste god forståelse og vilje til å prøve det positive.
 - Hmm.. ekke så sikker jeg, men jeg vet bare hva jeg skal si for å slippe unna . Desverre.

Så nå er jeg hjemme igjen. Hodet føles som en dott, kroppen er utslitt, kvalmen er stor, og ellers er jeg urolig, frustrert, sint, kaotisk, lei, redd, destruktiv. Alt er fortsatt like mørkt, så hva jeg gjør hjemme aner jeg ikke.!

spør ivei

jeg bare fortsetter og svare på alle spørsmål jeg.. =)

*Hva skal til for at du har det super-fantastisk morsomt på en fest med venner?

For det første må det være noen venner jeg stoler på, noen jeg vet kan ta vare på meg viss ting går litt over styr. Ellers skal det ikke så masse til. Jeg koser meg stort sett på fest uansett jeg. Men klarer ikke slippe meg helt løs viss ikke jeg har drukket litt alkohol. Det skal være sant. Så på en fest med (gode) venner, og litt alkohol og jeg har det stort sett superbra. Dessuten er det alltid moro med singstar eller sang generelt.Særlig når ingen kan synge ;)
Som dere skjønner skal det ikke så mye til for at jeg er fornøyd :)
*Hva liker du av musikk, og hva får deg til å få lyst til å rocke rompa?
Jeg tror jeg vil si jeg er en alteter innenfor musikk. Jeg hører mest på listepop, men det er fordi jeg lytter til radioen endel. Dermed er det dem sangene jeg har mest lyst til og danse vilt etter - fordi dem kan jeg :)
Kan jo nevne at jeg ikke er veldig fan av opera ellers går alt ned. Musikk er fantastisk!
*Om jeg inviterer deg til å komme på besøk til Molde, vil du komme? tihi
Jeg kommer til Molde viss jeg blir invitert til Molde. Jeg elsker og møte nye mennesker, og bli kjent med folk. Dessuten er sikkert Molde et fint sted. Så viss jeg har penger og tid, og en invitasjon så skal du ikke se bort fra at jeg plutserlig banker på døra di =)

*Er du et lue-menneske?
Jeg tror jeg er både lue, votter og skjerf menneske. Jeg elsker luer, hatter og votter. Også er det ikke noe som er viktigere enn å ha et eller mange gode skjerf. Jeg strikket selv masse i fjord. Det er moro.
Det minner meg forresten på at jeg burde starte med julegaver igjen. Tiden flyr..

Da har jeg prøvd å svare så godt jeg kan.. Noe noen andre lurer på - ikke nøl med å spørre, jeg biter ikke =)

Alkohol

Jeg åpner øynene. Hvor i helvete er jeg'?? Jeg snur meg rundt. Hvem i helvete er den gutten?
Hva gjorde jeg i går? Hvordan havnet jeg her? Hva skjedde?
Hvorfor ligger jeg her naken, hvor er klære mine.
Spørsmålene er mange. Tankene går sakte.
Jeg smyger meg ut av sengen, samler sammen tingene mine, kler på meg og løper ut av leiligheten.

Alt startet med en "after work" øl. også ble det to øl, og tre. Også dro jeg og Fia ut på byen. Jeg tror vi havnet på Aker Brygge. Jeg tror vi tok opptil flere shoots, og diverse drinker. Jeg vet ikke hvor masse penger jeg brukte. Jeg vet ikke hvordan vi kom inn på utestedene. Jeg vet at jeg tippet riktig antall fingre på han ene dørvakta. Men så husker jeg ikke noe.
Jeg tror vi hadde det utrolig moro. Jeg slapp å tenke, jeg slapp og være redd, jeg kunne bare la alkoholen styre meg. Styre meg rett i seng med en ukjent gutt.

Jeg føler meg brukt, igjen. Alt skjer igjen, og igjen.

Sansene mine ble bedøvet, jeg hadde det bra noen timer. Så kommer dagen derpå. Dagen da hodet kjenners som det skal sprenge, magen vrenger seg og alt ser svart ut. dagen da angsten kommer, da den beryktede fylleangsten tar meg for fult.
Så hva gjør jeg så med den forferdelige angsten, redselen, og følelsen av å ha blitt brukt igjen.
Jeg drikker. Jeg drikker bort alt av vanskelige tanker. Jeg vil bare bort.

Har jeg funnet løsningen på problemene? Jeg vet hva svaret er.
Jeg har bare funnet enda en destruktiv måte og skade meg selv på. Jeg gjør meg selv så mye værre. Jeg kan ha det bra noen timer, men så kommer alt sendt rett i trynet mitt igjen.

De siste dagene har vært jævlige. Jeg har vært bakfull hver dag, jeg har overspist, sultet meg, skadet meg, jobbet innimellom, grini masse, vært helt uttafor.
Jeg vil stoppe, jeg vil ha et annet liv, jeg vil bort fra dette jeg har surret meg inn i. Jeg vil rope STOPP.
Men istede fortsetter jeg som før. Drikker, kutter, sulter, overspiser, spyr, og vurdere selvmord nøye. Men denne gangen må jeg være sikker på at jeg faktisk dør. Viss jeg skal prøve, må det lykkes.
Jeg er redd. Jeg er redd meg selv.

Hva kan jeg finne på neste gang. Hvem kan jeg stole på?`Hvor skal jeg gjøre av meg.

Det regner ute, og det regner inni meg. Tårene bare triller, fortvilelsen er stor. Jeg vet ikke noe lenger. Alt er bare et eneste stort kaos. Jeg føler jeg har tatt flere runder i karusselen enn jeg klarer. Jeg orker ikke en runde til!

Par spørsmål til.

Jeg svarer alltid på flere spørsmål. Bare å komme med dem :)

Er et av problemene at du føler andre stiller forventninger til deg som du ikke kan eller ønsker å oppfylle?

Jeg har lenge følt at andre har store forventinger, da stort sett foreldrene mine. Det var mest med tanke på skolen, da begge to er lærere . Jeg følte de regnet med topp karakterer i alle fag.Også på idrettsbanen var de liksom stolte når jeg gjorde det bra, mens jeg følte meg usynlig når det ikke gikk så bra. Dermed har jeg hele tiden prøpvd gjøre dem stolte. Prøvd å gjøre så godt jeg kan, og helst enda bedre enn det. Jeg følte jeg ble strukket mye lenger enn jeg hadde mulighet til og klare. Jeg ønsker å oppfylle alle krav alle satt til meg, fordi det var eneste måten jeg følte meg sett på, samtidig var det som å kjempe en umulig krig. 
Nå jeg har lært litt mer å følge mine egene valg, mine egene krav (som fortsatt er skyhøye). Men det går litt lettere.

Ville situasjonen bli bedre hvis du følte at du hadde alle rettigheter over deg selv,og at alle beslutninger var et resultat av dine egne,frie valg?
Jeg har på en måte alle rettigheter ovenfor meg selv. Det er bare det at det er en liten sjans for at jeg kan miste alt og bli tvunget til behandling. Men forløpig bestemmer jeg alt selv, og hvor jeg er i verden er forsovidt et resultat av mine egene frie valg. Jeg velger selv alt jeg vil gjøre, jeg velger selv alt jeg ikke vil gjøre. Noen ganger føles det som noe annet inni meg gjør ting mot min vilje, men det er jo fortsatt endel av meg, det er bare en del jeg ikke har lært og kontrolere enda..

Er årsaken til at det koster krefter å være sammen med venner at du har problemer med å tro at det eneste de ønsker er den berikelsen du gir gjennom deg selv som person--at det er unødvendig å forsøke å prestere noe?
grunnen til at det er slitsomt å være med venner, er at de fleste av mine venner ikke vet hva jeg går igjennom. Slik at når jeg er sammen med dem føler jeg veldig fort at det kommer en tung maske opp som jeg må bære. Det er slitsomt og bære denne masken, denne blide, glade, alt-er-bra masken. Den normale masken som bare er en klovn for at alle skal ha det bra. SOm tilfredstiller alles behov og stort sett er sentrum. Men jeg vil ikke være det, jeg vil kunne vise dem at jeg har det vondt, jeg har det tøft. Jeg klarer bare ikke. Jeg tørr ikke. jeg er redd for hvordan de vil ta det. . . Derfor beholder jeg masken på. Og smiler.

Om ikke penger var et problem,eller andre ting som jobb, eller fritidsaktiviteter, og du ikke hadde hatt frykten inni deg, hva kunne du aller helst tenkt deg å gjøre? Noe du har veldig lyst å gjøre,men samtidig er du redd for å gjøre det...
jeg tror jeg ville besteget verdens høyeste fjell, eller lært meg og hoppe i fallskjerm helt alene. De et to ting jeg tror jeg aldri kommer til å gjøre, men som tenker stadig at det hadde vært moro å gjort. Jeg vet ikke hvorfor det er skummelt, eller hvorfor det er så lokkende,det bare virker veldig spennende og har gjort liksom :)