flere spørsmål.

Hva tenker du om venner fra det gamle miljøet som du fortsatt ser, hører fra eller har kontakt med? Eller har du brutt totalt med alt og alle?


Jeg har ikke brutt kontaken med alle vennene fra mitt "gamle" miljø. De er der fortsat om enn ganske få av dem, så er det noen som holder ut. Jeg tenker ikke så mye om dem. Men jeg merker at jeg fort detter tilbake til veldig spiseforstyrret når jeg er sammen med dem. Det er som de forventer at jeg er syk. Dette er noe jeg vet er inni hodet mitt, men når det kommer til det så klarer jeg enda ikke helt få gjort noe annet.
Det samme gjelder når jeg er hjemme så kommer de syketanken bare enda sterkere frem, fordi jeg er i omgivelser som bare minner meg på hvordan jeg gjorde det før, og det er lettere og falle tilbake til "gamle vaner"! Selv skulle jeg ønske at det ikke var sånn, men forløpig klarer jeg ikke gjøre det anderledes. Dermed har jeg også ganske lite kontakt med mennesker som var i livet mitt før.
Det er hun jeg bor med som jeg har mest kontakt med, men hun føler jeg at jeg kan snakke med det meste om, og at hun bare støtter meg. Jeg vet at de andre vennene jeg har også støtter meg og bare vil meg frisk, men det går liksom ikke.
Alt er i hodet mitt, og det er noe jeg må jobbe med, men forløpig har jeg valgt/blitt sånn at jeg har lite kontakt, fordi jeg orker ikke takle det.
 
Og du sier i det første spørsmålet hva du ville gjort om du skulle forandret en ting i livet ditt. Hva hindrer deg fra å gjøre dette?
 
jeg vet ikke hva som forhindrer meg. For det første så er det penger, også er det en ansvarsfølelse ovenfor jobben som gjør at jeg ikke kan bare reise. det er også den følelsen som hindrer meg i å ta mitt eget liv. Men jeg skal reise. Jeg skal bort i jula. I år skal jeg rett og slett hoppe over den Norske jula, og bra rømme bort fra alt som heter "hyggelig" famliesammenkomster. Jeg får vært fri da..
 
Hva ser du etter i en god venn?
 
Jeg ønsker hjelp. Det har jeg vell egentlig alltid gjort. Men det er vansleig be venner om hjelp. De er der, detvet jeg , men jeg vet ikke hva de kan hjelpe til med., I en god venn ser jeg etter forståelse først og fremst. En forståelse av hva jeg går igjennom, og hvorda det faktisk er å være meg. Det er det egentlig ingen som vet, men jeg prøver gjennom denne bloggen å gi et innblikk i min verden. Det er også omsorg jeg trenger fra venner. Jeg føler meg sulteforet på omsorg, og tar i mot alt med stor takk.
Ellers liojal, snill, omtenksom, god, fredlig, med på mine sprøe innfall. Klar for litt morsomt. Ja alt vanlig egentlig. Men jeg har vanskelig for å forholde meg til venner. For jeg orker ikke. Har ikke overksudd til å være med venner hele tiden. Så mine venner må være tolmodige. Vente på meg, og vite at jeg inners inne er glad i dem selv om jeg ikke alltid klarer vise det eller tar intiativet selv.
Jeg er utrolig glad i alle mine venner, og jeg har mange venner, nære og fjerne. Det er bare slitsomt å holde kontakten med dem når jeg er inni så hard kamp mned meg selv.
 
er du motivert til å bli bedre nå da?
 
Jeg er ikke noe særlig motivert for å bli bedre, men jeg er motivert for å ikke ha det slik jeg har det nå lenger. Om det vil si at jeg må opp i vekt, få orden på maten kan jeg tålerere det til et visst punkt. Jeg vil bare få det litt bedre. Det er jeg motivert for nå!
 

Spiseenheten i tønsberg

Jeg var dagpassient i Tønsberg i 3 måneder. Jeg ble mer eller mindre tvunget til å legges inn på psykiatriskavdeling i Tønsberg. Derfra ble jeg sendt til Spiseenheten som dagpasient. Opplegget der går ut på å komme til frokost, spise frokost, mellommåltid, lunsj, mellommåltid og middag før man drar hjem. Spiser kvelds hjemme og kommer tilbake neste dag. Helgene er fri.
Det er fult av opplegg hele dagen. Med kreativgruppe, kroppserfaringsgruppe, samtalegruppe, psykodynamisk gruppe, før helgen gruppe, og etter helgen gruppe.
Som dere skjønner er det gruppebehandling som gjelder!

Jeg likte godt kroppserfaringsgruppen, men den ble utfordrende for meg. Jeg fikk mye kroppslige reaksjoner som følge av at jeg fikk mer kontakt med kroppen. Samtidig fikk jeg løst opp litt av spenningene, men minnene etter voldtektene ble sterke.
Jeg likte også kreativgruppe. Kunne bruke min ikke eksisterende kreativitet til å uttrykke følelser og tanker. Fikk mer perspektiv på hvordan jeg ser på meg selv og andre. I denne gruppen lærte jeg å væmelde min egen dagsform.Altså oversette hvordan jeg hadde det til en værmelding. :)

Ellers var det veiing en gang i uken, og målet var så klart vektoppgang. De få timene vi hadde fri kunne vi gjøre som vi ville. Og alle som jobbet der var veldig støttende.
Jeg fikk veldig god kontakt med fysioterapauten, og psykologen der. Savner dem faktisk.
Da jeg sluttet ønsket jeg fortsette med psykolgen der, men desverre hadde hun ikke tid.

Alt i alt var det et bra tilbud, men det setter krav til deg selv. Jeg var ikke motivert overhodet. Jeg droppet desverre lett ut av kvedlsen og helgene. Så når jeg ble "kastet" ut, for manglende motivasjon var jeg et kilo under hva jeg var når jeg ble skrevet inn.
Hadde jeg bare vært litt mer motivert og faktisk villet ønske det hadde jeg kanksje være et helt annet sted i dag..

Svar på noen spørsmål

Da har jeg prøvd etter beste evne og svare ærlig og skikkelig på spørsmålene deres. Viss det skulle være noe mer, så ikke nøl med å spørre. Viss jeg kan være til hjelp, siifra :)
Jeg er rett her.

*hvis du kunne gjøre en stor endring i livet ditt nå, hva ville det ha vært og hvorfor?

Jeg ville sluttet på jobben, sluttet skolen (noe jeg nå har gjort), tatt et år fri og bare reist. Reist verden rundt. Fått hverdagen litt på avstand. Kommet bort fra steder, minner, mennekser som drar meg ned, minner meg om alt negativt. Jeg ville komme meg bort for en stund, for å kanskje få litt mer perspektiv på livet? Jeg ville dratt og vært fri.

* hvem er ditt store forbilde/idol?
Mitt sørste forbilde må være min venninne, Charlotte. Jeg ser hver dag hvor sterk hun er. Hvordan hun hver morgen står opp, møter dagen, og alt det medfører. Hvordan hun ser utfordringene og gjør så godt hun kan. Hun gjør meg trygg, og jeg beundrer henne fordi hun gjør meg også sikker på at jeg kan få et liv. At der fremme venter livet på oss. Jeg beundrer henne fordi hun står oppreist fortsatt. ”Fluctuat nec mergitur””

* hva ønsker du deg i framtiden?
Mitt høyeste ønske er å få kontroll over meg selv. Ekte kontroll. At jeg i fremtiden kan leve et normalt liv, slippe unna de værste marrerittene, slippe bort fra flachback. Få overskudd til å leve. Jeg ønsker meg et liv.
Venner jeg har tid til, skole som jeg orker. Alt et normalt liv inneholder. ET avslappet forhold til meg selv og menneskene rundt meg.

*Har du gjort deg opp tanker om hvordan en virkelig god psykolog skal være?
For meg er en god psykolog lyttende uten og dømme. Bør Kknne vite når det er rett og tie, og når det er rett og spørre. Kunne forstå at det kan ta tid og bygge opp en alianse som kan fungere, og som da gir deg tid til og få tillit til psykologen – ikke regne med at du skal brette ut hele livet i første time. Psykologen kan ikke legge ord i munnen på deg, eller trekke konklusjoner ned over hodet ditt.
Ikke true med tvang, eller andre ”straffer”. Ei heller ta for lett på dine problemer.
En god psykolog bryr seg om deg, og vil ditt eget beste, i ditt eget tempo, lytter til deg, hører på deg og tar hva du sier til seg – han/hun ser ikke på deg som en jobb. Men er genuint opptatt av hva dere sammen kan gjøre for at dine problemer skal bli mindre.

Jeg har gått til mange psykologer og psykiatere de siste året. Det kan nesten virke som de gir opp før de starte noen ganger. Det viktigste er at man finner en person man stoler på, en man føler man kan snakke med ALT om. En som setter deg i sentrum, selv om man kanskje ikke vil være det. En som ser problemene dine, uten og bagatalisere dem. Rett og slett en som tar deg på alvor.
Dette er mine tanker.. Og jeg tror det er litt forskjellig hva man liker :)

*Ligger tiltrekningskraften i sykdommen i at den gir deg en form for selvfølelse,noe å knytte identitetsfølelsen til?
Sykdommen min – spiseforstyrrelsen har mange funksjoner. Den gir meg en god følelse. Jeg føler meg godt om meg selv når jeg ikke har spist på lenge, mens jeg får angst av å ha mat i magen. Jeg startet ikke med en slankekur. Jeg ville ikke ned i vekt. Men nå er hele min opplevelse av meg selv styrt av hvor stramt klærne sitter, eller tallene på vekten. Så lenge jeg går ned i vekt føler jeg meg godt med meg selv, og det er jo det vi alle vil..
I mitt gamle miljø føler jeg at jeg hadde en slags identitet som ”den spiseforsyrrede” slik at det var meg, jeg var ikke syk, jeg var selve sykdommen. Det var umulig for meg og kunne skille mellom meg selv og sykdommen mens jeg var i det miljøet.

*Tror du at ønsket ditt om å straffe deg selv med sykdommen ligger i at du indirekte bebreider deg selv for voldtektene,og at sykdommen dermed befrir deg fra disse selvbebreidelsene?

Jeg har alltid følt, og føler fortsatt veldig sterkt at det er min skyld i at jeg er blitt utsatt for voldtekter. Jeg skader meg, og straffer meg på ved å ikke spise pga dette. Det er mine måte og takle det på. Når jeg ikke spiser blir hodet mitt til bommul, og jeg slipper og tenke så masse på det. Selvbebreidelsen er mindre. Jeg føler meg ikke altfor jævlig. Når det i perioder har gått bedre med maten har jeg med engang følt meg som den værste personen i hele verden. ”Jeg må jo være det siden jeg klarer å bli voldatt..”
Jeg prøver stadig nye måter og straffe meg selv på. Men i lengden er det ingenting som egentlig virker.

*Ligger frykten for sunnhet i at du da mister alt det du har,mister deg selv og ikke lenger har noe å holde deg fast i?
Jeg tror frykten ligger mye i det ukjente. Jeg er redd for hvordan det egentlig er å ha det bra. Jeg er redd for at jeg som person er så stor del av spiseforstyrrelsen at jeg ikke er noe igjen når den blir borte. Jeg er redd for at jeg ikke takler verden uten spiseforstyrrelsen min. Også er det godt å ha en grunn for at ting ikke går slik som jeg planlegger. Med tanke på skole og slike ting – da er det godtatt i familien, for ”hun er jo syk..”.


Jeg tror også jeg er redd for å bli kvinne. Jeg er redd for alt som er normalt.Samtidig som jeg lengter etter å bare være som alle andre (normal)

Kan jo ta et par klassiske spørsmål også:)
Favoritt:

*farge - Blå

*film – Pay it forward

*sang – Stronger.

*mat – Sushi, selv om jeg bare har smakt det engang.

*drikke – Pepsi max

*reisemål – bali. Vært der en gang, men jeg skal tilbake!

*Hvis du hadde vunnet en million, hva hadde du brukt de på?
For det første, det er ikke nok med en million… :)
Men hadde jeg vunnet det hadde jeg brukt dem til å ta meg et år fri ( se første spørsmål). Jeg ville rett og slett rømt fra problemene og håpet de hadde blitt igjen hjemme. (selv om jeg vet bedre)

Smerte

Jeg har et problem

og ønsker på mange måter hjelp,
men jeg føler at ingen kan hjelpe meg.
Bare jeg kan hjelpe meg selv.

Jeg føler som jeg er i et svart hull
og kommer meg ikke ut.

Men jeg har det jo også bra.
Jeg har venner som jeg er kjempe glad i.
Jeg har familie, og mennesker som bryr seg.
Jeg har egentlig alt jeg kunne ønske meg.

Og det er jo mennesker som har det så mye verre en meg,
mange tusener som trenger hjelp mer en meg.
Jeg føler at jeg overdriver.

Men smerten i hjertet er der
og den er sann.
Den vil ikke forlate
og la meg leve.

Det er perioder jeg ser lyset i tunnelen,
men noen ganger føler jeg meg også som et hjelpeløst dyr
som ligger nede i en brønn
og kaver for å komme seg ut…
Ingen hører mine rop om hjelp
ingen kan hjelpe…
Det blir satt et lokk på brønnen,
og jeg er glemt.

Mine hender tar tak i noe
noe som kan skade.
Sånn at smerten i mitt hjerte
blir borte
av smerten på min kropp.

Ensomheten

Ensomheten trenger seg inn i meg. Spiser meg opp innenifra. Mørkner tilværelsen min. Alt er svart ensomhet. Jeg er alene. Alene i verden, alene i kampen mot meg selv. Alene mot alle.

Løsningen ligger der. Men er det verdt det?
Jeg vil ikke leve. Jeg vil ikke ha det slik. Jeg hater meg selv, jeg hater alt. No er håpløsheten herre. Ensomheten og håpløsheten går hånd i hånd og straffer meg. Slår meg ned, holder meg nede.
Ingen lys slipper inn til meg. Ingen håp. ingenting.

Jeg er alene, jeg er ensom ingenting hjelper. Ingen kan hjelpe meg. Jeg er utenfor rekkevidde. Jeg klarer ikke strekke ut noen hånd, for å bli trukket opp. Jeg er sperret inne. Inne i meg selv. For alltid ?

Hvorfor?

Kroppen min er sliten, og jeg skulle ønske det skyldtes en fysisk, godtatt diagnose. Men jeg er ikke godtatt. Sykdommen finnes ikke fordi jeg har skapt den selv. Jeg gråter når den trenger seg på, og den kommer hele tiden. Jeg prisgir den, samtidig som jeg hater den. Og utfallet har med hvordan jeg bli møtt av omverden. Ser noen meg er jeg stolt og skammfull. Er jeg usynlig, blir jeg ensom og frustrert.


Nettene er verst. Da finnes ingen utvei. Jeg må gjennom timer med meg selv, helt for meg selv. Jeg føler at jeg har gått meg vill i min egen begravelse av depresjon, og når jeg må stå opp for en ny morgen neste dag ser jeg verden meg grå øyne. Folk utenfra kan si jeg ser godt ut, og jeg blir skuffet. Dette er paradoksalt fori jeg vil klare meg, vise meg frem, meg som sterk og selvstendig samtidig som jeg fremhever min sykdom ved å lage nye sirkler. Sirklene tar form til figurer. Etter hvert dannes nye fomer og jeg kan både se og snakke med dem. Formene blir til stemmer i hodet mitt som jeg kan høre, tilbe, hate og fortrende, og ikke minst bruke til å ødlelegge meg med.

Utenfra kan du velge å se bort fra den destruktive meg. Eller kanksje du bare ser det jeg velger å vise deg. Uansett gjør jeg ikke tilværelsen lettere for meg selv fordi jeg trenger min sykdom like mye som jeg trenger å bli frisk. Følelsen av tyngde og smerte blir mer intesiv. Jeg ser og beveger min fortid og muligens ferdog kommer jeg over i neste time. Jeg sliter ut minner jeg vil ta vare på å prøver fortrenge resten. Snart blir i dag til i morgen, og jeg må fortsette. Jeg vet ikke når jeg tar valgene, valgene for hvem jeg skal være i hvilken time. Men underveis snur jeg meg og lurer på hvorfor jeg viser deg meg.

Et invendig tomrom gjør at jeg skifter tilværelse, og jeg tenker at jeg bør ikke angre. Men det gjør jeg, for selv i lyse timer hvisker stemmene til meg, og jeg kan late som jeg ikke lenger er frisk. Gjør det meg godt? Om ikke annet, meget tilfreds med meg selv, og i et øyblikk tror jeg at jeg er rik. Kan tenkes at dette er en test. En test jeg har gjort siden jeg var liten. Det er umulig å vite, men jeg kjenner at mesteparten av tiden min fremdyrkede sykdom som en straff. Denne straffen beriker min smerte og sammen utfyller de noe som blir til meg. Tanken er mer enn tanker, de blander seg sammen med meg og innholdet mitt, det danner følelsene mine.
Gjentagelsen av stemmene gjør natten uvirkelig og skummel. Lysnivået er vagt men truende. Og selv om jeg vet jeg er alene her, så føler jeg noen ser på meg. Eller er jeg usynelig?`

ferdig med skolen

I dag har jeg vært produktiv. Skikkelig stolt over meg selv. Først toget jeg ut til trafikkstasjonen for å få  nytt førerkort. Siden mitt ble stjålet i våres var det på tide med et nytt et. Troppet opp med håret overalt, trøtt i trynet og nettopp stått opp. Og hva måtte jeg - joda, jeg måtte ta nytt bilde.. Ble aldeles fantastisk ;)
Så troppet jeg opp på skolen for å forkynne at jeg ikke skulle fortsette mere. Så jeg fortalte at jeg pga. sykdom ikke kunne fortsette. Så nå må jeg bare få legeærklering for å få slippe å betale. Håpere noen av legene jeg har med å gjøre kan skrive ut dette ! Det kan de sikkert.

Så da er det bestemt at jeg ikke skal skolere lenger. Jeg er offisielt ikke lenger en student. Jeg er fulltidsjobbende. Bra? ja,joda, litt trist å gi opp skolen, men får starte på sykepleien neste år og da blir det nok bra.

Ellers vil jeg takke for alle gode kommentarer. Og takk for lysene som ble tent for meg. Det varmer langt inn i hjerterota! Dere gir meg mot til å fortsette. Håp til å håpe- Tusen takk!
Tenkte jeg kunne hive meg på spørrebølgen som regjerer rundt omkring nå. Så hva som helst av spørmsål - bare still og jeg skal svare! Jeg lover :)

Svart som mørket

Alt er svart. Så svart som det går ann å bli. Jeg vet ikke hvordan  jeg skal takle det. Hvordan jeg skal finne en lysstripe. Et lite håp. Noe som kan holde meg igjen her i livet.
Hvor skal jeg finne den? Hvor skal jeg lete? Hvordan skal dette gå ?

Jeg har lenge hatt tanker om å ta livet mitt. Men har hele tiden vært en del av meg som fortsatt håper, fortsatt velger og tro på at ting kommer til å bli bedre. Men no er den delen så liten, så bitte liten at jeg vet ikke om den eksisterer lenger engang. Hva holder meg i livet?
Jeg har ikke noe svar akkurat no. Jeg bare holder ut litt til, mens jeg planlegger hvordan jeg skal forlate denne verden. Det skremmer, men dog bryr jeg meg ikke.
Jeg angrer, angrer på at jeg saifra i helgen, angrer på at jeg ble med til sykehuset, angrer på at jeg er her i dag.
Jeg vil bort!

I dag hadde jeg atter en time hos psykiateren min. F. sier mye, men for hva? Han mener det godt, og jeg vet at han vil bare det beste for meg, men jeg er usikker om noen kan skjønne hvordan jeg har det. Han tror han vet, han tror han skjønner, men nei. Det gjør meg frustrert, for jeg prøver så godt jeg kan å forklare, men ord kan ikke beskrive hva jeg har inni meg. Det er som et monster spiser meg opp fra innsiden, et monster som bare lar mørket, det svarte,ensome mørket være igjen.
Et endeløst mørke som ikke fører noe godt meg seg overhode.  Destruktiviteten som herjer kroppen. Selvskadende tanker som flyr rundt i hodet mitt.
MInner, flachbacks som flærrer opp sjelen min, dag tid som nattestid.

Uansett hva jeg gjør kommer jeg ingen vei. Uansett hvor jeg snur meg er det bare mer mørke. Kommer det til å ta livet av meg? Kommer jeg til å synke tilslutt?
Kreftene mine er små, jeg vet ikke hvor mye mer jeg orker, klarer å kjempe. Men jeg skal prøve ikke gi meg. Jeg kan bare ikke love noe.

Overdose

--- Jeg skrev dette innlegget i helgen, men orket ikke legge det ut da. Fyktet litt at det ble litt ærlig, litt for åpent, men har etter noen runder funnet ut at denne bloggen er meg, på godt og vondt. Men advarer at det kan være et sterkt innelgg, og ikke les videre viss du ikke vil.
--------


Dagen er preget av mørke tanker. Jeg husker ikke stort som skjedde. Jeg husker jeg tok piller. Masse piller. Jeg husker jeg snakket med psykiateren min på telefon. Jeg husker noen gule og røde menn som kom i bil med blålys. Jeg husker mange mennesker som holder meg nede, tvinger en slange ned i meg, jeg husker glimt, stemmer, lys, mørkt, skrik, rop, alvorlige stemmer, stillhet. Nåler, sprøyter, intravinøst, kvalme, mørke igjen. Jeg husker ingenting sammenhengende, men det er kanskje like greit.
Jeg lå i sengen, med noen hos meg tror jeg hele tiden. Jeg prøvde stikke av. Jeg svimte av på gulvet. Men det gikk bra. Godt man er på sykehus så de kan sjekke og fikse alt
Det er bare det at de kan ikke fikse meg invendig. De kan fikse meg på utsiden, men de kan ikke sy de åpne såren sjelen min har. Eller fjerne all dem smerte jeg har inni meg. De kan lappe meg sammen, gjøre meg somatisk frisk, men hva hjelper det, når smerten er inni meg.

Etter En god del timer, og masse greier var det tid for psykiatrisk tilsyn. For å sjekke hvor gal jeg egentlig var, om jeg var til skade på meg selv eller andre, om jeg trengte innelggelse på psykiatrisk eller kunne reise hjem. Jeg ville hjem, og mannen mente det var greit. Jeg var langt unna kriteriene for tvangsinnleggelse. (godt det da, eller?! ) (vil jeg egentlig at noen bare kan bestemme over meg nå, for alt er håpløst!?)


Han mannen fikk meg til og liste opp alle gangene jeg har prøvd å ta livet mitt. ELler gjort noe lignende hva  jeg gjorde nå. Jeg listet, tenkte, og kom på fryktelig mange ganger det siste året. Jeg har ikke tenkt på hvor mange ganger det er, og lurer selv på om jeg ønsket å dø hver gang.. Jeg tror ikke det, noen ganger var det en måte å skade meg selv på, andre ganger var det helt klart for å ta livet mitt. Slik som nå.
Om jeg er glad for at jeg lever - jeg vet ikke.
Jeg er i dag helt tom, innvendig og utvendig. TOm for krefter, tom i hodet. Sliten i kroppen. Jeg fryktelig urolig. Det er ikke en så god kombinasjon. Og skal jeg ærlig være .- skjønner jeg ikke at jeg slapp ut av sykehuset. Hjem til tom leielighet, være alene resten av helgen, ingen rundt meg, og med hyppige selvmordforsøk og tanker som alltid er der.. Jeg ville væffal ikke latt meg dra hjem.

Men selv klarer jeg ikke siifra at jeg vil bli sperret inne på et sted som psykiatrisk - det strider mot alt. Ingen vil dit frivillig - ikke jeg væffal. Burde jeg takket ja trolig. Men jeg kan ikke si jeg er et sted hvor jeg klarer se hva som er til det beste for meg.

skole?

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med skolesituasjonen min. Jeg har nesten ikke vært på skolen i år. Og i dag var også en dag jeg droppet ut av det. Etter en LANG og slitsom time med T. var jeg så utslitt at jeg orket ikke dra på skolen. Riktignok hadde jeg bestemt meg allerede i går, at jeg ikke orket, men ble mer bestemt i dag etter dem timen.
Han utfordrer meg skikkelig, og for første gang følte jeg meg avvist av han. Han mente jeg ikke burde ha to psykiatere, og at jeg burde slutte hos han. Greit nok sier jeg, men jeg vil slutte i all behandling, fordi ingen vil hjelpe meg.
Det endte med en diskusjon omm hvor vidt jeg skulle sendes til psykiatrisk eller ikke. Jeg nektet så jeg dro hjem. Smarte meg..

Hjemme ventet en epost fra skolen.
"Hei Siri!

Vi ser at du har et ganske stort fravær i alle fag hos oss. Det er fint om du har anledning til å komme til meg på kontoret en dag for en samtale om skolesituasjonen din"
Så jeg ble skikkelig skremt, for jeg er egentlig en pliktoppfyllende jente, som aldri har noe fravær på gamle skolen min...
NÅ er jeg usikker på om jeg skal fortsette skole, noe jeg egentlig ikke orker, eller bra droppe ut, starte på stude neste år, også forstte i full jobb istede. Jeg vet ikke om jeg orker noenting, men noe må jeg gjøre. .

Alt er et ork for tiden og jeg sover for det meste. Ligger i sengen og klarer nesten ikke gå ut engang. Isolert fra verden. I mitt eget lille mørke.
Jeg beklager, men alt jeg vil er bare bort fra dette livet.

FRUSTRERT!!

Jeg fikk brev fra Ullevål ¨på fredag. (kan godt si at det var noe av grunnen til min overdoese. For det fikk all håpr for meg til å gå bort.) I brevet stod det at venteliste på innleggelse var 3-4 måneder. Og da er det ikke engang sikkert jeg får plass.  Hvordan i helvete har de tenkt at jeg ska komme meg gjennom dette helvete i 3 måneder. ?! Hvordan skal jeg kunne leve slik som nå lenger? Faen ta dette!
Jeg kommer ikke frem til noenting.

Hvordan skal jeg komme meg frem til en verdig avslutning. Hvordan skal jeg kom meg ut av dette med nogelunde livet i behold?!
Jeg aner ikke!

pilletrille

De siste dagene har vært tunge, tunge, og enda tyngre. Alt endte med en tur i bæbhu bilen til sykehuset i går kveld. Slanger, ledninger, lytting, klemming, kjenning, spyling, snakke, passet på. .

Tilbake til sykehuset. Ble der et døgn eller så, for å være sikker på at leveren ikke tok så veldig skade. Beskjed om å ikke komme tilbake før jeg er ferdig utdannet, også var jeg på vei hjem.

Rar følelse. Tom.

Trøtt, uvell.

Nå vil jeg bare sove bort fra alt.

15. september

Natten er enderlig over. Den var helt forferdelig. Jeg sov to timer, før jeg bråbåknet av enda et marreritt. KLarte ikke sove, så ble liggende på sofaen, følge valget, pusle litt, se film, og sovnet vell etterhvert. Sov noen timer og er nå klar (?) for en ny dag. Vondt i hodet, vondt i kroppen, føler jeg er blitt banket opp iløpet av natten, men trolig er det bare psykisk.
Kaffen står klar, og tankene er helt fucka. Maten er skeptisk til, og jeg vil bare ned i vekt. Jeg føler meg som en suomo bryter, og tørr ikke engang se i speilet. Vekten er heller ikke rørt i dag, i ren frykt.

I går stemte jeg. Om stemmen min hadde noe å si er jeg usikker på, men fikk forsåvidt det slik som jeg vill. Synes bare synd i Venstre som gjorde det så dårlig. Jeg kan væffal ikke være politiker, for jeg hadde synes bare synd i alle konkurrenter som ikke gjør det så bra. . . =)

Jeg var også på skolen i går. Satt og sov gjennom 6 timer med religion og biologi. Hva jeg lærte? Aner ikke. Tror vi hadde noe om naturalismen, og cellemembran?! Jaja, kan ikke få med meg alt, det viktigste er at jeg kommer meg til eksamen, noe jeg må melde meg opp til i dag. Men jeg vet ikke om jeg skal melde meg opp, fordi jeg vet ikke om det er noe vits i å være på skolen, fullføre skolen. Siden jeg ikke får med meg noe om dagen. Skeptisk.

I dag skal jeg jobbe. Tusler til jobben kl. 15. Deilig jobbe kveld, siden jeg er så sliten. Det passer meg bra. Håper bare natten blir litt bedre neste natt!

Anorexia. Heaven or hell?

Hun er der, hele tiden. De skarpe klørne hennes graver seg dypt inn i kroppen min, sjelen min. Hun skriker, hyler, kjefter, og roser. Hun ser strengt på meg, og forteller meg hele tiden hva jeg skal gjøre. Hun roser meg når jeg gjør det bra, hun straffer meg når jeg gjør noe mot hennes vilje. Hun tvinger meg til å spy når jeg har spist noe mer enn hun mener er nok, hun tvinger meg til å løpe, løpe og løpe. Uten henne er jeg ingenting. Hun er mitt monster, min engel, min djevel, min støtte og mitt alt. Hun lever inni meg, ingen kan se henne, men alle vet at hun er der. De kan se det, men de kan ikke gjøre noe med henne. De kan se det når hun har total kontroll over meg, de kan høre meg skrike i desperasjon over hvor streng hun er, de kan se sårene når hun straffer meg. De kan se arrene fra alle kuttene.  Men de kan ikke redde meg fra henne. De kan ikke hjelpe meg. Det er det ingen som kan.

Vi er blitt til en. For alltid skal vi være sammen. Men jeg vil ikke. En del av meg kjemper med nebb og klør for å komme ut av hennes klamme grep. Bort fra hennes ekle øyne, vekk fra klørne hennes som skraper meg opp dag for dag. Bort fra henne som bryter meg ned time for time.
Men hun bygger meg opp, gir meg selvtilitt, troen på meg selv, at det er noe jeg får til.

Jeg får ikke bestemt meg. Vil jeg leve med dette monstert inni meg, eller vil jeg prøve bryte fri. Bli kvitt alt det negative det gjør med meg. Jeg får ikke bestemt meg. Jeg er så ambivalent som det går ann å bli. Forvirret!

dagene som har vært, og meg i mitt tankekaos

Torsdag kveld kom min lille bror på besøk. Han var på treningssamling i byen, og trengte en seng å sove i. Dermed passet det greit at søster var ledig. Han var innom innimellom øktene, og vi fikk litt tid sammen, mellom jobb, trening og det som var. Koselig var det.

Fredag feiret jeg og Pernille (min samboende veninne) at hun hadde fått tre jobbtilbud. Det ble litt vin, mer vin , masse vin.. Lite mat, og alkohol er for de som kjenner til det en dårlig kominasjon. Jeg husker ikke alt fra den kvelden, men vet at jeg utover natta spiste en god del. Men brydde meg ikke da, for noen ganger (særlig under påvirkning av alkohol og de rette menneskene ) klarer jeg å drite i monsteret i hodet mitt. Det er så deilig å ha fri noen ganger!

Lørdagen ble litt amputert. Jeg våknet grytidlig, vasket litt, ryddet litt, ventet på resten av huset til å våkne. SÅ var jeg og min bror ute hos moin onkel til middag. (Hat) før han kjørte meg hjem til leligheten og seg selv hjem til sandefjord.

I dag har jeg en skikkelig reaksjon på at det det har vært mye familie, og med min bror levende oppi meg. Jeg takler det ikke. Jeg synes det er kjempe koselig, men føler jeg må passe meg så masse.

Etter familiemiddagen i går sliter jeg nå med alt av negative tanker. Jeg har allerede prøvd alt av distraksjon. pusle, gå en tur, kjøre en tur, sove bort, skrive, se tv, lese bok. Jeg føler jeg har gjort alt jeg kan for å prøve få bort tankene på pillene som ligger i skuffen. Jeg har nå sendt en melding til psykiateren min, og håper han ringer før det er for sent. Trolig kommer jeg til å gjøre noe dumt snart. Men jeg vil ikke, det er bare en stemme i hodet mitt som ikke kan holde kjeft!

Jeg er en så dårlig søster. Jeg tenker på hvordan min oppførsel påvirker min lille bror. Men jeg vet ikke, for vi snakker ikke sammen. Jeg tror han er redd, bekymret og vet ikke helt hva han skal gjøre. Jeg er glad i han, og jeg vet at han er glad i meg. Jeg klarer bare ikke være åpen ovenfor han, for jeg er redd at monsteret skal ta han også. Jeg vil bare skåne alle rundt meg, la monsteret spise meg opp, og la de andre være. La de andre rundt meg ha det bra videre. Jeg er forvirret. Jeg har et stort monster inni meg som jeg ikke klarer få bort. Dette monsteret som dreper meg sakte men sikkert. Dag for dag. Får meg til å skade meg selv, får meg til å ville meg selv vondt. Fordi jeg fortjenter ikke ha det noe bra.

Jeg vet ikke lenger. Nå må jeg prøve bare holde ut litte granne til. Minutt for minutt. Jeg teller sekunder.

Jeg har det alt annet enn bra..

Noen ganger skulle jeg ønske jeg var en annen. En helt annen jente. Ei jente som var fotnøyd med seg selv. SOm likte livet, som var glad, inni seg. Som kunne være med venner, slappe av og nyte livet fult ut. Men nei, jeg er ikke det.
Når jeg, viss jeg kommer ut av dette helvete kan jeg kanskje se tilbake og si at jeg er glad for denne opplevelse, jeg er glad for alt jeg har opplevd. Det har fomet meg til den jeg er.
Men nå vil jeg bare ha det bra. Jeg vil være skikkelig glad.

Jeg kan tenke tilbake på den tiden da jeg var midtpunkt i venneflokken. Ikke for å skryte, men jeg følte jeg hadde mange venner, var populæt blant gutta og koste meg med hver nye dag som kom min vei. Jeg kunne legge meg om kvelden, glad og lykkelig og glede meg til jeg skulle våkne neste dag for å ta fatt på dagen.
Hva skjedde?

Det er mye som skjedde. Og det har jeg skrevet før. Hvordan jeg mistet noen viktige personer i livet mitt. Hvordan jeg ble deprimert, men ingen merket noe. Hvordan jeg spiste mindre og mindre trente mer og mer, men ingen reagerte. Mine foreldre som ikke ville ta tak i noe. Venner som stolte på mitt skuespill. Jeg som følte verden rase sammen, uten noe forklaring på noen ting.
Nå om dagen blir jeg jaget av minner. Minnene fra voldtektene som sliter meg innvendig. River meg oppe, flærrer opp innsiden av sjelen min. Får tårene til å trille, kroppen til å sjelve og hodet til å være helt borte. Jeg kan ikke, klarer ikke få bildene bort. Kroppen føles som den vil sprenge innenfra. Gå i oppløsning.
Jeg kan være tilbake til den første kvelden, da guttene slo, sparket, voldtok med etter tur. Jeg kan våkne opp om natten av mine egene skrik. Badet i svette og angsten er stor.
Det er som det skjer igjen, og igjen. Jeg får aldri fred. Ordene, slagene, alt velter over meg. Nattestid, og dagtid.

Skolen går til helvete. Jeg orker ikke være på skolen, velger det bort, trene istede. Vil bare bort,bort fra alt. Bort fra meg selv, bort fra minnene som snart tar livet av meg.
Jeg er suicudal, tenker konstant på hvordan jeg skal ta livet mitt. Prøver hele tiden å finne grunner til å leve. prøver snu min oppfatning om meg selv, men kommer ingen vei. Jeg er slliten, utslitt av lite søvn, mye trening, kaotisk spising.
Jeg prøver alt for å få bort de jævlige bildene. Skader meg, trener, spiser, spiser ikke, kaster opp, pusler puslespill, gå meg en tur, se på tv, lese bok ,skrive, være med venner, men enda ikke noe som hjelper.

De spisefortsyrrede tankene er sterke, selvmordstankene er sterke, alle de negative, destruktive tankene er sterke. Jeg vet ikke hvordan dette kommer til å ende. Men jeg kjemper, kjemper med nebb og klør for å fortsatt få leve. Paradokset er at jeg kjemper mot meg selv. Mot mine egene tanker. . .

????

Hva ska vi gjøre med Siri?

Hadde jeg vist det, hadde jeg kanskje ikke vært i denne suppa av alt mørke.

Tankene om selskading og selvmord bygger seg oppover. Jeg føler meg verdiløs.

Jeg vet jeg ikke skal stole på følelsene, men det er vanskelig la være. Veldig vanskelig.

Jeg vil bort, fly bort. Langt bort.

konkurranse

Kom over en ganske morsom konkurranse på en blogg her.
Litt artig :)

Det er lett å bli med, og du kan vinne til og med noe.

Sjekk det ut ;)

Søt konkurranse =)

"Det er ikke lett å spise sin mat. . . "

Jeg sitter ved kjøkken bordet. Maten står forran meg. Jeg vil, vil ikke, vil IKKE, men må. Jeg vet med fonruftens stemme at dette er det riktige å gjøre. jeg vet at jeg må ha i meg den maten. All den maten som står forran meg. Og jeg vet også at jeg ved å spise den maten ikke kommer til å gå noe som helst opp i vekt, men jeg er redd. Følelsene tar overhånd. Jeg føler jeg sitter å ser på maten, og eser utover bare med tanken på at jeg skal spise den.
Jeg tar første biten. Magen vrenger seg. Jeg er kvalm. Jeg vil gråte, jeg vil skrike, men jeg forsetter. Jeg tar en bit til. Og en til.
Alt låser seg. Jeg er halvveis gjennom frokosten, og alt låser seg. Jeg klarer ikke mer. Jeg vet at dette ikke er bra, jeg vet at jeg må. Jeg vet at skal jeg bli bedre av spiseforstyrrelsen så er det dette jeg trenger å gjøre. Men jeg klarer ikke. Jeg klarer ikke presse meg selv lenger.
Jeg vil kaste opp, alt inni meg er kaotisk. Det er krig.

Tårene begynner å renne. Jeg blir fortvilet fordi jeg har en avtale med psykiateren om at jeg ska fullføre kostlisten. Og jeg vil ikke skuffe. Jeg vil ikke skuffe han, jeg vil ikke skuffe meg selv.
Jeg vil klare det. Jeg prøver litt til. Men nei. Jeg er sikker på at jeg har lagt på meg flere kilo av dette her. Jeg må på vekten. Og riktig, jeg har gått opp. Kanksje er det pga vannansamling, trolig, kanskje fordi jeg har drukket endel nå på morgenene, men likevell, tallet lyser mot meg. Og jeg er herved ferdig med frokosten. og har lagt meg selv på tvang at jeg må trene mye i dag. Det holder ikke med vanlig time, jeg må forbrenne.
Jeg likte før å trene, jeg likte å bruke kroppen, men nå er bare eneste tanken med trening å forbrenne. Gleden er borte. Gleden med livet er borte. Jeg kan ikke kose meg med mat, jeg kan ikke kose med med trening, jeg kan ikke kose meg med venner. Jeg klarer ikke kose med noen sider av livet lenger. Jeg er fanget i min egen verden, en mørk, trist, dyster verden hvor alt handler om vekt, kalorier, trening og selvdestruksjon. Jeg straffer meg selv hele tiden, aldri er noe bra nok. Anorexien er der hele tiden med meg.

Men jeg har strukket ut en hånd, en hånd som ber om hjelp. Og jeg håper den hjelpen kommer, slik at noen kan dra meg ut av mitt sorte hull, før det er for sent. Jeg håper, men vet ikke om jeg tørr å tro det kommer til å skje. Jeg er syk, jeg har innrømmet det. Enderlig har jeg, etter 6 år i dette helvete innrømmet at jeg ikke bare har et problem, men at jeg faktisk er psyk. Psykisk syk. Jeg har akseptert at jeg må ha hjelp til å bli bedre, jeg har tatt det innover meg. Og det er jeg stolt over. En del av meg væffal.

I min låste verden

Jeg har fått meg ny PC :D
En helt splitter ny PC som jeg kan leke med.
Jeg unna meg selv det, fordi jeg har jobbet så hardt hele sommeren. Dermed har dagene gått litt til å utforske denne lille dingsen.

Ellers så går timene i døgnet (som er alt for få) til å være våken i sengen om natten, spise, trene, jobbe, skole. Jeg spiser den maten jeg har blitt enig med legen om. Men det tar himla lang tid å få ned alt sammen. Jeg sitter ved frokost bordet, tårene triller, stemmene i hodet er i kaos. (jeg hører ikke stemmer, men det er billedlig). Tall av kalorier danser rundt øynene mine. Og jeg føler jeg eser ut der jeg sitter og bare ser på maten.

SÅ etter maten har ødelagt resten av dagen må jeg selvsagt trene. Så jeg trener, trener til jeg stuper og litt til. Trener hele døgnet. Forløpig er jeg ikke oppi altfor masse, men desverre mer en psykiateren sier er "rett". Jeg driter i det. Jeg løper for livet. Jeg løper for å løpe fra alt det negative. jeg løper for å komme bort fra meg selv, for å overleve frem til neste måltid. For å ikke forsvinne i alt fettet jeg føler setter seg over alt. (og jeg skriver føler, for jeg vet det ikke er slik, men følelsene mine er reelle for meg akkuratt nå)

Etter trening, jobb, måltider, og tankekjør er jeg totalt utslitt. Så da stuper jeg i seng for å sove en time eller to, så er det opp i gjen. løpe, spise, jobbe, spise, trene, sove. og igjen, og igjen. Evig spiral som går bare en vei, og det er nedover. Desverre.

Men jeg prøver, prøver med sammenbitte tenner, og kjempe meg ut av spiseforstyrrelsens klør. Ut av mørket. Jeg har tapt mange slag, men det er jeg som skal så seirende tilslutt. Jeg vet det. Så da får ejg bare takle nedelagene som kommer. Jeg må, jeg skal, jeg kan ikke annet enn å håpe at det skal gå bra. Jeg vil bli frisk! Jeg vil ha et liv!

To psykiatere, en god ;)

Jeg har to psykiatere. Mandag var jeg hos ene, og ble da super frustrert. (se tidligere innlegg)
Tirsdag var jeg hos min mer faste psykiater, som alle vet hvem er for jeg har sagt det før. Jeg forklarte min frustrasjon, min ambivalens, og han tok opp brevet mitt med engang. Lurte på hvor jeg stod nå, hva jeg ville. Jeg forklarte at jeg ikke viste. At alt bare var kaos. Også hvordan ambivalensen river i meg.
Han skjønte det, og foreslo en dagenhet på RASP . Men jeg sa som sant var at jeg ikke trengte det. jeg trenger ingen på dagen for så å gå hjem på kvelden. Jeg har jobb, skole og andre ting på dagen. Det er på kvelden det er mest jævlig. Det er da de tunge, negative, destruktive tankene kommer. Det er da selvmordstankene er sterkes. Det er da jeg skader meg mest.
Han likte tankten, og sa at han hadde laget kveldspasienter før. Kom kl. 16 dro kl. 22. . Forshempel.

Jeg likte tanken. Og han sa han skulle snakke med min andre psykiater. Noe jeg er glad for, for når du har to leger, og de nesten ikke har snakket noe sammen blir det fort så masse surr, komplikasjoner og missforståelser. Også står jeg midt i det.

Uansett så får jeg høre noe i løpet av dagen. Så er litt spent.
Det er godt væffal en av mine psykiatere er litt handlekraftige. For som jeg forklarte; viss jeg ikke får noe hjelp snart kommer det bare til å bli et helvete herfra. . .
Glad det finnes en fornufitg mann i min verden også :)
Kanksje får jeg hjelp alikevell. Kanksje kan jeg komme meg noen skritt i riktig retning, bort fra dette helvete jeg har rota meg inn i. :)

Takk for gode kommentarer. Hva skulle jeg gjort uten dere? Jeg er super glad i dere alle sammen. Dere er sterke personer alle sammen, og selv om dere har deres problemer, tar dere dere tid til meg og! TAKK!!!!

STÅ PÅ ALLE SAMMEN: VI ER STERKE SAMMEN, OG KLARER ALT VI BESTEMMER OSS FOR....

Helsike psykiater. . .

Hva gjør jeg. Hva driver jeg med. Hva tenker jeg..
Jeg aner ikke.
Jeg tenker på mat, trening, selvskading, selvmord, venner, familie, skole, jobb, meg selv, alle andre, været, vekt, overgrepene, minnene, angsten, redselen, osv. . .
Jeg tenker for masse. Helt klart står det så masse i hodet mitt at jeg ikke klarer tenke klart, eller noe som helst form for konstruktive tanker.
Jeg er lei av å gå til psykiaterene, lei av å snakke i det uendelige ut at det skjer noe. Uten at jeg føler det hjelper en døyt. Jeg er lei av når jeg har sittet der og kanksje begynt å snakke litt fritt, og åpne meg litt er det alltid samme setningen jeg hører "nå må vi nesten runde av.."
Også er det en uke til neste gang. Jeg er overlatt til meg selv. Mitt kaos, mine tanker som ingen kan hjelpe meg med. Kveldene kommer, jeg er alene, trangen til å ødelegge er stor. Jeg klarer stå i mot noen ganger, men andre ganger går det bare ikke. Jeg klarer ikke leve slik som dette lenger.

Jeg ber om hjelp. Jeg ber om å bli lagt inn. Jeg former ordenen, uttaler de "jeg trenger hjelp, jeg trenger innleggelse, kan du hjelpe meg?" Jeg skriver et langt brev og forklarer hva jeg ønsker, hva jeg trenger, hva jeg vil. Spent, redd, skrekkslagen går jeg til neste time. Han sier ikke et ord om brevet, ikke et ord om innleggelse. Ikke et ord om at han strekker ut en hånd til meg nå når jeg har bedt om det. Tilslutt spør jeg.
" Du trenger da ingen innleggelse, du er fortsatt på en godtatt vekt, og klarer det fint.."

Jeg vet jeg ikke er syk nok, men når jeg faktisk ber om hjelp før jeg blir alvorlig syk er vell et skritt i riktig retning?!?! Jeg ber om at noen skal kunne ta ansvaret for meg nå når jeg ikke er istand til det selv. Jeg sier ikke at det skal være slik for bestandig, men en liten kort periode nå trenger jeg litt mer oppfølging enn en gang i uken 45 min snakking . For det hjelper meg ikke!

Jeg er blitt frustrert, sint, lei, og føler meg verdiløs. Må jeg være døden nær for å få hjelp? Må jeg nekte all behandling frem til jeg er så dårlig at det blir på tvang alt sammen. Liker de masse bedre bare sette alle på tvang? Jeg aner ikke. Jeg er bare en person. Men jeg tror ikke jeg er den eneste som har følt seg oversett i helsevesenet noen gang.
" Kom tilbake når du er dårligere" Det er nesten så de sier det..
Ok, det er greit - jeg kan fortsette slik som jeg holder på jeg, så får vi se hvor lenge dette går bra.. Hvor lenge det er til jeg skader meg skikkelig, prøver å ta livet mitt, eller kroppen bare kolapser..

FAEN!