MØRKT

I går var jeg hele dagen med min kjæreste veninne. En herlig dag!!!!

På kvelden kom min far innom med min sykkel som han har fikset for meg, som en bursdagsgave. Han ble så klart en stund, og jeg sleit skikkelig. Da han var godt kom alt mørket strømmende på. All håpløsheten, all dritten. Jeg var utslitt og klarte ikke kjempe i mot. Jeg begravde meg selv i all elendigheten.

I dag er jeg overbevist om at jeg skal avslutte all behandling. Jeg orker ikke skulle snakke mer om meg selv, mine problemer. Jeg klarer ikke tenke på at jeg igjen skal vri hjernen min, jobbe med meg selv og alt sammen. Jeg vil ikke mer. Jeg klarer meg fin selv.

Samtidig vet jeg at det kommer bare til å gå nedover. Eneste grunnen til at jeg ikke vil ha noe behandling er at jeg vil ned i vekt, bort fra meg selv, og bare virkelig kunne være destruktiv. jeg er forvirrviret. Fortvilet. Føles som alt mørket har tatt bolig i meg for godt. Jeg ser ingen lys, ingen håp. Ingen fremtid.

Lieratum manus

Tankene overstyrer. Tar overhånd. Alt det mørke. Alt det håpløse. Alt blir stille. Jeg sitter alene. I mørket. Det tette, mørket som nå har tatt over alt. Jeg er ingen. Tårene faller. Jeg er ensom i en verden full av mennesker. Alt blir igjen helt tomt. Jeg gir opp for tankene. De vinner.

Cogito, ergo doleo...

Tiden går sakte. Veldig sakte.

Jeg er sliten. Sjokk. . .

sleit meg helt ut på jobben i dag. 5 timer med vasking, og jeg går i bakken. . :(

Kjipt, vanskleig, skuffende, flaut.

Men jeg overlever vell dette også. Snakket med sjefen, og jeg har jobb videre. Helt frem til jul denne gangen. Så ny kontrakt ble undertegnet, og jeg ska jobbe tre dager i uken, gå på skole to dager i uken, og i mellom tiden skal jeg prøve å puste.

Det er for tiden vanskelig å se fremover. Jeg sliter skikkelig om dagen. Alt er bare svart og jeg har mest lyst til å gi opp for å bare synke sammen og dø. Men jeg kjemper av en eller annen grunn mot alt det mørke. Kjemper for å finne et lys. Finne en mening. Finne et liv.

Var i går hos en av mine psykiatere. Snakket masse om mine tanker angående å avslutte livet. Jeg vil bare få lov til å få fred. Til slutt presset han meg veldig, og jeg buste ut med at jeg ønsker innleggelse. jeg tror jeg ble like paff som han, men det får så være. Fikk i "lekse" å skrive ned hva jeg ønsket, hva jeg ville og hva sted som kunne være bra for meg.

Jeg vil ikke være innlagt, men innser selv at dette ikke går lenger. det er perioder jeg ikke spiser noen ting. Også kommer perioder med oppkast, mat og bare kaos. Mitt forhold til mat er helt ødelagt, mitt forhold til meg selv er jævlig, og jeg er bare destruktiv. KOnklunsjonen min etter og ha diskutert saken med kjæseste søte vennen min var at RASP var trolig det beste stedet nå. I og med at jeg er villig til å jobbe med maten. Det er den som er det værste syns jeg nå. og ved å få litt mer orden på den, kan jeg kanskje få litt mer overskudd(livslyst) til å jobbe med alt andre som er vanskelig. Jeg vet bare at slik det er nå kan det ikke fortsette. For da kommer det enten til å ende med tvang, eller at jeg rett og slett gir opp for godt. Og innerst inne vet jeg at jeg ikke vil det. Ambivalenten lenge leve..

utfordring

HVA STÅR NAVNET DITT FOR - UTFORDRING

1. Skriv ned hva hver bokstav i fornavnet ditt står for. Altså du bestemmer hva de står for, men det må være noe som beskriver deg.'

2. Beskriv hvorfor du har valgt nettopp de ordene.

3. Legg ved et bilde som kan beskrive et av ordene du har skrevet. Enten av deg selv eller noe helt annet.

4. Utfordre like mange som du har bokstaver i ditt navn.

S - sprø

I - idrett

R - rydde gal

I - ikke normal

Sprø: Jeg er bare gal :) Både på papiret og i virkeligheten ;)

Idrett: Jeg er glad i idretten min; orientering!

Rydde gal: Jeg rydder, og rydder og rydder og rydder. Jeg har støv på hjernen..

Ikke normal: Jeg er alt anna en normal. Men hvem vil vell være normal ? Det er godt å kunne være andereldes enn A4 modellen i samfunnet vårt. Jeg liker å gå litt utenfor grensene :)

Idrett :D

Min tålmodighet tok slutt i dag. .

Når jeg nå om dagen omgås eldre mennesker,Noen nærmer seg 100 år, kan jeg ikke la være å tenke på hvordan de har det. Mange av dem sitter hjemme, helt alene, og har ingen rundt seg. De er ensome, triste og kanskje deprimerte. De sitter og mimrer over livet de har levd. Mennesker de har møtt og alle i familien som ikke stille opp. Da får det meg til å tenke på mine egene bestemødre som sitter og nesten aldri får besøk av meg. Jeg tenker at jeg er et dårlig barnebarn, men samtidig vet jeg med meg selv at jeg ikke orker møte dem mer enn det jeg gjør. Jeg burde, skulle og vil være mer sammen med dem - høre om historier fra før min tid, men jeg orker ikke. Orker ikke maset etter å ta i mot mat, høre på hvor slank og fin jeg er, hvor lite jeg besøker dem, osv. . .

I dag var jeg hos ei dame som snakket sammenhengende i nesten 3 timer. Da måtte jeg gå, for jeg skulle til neste bruker, men hun kunne sikkert fortsatt resten av dagen. Det gikk i samme historiene gang på gang på gang. Om hunden hennes, broren hennes og hvor takknemlig hun var for at hun hadde det så bra..

- Jeg mangler jo ingenting (sier hun med engang jeg tilbyr meg å handle)

- Neivell, kan jeg bare få sjekke at du ikke mangler noe, slik at jeg kan slapp av på det? (jeg får sjekke kjøleskapet, som viser seg å være ganske tomt.

- Har jeg fortalt deg om min eneste bror. . ?

- Nei? Jeg kom jo nett inn døra, og har aldri vært her før, så det har du ikke. .

- Han er død, men han hadde de vakreste øynene du kan tenke deg.

- mm (svarer jeg litt borte i kjøleskapet og hva jeg skal skrive på handlelisten. )

- Også hadde vi en hun, en flott og vakker hund. Faren min gikk tur til frognerparken hverdag.

- Så koselig da! Det høres ut som en fin barndom du hadde.

- jada, jeg har det så bra så, kan ikke klage på noenting. Humør har jeg å.

Også startet alt på nytt, og på nytt og på nytt. Om hunden, broren og hvor takknemlig hun var for at hun hadde det så bra. Jeg mumlet til svar. Svarte litt mer fraværende for hvergang.

Etter to timer med dette klarte jeg å snike meg ut. Komme meg til butikken og tilbake igjen. For så å høre på henne en halvtime til om hvor flott livet hennes var, hadde vært og at hun tross alt snart nærmet seg 100 år.. (damen er ikke 90 enda.. Men hei, la henne holde på tenkte jeg. )

Etter denne utslitende aktiviteten kaldt lytting, var det avgårde til neste litt glemske dame. Hun var et svarestrev med handlelisten. Vi gikk sikkert igjennom listen 20 ganger. For så fort hun hadde gått igjennom den hadde hun glemt det, og startet på toppen igjen. Og hvergang var det:

- skurekrem, nei det trenger jeg ikke! Dessuten vasker dere ikke skikkelig her, så grønnsåpe trenger jeg heller ikke. . .

Også var resten av listen greit. SÅ var vi igjen på toppen:

- Skurekrem? Nei, det trenge rjeg ikke. Det gjør hendene mine såre, dessuten vasker dere ikke skikkelig, så grønnsåpe er ikke nødvendig, trenger bare zalo. . .

Og igjen, og igjen, og igjen.

Hun hører dårlig, så jeg satt og skreik til henne og prøvde forklare at jeg måtte kjøpe det, ellers kunne vi ikke vaske noe neste uke. .

Tislutt mumlet jeg bare til svar at hun kunne værsegod vaske selv viss hun ikke var fornøyd. For da var min tålmodighet nådd. Heldigvis hørte hun det ikke. Og jeg fikk tilslutt gå og handle hva jeg mente var det beste.. . .

Passe sliten u hodet var jeg når denne dagen var over. Med 4 timer i massing på disse eldre, glemske damene som ikke er helt klare i hodet, men som er veldig glade i å klage på alt som ikke stemmer, eller å fortelle meg alt om livet deres..

En liten time med trening og jeg kunne synke ned i sofaen hjemme og slappe av. Tankene kverner i hodet. De går nå på mat, mat, mat, mat, trening, og mat. Hva jeg har spist, eller mer hva jeg ikke har spist, og hva jeg ikke skal spise. Og hva jeg skal trene, og at jeg må trene mer. Aktivitet hele tiden. Aldri nok. Aldri lite nok med mat, aldri masse nok trening. Jeg bli gal!

Har mistet tellingen på hvor mange ganger jeg har vært på vekten i dag, og alt bare raser nedover.

Solen skinner ute, inne er det mørkt. Jeg er sliten. hodet værker, og eneste grunnen til at jeg klarer være oppe er at jeg er neddopa på smertesillende. Hodet er fornøyd, men kroppen skriker etter noe den mangler. Jeg ignorerer den, og hodet styrer. Følelsene styrer. Kroppen truer med å kolapse. Jeg driter i det. Jeg er likgyldig.

tåkekaos

Tanken virvler rundt i hodet mitt. Tankevirvar. Kaos. Fullstedig ukontrolerbart kaos. Jeg vet ikke hvor jeg begynner og hvor jeg slutter. Jeg er bare en flytende masse av meg selv som sitter her nå. Jeg vet ikke hva jeg tenker, jeg vet bare at det ikke er noe konstruktivt. Jeg er redd. Jeg er forbannet. Jeg er alt, men jeg er også ingenting. Jeg er et menneske, tror jeg.

Hodet mitt værker, jeg har ikke sovet på noen netter nå, trener midt på morgenen, løper før solen har stått opp - kommer utslitt tilbake etter soloppgang. Tusler rundt på jobb - men sitter mer i parken enn jeg er hos brukerne. Jeg gjør ikke noe, er ikke noe.

Etter noen dager hvor ting har gått sånn nogelunde greit er det nå blitt mørkt igjen. En mørk, dyster skygge har dekket seg over meg. Jeg er ikke i stand til å kjempe mot den, jeg har ikke krefter til å se noe lyspunkt. Jeg bruker opp kreftene mine til å jobbe, til å trene, til å tenke på mat. Jeg doper meg på smertestillende for å kunne komme meg gjennom dagene på jobbe, hvor lenge dette holder vet jeg ikke.

Dagen i dag har vært preget av kjappe omveltninger, som jeg ikke har taklet, jobb med brukere som ikke er vennligstilte, selvskading og overspising på jobb, tanker som plager livet av meg (som vil ta livet av meg). Jeg skulle ønske jeg kunne skrive at alt går så bra, jeg har det bra, jeg lever og er glad. Men jeg gjør ikke det. De mørkeste tankene har tatt over. Jeg teller piller og jeg teller på fingrene - skal, skal ikke, skal , skal ikke. . .

Desverre skinner solen ute, men inne er det stillestående luft, tåke og fare for torden. Det bygger opp til storm og jeg står forsvarsløs uten noe å beskytte meg med. Jeg er redd.

Møtte i dag han som har voldtatt meg flere ganger. Og jeg sliter nå med angsten og minnene.

Minner som river opp innsiden av "sjelen" min. Lukten, stemmene, følelsen av maktesløshet mens de holder meg nede. Jeg er kvalm. Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det.

Jeg vil sette meg på pause - ta fri. Hvordan skal jeg klare det? Sulte? kutte? dope meg ned? distrahere meg? trene? igjen - alt er kaos. Og jeg står midt i dette og vet ikke hva jeg skal gjøre. Denne dagen er en dag jeg skulle bare blitt i sengen. For det meste har bare gått dritt.

Enda mer gaver

Det virker for å være en endeløs strøm med gaver. Får jo en ny gave hele tiden jo. . . det er koselig da, og moro få noe nytt. . =)

Disse tre gavne her har jeg fåt av tre gode venninner. Alle sammen er hærlige personer som er viktige i mitt liv. !

"Follow your dream" står det. Fikk av Charlotte min!

Og det har vi gjort i helgen. Vi har virkelig slått ut håret og bare fulgt drømmen om å ha det bra!

Helgen ble fult med, film, bading i regnet, gå tur rundt sogsnvann, shopping, cafe-besøk, mat, mer film, ansiktsmaske, fotmaske, hårmaske, levende lys, kaffe, yatzi. . .

Vi kosa oss, slappet av og bare nøt å kunne være frie sammen =)

Bursdagsgaver

Noen av gavene jeg fikk til min bursdag:

Joggesko! Så nå kan jeg starte trene..

Ny klokke. Siden jeg ikke hadde noen andre enn puksklokke. Denne får jeg kanskje ta litt mer vare på enn den forrige..

SYKKEL! Min "gamle" sykkel tok de med hjem til reperasjon. Nå har jeg enderlig fått en skikkelig by-sykkel. Til å komme meg frem i Oslo på. Frem og tilbake til jobb og etterhvert skole.

Da jeg kom hjem fra jobb stod denne blomsten utenfor døren min. Var fra ei venninne. Utrolig koselig!

De to "charmsene" på siden fikk jeg av min kjære lille bror.

Fantastisk!

Dagen i går gikk bra. Jeg startet dagen med et smil. Det fløy sommerfugler inni meg hele dagen. Det var godt å være i sentrum for litt positiv oppmerksomhet. Jeg likte det, nøt det og bare smilte hele dagen. JObben gikk fort unna, sushi ble spist - det er faktisk godt!!!

Masse gratulasjoner ble mottatt, og jeg takker alle sammen for alle gratulasjoner og oppmerksomhet på dagen i går! Dere gjorde alle dagen til den beste dagen noen gang!

I dag merker jeg at hverdagen er kommet tilbake-. Slo meg rett i trynet når jeg våknet etter altfor lite søvn. Tankene er tilbake for fult, men jeg har enda dagen i går friskt i minne. En dag hvor jeg tror jeg var nesten normal. Gjørde akkurat hva jeg ville når jeg ville det. Prøvde så godt jeg kunne å legge alt negativt bort for noen timer - og det virket. Så får jeg bare takle at det nå ser ut til å komme tilbake til meg for dobbelstyrke. Jeg hadde fri i går, og starter opp kampen igjen med friskt mot. !

Tusen takk alle sammen!! =)

Samtalen hos psykiateren

Gårsdagen avsluttet jeg mer eller mindre med samtale hos psykitaren. En innteresant samlate mye preget av mine "vet ikke" og "det er bare slik " og hans "Ingenting bare er slik". . ¨Jeg var umotivert til å snakke med han i dag. Umotivert for at noen skulle fikse oppi hodet mitt. Skru og skrubbe hjernen min til utmattelse.

Men fikk frem alt som plaget meg. Selvskadingen som er gått ut av kontroll, selvmorstankene som er sterkere enn noen gange, maten som bare er et enste stort kaos av sulting, overspising, oppkast, og mer sulting. Treningen som begynner gå ut av kontroll igjen. JObben som jeg snart ikke orker og selvmordstanken igjen. Planene om å ta livet mitt, og hvor redd jeg faktisk er dem.

Jeg følte jeg var ærlig, så godt jeg kunne fortalte jeg alt som det var. Sleit litt med å komme frem til selvmordplanen, for så fort han vet det, vet også jeg at det kommer han ikke til å la skje.

Jeg fortalte om en liten overdose jeg tok i helgen, med Imovane. Og han foreslo at jeg neste helg , i samråd med han, tok tre imovane før jeg la meg, for å få en timeout. Men det må bare være en dag jeg ikke jobber. Vi skal avtale nærmere på fredag over telefon. Dermed fikk jeg da enda en resept på imovane - greit jeg skulle vært mer ærlig der, men klarte ikke. En del av meg vil bare samle alle medisiner. . .

På vei hjem fra timen, han kjørte meg hjem, var vi innom en sushi hus siden han har alltid det på tirsdager. Han kom da med den ideen at siden jeg aldri har spist sushi kunne han spandere det på meg til middag i morgen ( i dag) på bursdagen min. Som en bursdagsgave til meg. Så han betalte den, så skal jeg hente meg min første sushi måltid i dag rett etter jobb. . Kan bli innteresant!! Sprø mann!

Da jeg kom hjem fra timen var jeg lettet, fordi jeg fikk sagt masse av det som plager meg, trist fordi jeg burde sagt så mye mer, men lettere til sins fordi selv om selvmordstankene er der, og de er sterke så vet jeg nå at jeg kan ringe til han, når jeg måtte trenge det. Det er så fantastisk å måtte forstårelse istede for dømming når jeg forteller om selvskadingen og alt det andre.

Så litt mindre akkutt kaos er det nå. det er fullstendig kaotisk inni hodet mitt, men det er litt roligere, og jeg tror bursdagen skal gå bra. Salat, og frukt står på menyen også har jeg sagt at de får ta med seg hva de vil ha av anna. SÅ ting ser ut til å falle på plass tross alt.

Takk for gode fortslag forresten angående frukt og grønt. Og igjen takk for alle gode ord! Selv om jeg ikke alltid skriver det, og svarer på alle meldingene er jeg evig takknemlig. Hadde det ikke vært for dere alle - hadde jeg ikke feiret bursdag i dag!! =)

Søte menneskene som av en eller annen grunn bryr seg! Takk!!!!!!

Mitt liv i "kort" sammendrag.

Dagen er 12 august. Vi er nå en time og 20 minutter inn i denne dagen. For 21 år siden ble jeg født. Kl. 11:55 12.08.1988 kom lille Siri til verden. (som det så fint heter).

Det har vært 21 år med glede, sorger, fortvilelse og sammenbrudd. Jeg hadde en normal barndom, levde fredelig og fint i lille sandefjord uten noen store bekymringer. Trivdes på skolen, hadde mange venner og var bare glad i alt og alle. Ungdomskolen kom, jeg opplevde tap av mennekser som betydde mye for meg. Dette sammen med at jeg var høyeste jenta i klassen (og naturligvis veide mer enn de andre) gjorde til at jeg begynte og sulte meg. Ikke bevist for å gå ned i vekt, (litt men ikke veldig bevist). Dette var da i 9. klasse.

Heldig som jeg var hadde jeg noen venninner som innformerte læreren om at jeg aldri spiste lunsj lenger, jeg var blitt innesluttet og ikke utadvent og glad som jeg pleide. Helsesøster kom inn i bilde men jeg nektet å snakke med noen.

En tid gikk og jeg begynte på videregående. Maten var blitt en besettelse, og med mengdevis at trening gikk jeg ned i vekt. Mine foreldre koblet inn legen min som henviser meg til en psykolog i Sandefjord. (han og jeg går ikke sammen overhode). Vi er nå i mitt 17 år.

Sommeren jeg skal fylle 17 år er jeg på familieferie. Vi er i et stort bursdagasselskap med masse gjester. Jeg blir voldtatt av en gruppe gutter som var med. Da vi kommer tilbake tar treningen helt over¨hånd. Jeg har aldri på skolen, trener opptil 40 timer i uken, og spiser stadig mindre. Jeg blit utsatt for flere voldtekter av samme mannen utover høsten. Og hele min verden bryter sammen. Blir langt inn januar 2006. 17 år gammel legges jeg inn på barne og ungdomspsykiatris i tønsberg. Grunnen er ikke bare min lave vekt, men også for å få trygghet fra han som forgrep seg på meg, og mine stadige selvmordtanker.

Jeg tilbringer 5 måneder på avdelingen. Litt tvang, litt frivillig. Og går opp til en tilfredstillende vekt. En vekt som skremmer meg, og som jeg ikke vil ha overhode. Første uken jeg er i frihet er jeg tilbake til mitt gamle møster. Trener 20 timer i uken og raser ned i vekt igjen. Snakk om ny innleggelse bare uker etter jeg ble skrevet ut, men jeg nekter og de godtar det, men jeg må gå til vektkontroll en gang i uken de kommende månedene for å holde kontroll på det.

Jeg blir henvist til en psykolog i Larvik siden jeg nå er blitt 18 år og for gammel for barneavdelingen.

Denne høsten deltar jeg i NM i orientering. Uten noe særlig forhåpninger overhode klarer jeg å komme på 2. plass, og kvalifiserer meg til en landslagstur litt senere på høsten. Jeg klarer å overbevise treneren om at alt er fint med meg, og jeg får lov til å være med. Senere angrer han, da turen ikke gikk så bra for min del med maten. Jeg leverte gode resultater i form av 3. plass i uofisielt junior EM. Men besvimte nesten da jeg kom i mål den ene dagen. SÅ han ble litt redd. Dermed ble kontaktet han Olympiatoppen da jeg kvalifiserte meg til NOM nog VM på våren året etter.

Her snakket jeg meg Jorunn Sundgot Borgen. Hun nektet meg å få delta på noe som helst fremover, jeg fikk konkurranse forbud, treningsforbud og en kostiliste. Men hun skjøte at det ikke hjalp med bare litt kostholdsveiledning. Så hun sendte meg videre til Finn Skårderud. Min første time hod han var våren 2007. Noen sporadiske møter, men jeg hadde min hovedbehandler i Larvik, så når jeg ble langt inn på psykiatrisk på høsten hadde jeg ikke noe mer kontakt med han.

Fra psykiatrisk ble jeg overførst etter tre uker til Spiseforstyrrelsesavdelingen i Tønsberg. Der var jeg i tre månender. og ble skrevet ut med en lavere vekt enn da jeg ble skrevet inn . . .

Ved utskrivelsen følte jeg at jeg stod på bar bakke. Jeg hadde mistet mitt gode forhold til psykologen min, fordi hun hadde lagt meg inn, mot min vilje, og ikke stilt opp. Dessuten skulle hun ut i mamma perm, og jeg skulle flytte til Oslo. Dermed sendte jeg en melding til Finn og lurte på om vi kunne oppta kontakten igjen.

Så jeg pedlet til og fra Oslo før jeg flyttet hitt for nå et år siden. det siste året har jeg stort sett vært innlagt på RASP. Med flere netter på psykiatrisk og endel turer på medisinsk og kirurgisk avdeling.

Jeg blir 21 år idag, men føler jeg sitter dypt inn i mine problemer som jeg har gjort nå de siste 5 årene. For hvert år som går føler jeg at jeg kaster bort livet mitt. og nå føles det virkelig slik. Men jeg håper det kommer en dag da jeg kan glede meg over hver dag som kommer.

Meg og min familie. .

Dette ble et fryktelig langt innelg, det er ærlig, det er meg, og det er hele min livshistorie. Noen spørsmål så bare siifra. Jeg skriver dette etter å ha sovet noen timer, så er ganske trøtt, men får ikke sove. Noe skal man jo gjøre her om natten =)

kort om dagen i dag.

Dagen er stress. Jeg er på jobb. Sitter akkuratt nå på biblioteket og har pause. Siden nettet hjemme er helt fucka (vært umulig logge seg på helt siden helgen, men har funnet noen usikret innimellom), tenkte jeg at jeg kunne oppdatere her for jeg har ikke noe anne å gjøre uansett. 

Jobb i dag som sagt, før jeg skal handle til den store feiringen i morgen. Skikkelig dårlig gjort syns jeg at hele familien bare inviterer seg selv til meg, også må jeg stå for bursdagsferingen, når de bare dukker opp slik. jeg vil ikke ha noen fering, jeg vil ikka ha masse kakaer, godteri og foreldre som skal late som alt er bra. . 

Men det blir sikkert bedre enn jeg frykter- Det blir stort sett det. 

Tankene mine er til å bli gal av. Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare takle dem. Men skal til psykiateren i kveld, så da blir det kanskje litt ordnet opp i. MÅ bare få litt system i alt kaoset liksom. .

Takk for alle kommentarer. De varmer. Det er godt jeg har en heiagjeng som kan heie  meg frem når jeg er så sliten å lei at jeg mest bare vil gi opp! TAKK! Dere er uvurdelige! <3

jeg lever ikke, men jeg er.

Jeg holder ut, time for time.

dag for dag.

I et evivarende tankekaos.

Jeg vil ikke skuffe noen.

Jeg vil ikke såre noen.

Jeg vil bare bort fra alle forferdelige tanker.

jeg vil ha litt fred, litt fri.

Minnene flærrer opp innsiden min

marrerittene holde meg våken om nettene

jeg har ikke kontroll lenger

Alt er et eneste stort svart kaos.

Men jeg holde ut,

takket være dere!

Deres mot gir meg mot

til å fortsette

Fortsette å kjempe enda litt til.

For kanksje, kanskje har dere rett!

Fare: Strekt innlegg!

jeg prøver å holde ut. Holde ut en dag til. Være en dag til. Ja, for jeg lever ikke, jeg bare ER. Jeg spiser, drikker, går på jobb, går hjem, sover, trener og drikker mer pepsi max.

Jeg har planen klare. Alt er klart til at jeg kan forlate denne verden, men jeg utsetter det. Helt til nå. Nå vet jeg når det skal skje, Jeg har god tid, god tid til å finne hjelp. Det må jeg. For jeg vet innerst inne at jeg egentlig ikke vil dø. Det er bare noe, en stor,stor del av meg som gjerne vil det.

Tankene går konstant, og jeg skriver avskjedsvbrev hele tiden. Plalegger hele tiden. Det holder meg også borte fra selvskadning enn så lenge, men hvem bryr seg. Likyldigheten har lagt sitt teppe over meg. Jeg er ferdig!

Dagens gjøremål har vært null. Jeg har sovet meg gjennom dagen ved hjelp av diverse medisiner. det har vært godt. Men er litt vell våken nå når jeg helst skulle ha kommeg meg i seng snart. Sånt er det. Blir vell litt mer medisiner då, for jeg må sove før jeg ska på jobb i morgen. dessuten må jeg begynne gjøre klart for storinrykk av foreldre på onsdag. De MÅ bare komme for å feire lille datteren sin 21 års dag. Hater bursdagen min. jeg blir jo bare eldre. Når jeg var 16 år, hadde jeg allerede planer om at jeg aldri skulle bli 18. . . Jeg komemr til å bli 21 år, men stort eldre seg det ikke ut til at jeg blir.

En gang hadde jeg et håp. Det håpet er forsvunnet.

Jeg leter, og leter, men finner det ikke. Nå er jeg håp-løs. Umotivert for livet, og ellers er alt bare dritt.

jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vet hva jeg vil gjøre, men vet at det er galt.

Jeg er forvirret, fortvilet og lei alt og alle.

Motivasjonen for noe i det heletatt er lik null, og jeg vil helst bare sovne inn. Gli bort .

hvor dette skal ende vet jeg, men er redd. Livredd!

Tanken som kverner i hodet.

Jeg vil løpe. Løpe bort fra meg selv. Løpe vekk fra alle tanke.

Bort!

MINNENE

Bildene rev opp hodet mitt
Hulte ut kroppen
slo meg i magen
om og om igjen

Evigvarende blåmerker
festet seg i hodet mitt
dunk dunk
gå vekk for pokker!

Ordene og bildene
gjorde meg svimmel
skar opp armene mine
fikk tårer til å renne

Ordene og bildene
de var for jævlige
til å eksistere

Ordene og bildene
fikk blod til å renne
og dannet arr

Som aldri kom til å forsvinne.

Vaskedagen

Støvsuge, vaske gulv, vaske bad, vaske kjøkken, tørke støv. Dagen har vært fylt med vasking.

På dagens jobbeliste stod det tre oppgaver hos tre brukere:

Støvsuge gulv

Vaske gulv

Vaske sanitærutstyr

Innemellom dette var det snakke med de gamle damene. De ganske glemste damene.

- har jeg penger

" jeg vet ikke (svarer jeg)2

opp med lommeboken og sjekke

- Ja, jeg har vist 2500 kr så det skal holde

"ja, det holder vet du!"

lommeboken går ned i vesken igjen. Det går to sekunder og:

- Har jeg penger da?

"jada, du har masse. . .

oppigjen med pengeboka og sjekke.

- Ja, jeg har nok penger, 2500 burde holde til vin?!

"jada, det holdet i masse vis!"

lommeboken går ned i vesken igjen. det går noen sekunder også:

- Men viss jeg skal ha vin også må jeg ha nok penger.. Har jeg deT?

"ja! Du har 2500 kr i pengeboken din!

- er du sikker? Jeg må sjekke det

lommeboken kommer opp igjen, og .

- ja, det er 2500 kr der. Du hadde rett. Hvordan viste du det? ?

også var lommeboken ned i veska igjen.

- Jeg skal ut å handle nå, men har jeg penger da? og hvor er handlelappen min?

"den ligger i lommeboken din, og du har mer enn nok penger til alt du skal ha. . .

Opp igjen med lommeboken. . .

Så joda, det er så moro atte. damen ble 96 år gammel til mandag. Noe jeg også fikk høre endel ganger. Også fikk jeg høre hvor forferdelig det var å bli gammel, men hvor heldig hun var som var frisk og helt klar i hode. . .

Lurer på hvordan det er?! Litt gullfiskfølelse liksom..

Men nå har hun væffal en ren og pen leilighet til bursdagen sin.

Heldige meg hadde tre slike damer i dag. Så det ble masse jatting med dem i dag. Det beste er når de absolutt skal snakke med meg når jeg støvsuger og ikke hører noenting. . Skjønner ikke at de gjør det. .

Når jeg kom hjem var det middag som stod på programmet og en time senere var det litt mer vasking gitt. Denne gangen var det mitt rom og badet "mitt" som stod for tur. Sliten i kroppen nå, men en ren og nogelunde ryddig leilighet har jeg nå. Rommet er væffal slik at jeg kan se gulvet, og bildene er enderlig blitt hengt opp. Jeg ligger rett ut i sofaen og skal snart i seng.

Trøtt, sliten, lei, men ikke helt i kjelleren enda. Merker psyken min er på vei nedover igjen. Og tankene på selvmord melder seg stadig sterke. Men jeg skal holde ut. For det er det som er meningen.

Også gleder jeg meg til i morgen - da har jeg fri når jeg går av vakt kl. 15. To dager fri. Bare to vasker, en handling så er det FRI!!

Også kommer min kjære leilighetvenninekanskje innover en tur. Så det blir kjekt å se igjen henne. Er en stund til hun kommer tilbake for godt, men lenge siden jeg har sett henne, så.

Jeg tok meg den friheten og støvsuge hennes rom også, så det skal bli bra. =)

Takk tusen

Hva gjorde jeg så i går når alt bare var kaos inni meg.

Jeg måtte jo på jobb - så tuslet av sted rundt kl to for å hjelpe disse eldre damene (og mannen) på frogner. Trøtt og sliten. Så ut som et troll som vandret av sted. Usminket fordi jeg hadde grått så masse. Orket ikke pynte meg når innsiden var så jævlig.

Kom til jobben og bli møtte med alle disse blide, glade kolegaene som ønsker meg velkommet. Ønsket meg en god vakt. Og var så venlige.

Jeg kjente en liten flamme bli tent inni meg. En liten glede. Et lite lys. Et håp (?)

Jobbet kvelden sammen med Bjørn (som er en super gutt.) Han ba meg til kaffe i pausen og var så søt mot meg. Forklarte meg hvem jeg kunne ringe og hvem som trolig ikke kom til å ta i mot hjelp. Jeg ga han ansvarstelefonen, slik at jeg kunne dra hjem når jeg var ferdig og slapp ha noe ansvar denne dagen. Det var godt. Det var godt å kjenne at jeg har mennesker rundt meg som bryr seg. Bare de på jobben som faktisk så vidt kjenner meg sender meg smil, komenterer hvor fin jeg er på håret og slår noen vitser til meg. Det varmet når alt er så kaldt og ensomt.

Ute blant brukerne møtte jeg bare takknemlighet, vennlighet og ekte bestemoromsorg. Var nesten så jeg trodde alle viste hvor forferdelig jeg har hatt det i det siste. Så masse takknemlighet har jeg ikke fått på lenge (men så har jeg ikke jobbet kveld før heller da så). (siden det på kvelden stort sett er mennesker som virkelig trenger hjelp å bare noen å snakke med, mens på dagen er det litt av hvert.. )

Jeg ble tidlig ferdig (åtte) og dro da for å møte min mor på Ikea. Litt sliten, ganske trøtt, men tenkte det var greit å møte henne og samtidig få litt ting til leiligheten. Trengte tross alt noen puter. . .

Det ble selvsagt litt mer enn noen puter, når jeg først var der. To puter, noen krus,oppevaringsbokser, smårusk og litt mer småting. (jeg er gal etter småpjusk).

Kom litt sent hjem, men følte meg litt bedre. Kom inn i leiligheten og følte tomheten bre seg igjen. Stort sett slik følelsen jeg får etter å tilbringe tind med min mor. Fordi hun ikke skjønner så masse av hva jeg sliter med blir det så masse unødvendige kommentarer og ideer fra hennes side.

Men siden dagen hadde tent et lite lys inni meg ville jeg ikke ødelegge alt. Og når jeg itilegg så de utrolig gode og koselige kommentarene fra dere her på bloggen ble lyset sterkere . Jeg vil klare dette. Vil ikke skade meg i kveld tenkte jeg. Ikke la all den dritten som er ødelegge for meg. For jeg kommer bare til å få det værre. Så takket være dere, klarte jeg holde meg, klarte ståimot for engangskyld. Klarte overkomme alle mørke tanker med det håpet dere gir meg. Jeg er så takknemlig. Dere holder meg oppe alle sammen. Alle som tar seg tid til å lese bloggen min. Som bryr seg om meg. Som er der når alt er mørkt, som ikke flykter når jeg har det vanskelig, men som støtter meg når jeg vakler og som er mine venner. (selv dere jeg aldri har møtt).

Jeg skriver her for å få ut tanker, følelser og det blir noen mørke innlegg.Det er oppturer og det er nedturer. Det går veldig opp og ned. Det er slik livet mitt er nå. Men med hjelp av dere, og alle rundt meg skal jeg komme meg ut av dette mørke. Det er nå et lite, skjørt lys som lyser i alt det mørke. jeg ska prøve å holde det i livet så lenge som mulig, men jeg vet også at det er ikke mye som skal til for å slukke det. Heldigvis tror jeg at jeg er så heldig at jeg har dere som kan tenne det igjen, og vise meg at det finnes gode mennesker der ute som bare vil meg vell.

For nå når jeg hater meg selv, er det godt å vite at jeg tar feil. (håper jeg).

Nå har jeg vært oppe i tre timer ( ble ikke så mye søvn i natt - lå bare å tenkte). Men rommet er organisert på nytt og litt mer ryddig. Så noe godt kom det ut av det. Så er det bare to timer igjen til jobb. Håper bare jeg får like takknemlige mennesker i dag også. For det skal bare noen får kommentarer til for at jeg går helt ned i kjelleren igjen. Jeg har klart og krappe meg opp et lite skritt, men det er mye lettere å falle ned. . .

Igjen tusen takk til dere alle. dere er mine redningsbøye når jeg nesten drukner. Glad i dere!

Dette ble litt langt.. :-S

Farlig innlegg!

Atter igjen var det ny samtale med psykiateren. Vrang som jeg er hadde jeg ikke lyst. Hele meg strittet i mot når jeg gikk oppover trappene. Hodet mitt ropte - snu, kroppen ville ikke høre. Jeg gikk inn, etter litt nøling, å la meg på divanen.

Han spør hvordan det går. Jeg bryter sammen helt.

Tårene trillet. Hele kroppen ristet og jeg klarte ikke få frem noen ord. Han satt ved siden av, tørket bort tårene, prøvde roe meg ned. Og etterhvert klarte jeg roe meg såppas ned at tårene stoppet og jeg kunne snakke.

Jeg forteller om selvmordtankene, hatet mot meg selv, redselen, fortvilelsen, selvskadingen, overspiseingen, spyingen, likgyldigheten, kaoset og alt sammen. Mine foreldre som ikke skjønner noe. Alle pengene jeg bruker på mat når jeg overspiser.

Hvordan alt bare er blitt for masse for meg. Hvor redd jeg er for hva jeg kan finne på, at jeg faktisk ønsker å dø . Men er samtidig redd for det.

Ut fra samtalen fikk jeg en resept på 30 imovane og en ny samtale om en uken.

Jeg har nå over 50 imovane i huset. Og hauger diverse medisiner. Det er farlig! Jeg er farlig for meg selv. men hva gjør han. Sender meg hjem. Jeg ligger der og sier rett ut "jeg er redd jeg kommer til å ta livet mitt". Og hva jeg får er " du må tørre og tåle følelsene dine siri" .

Nå er jeg sint på han. Fordi han ikke skjønner. Jada, han er flink på spiseforstyrrelser. han kan det. og jeg er glad jeg kan være ærlig for han angående både sulting og overspiseing/spying. Men han er forbanna rolig uansett. bryr han seg egentlig? Er det noen som i det hele tatt har godt av at jeg lever? Jeg vet ikke noe lenger.

Jeg vil bli tatt vare på en stund nå. Vite at noen er der når jeg finner på gjøre noe dumt mot meg selv. Skade meg alvorlig eller prøver ta livet mitt.Eneste som faktisk holder meg igjen med tanke på å skulle ta livet mitt , er at jeg ikke skal klar det, at det blir et mislykket forsøk. Når jeg skal gjøre det må jeg være sikker på at det går bra.

Jeg vil at noen skal vise omtanke, bry seg og være glad i meg.

Jeg trenger glede i en hverdag hvor alt går mot meg. Jeg trenger et lys nå i alt det mørke.

Jeg trenger en venn.

Jeg vil bort fra alt sammen. Jeg vil glemme, rømme bort fra dette kaoset jeg lever i nå. Alt er mørkt, alt er tåkete og grått. Det regner ute og det regner inne. Inni meg tordner det, lyner og stormer.

Tårene triller,

smerten er stor.

Jeg vil skrike ut, løpe bort fra alt. Bort fra meg selv.

Helvete ta hele dette jævlig livet mitt.

Håp?

Noe koker inne deg, du kan merke det, det er sterkt og tar stor plass, det kommer ut, enda du prøver å la være. Det er en blanding av sinne og frustrasjon så sterk at du vet ikke hva du skal gjøre. Det er vanskelig å vite. Det tryggeste og enkleste er å ikke gjøre noe.

Å sitte å se solen stå opp er ingen begynnelse, det er bare et tegn på at du fortsatt eksisterer. Dagene går jo uten at noen kan stoppe dem, men hadde jeg kunnet gjort noe ville jeg skrudd dagene tilbake og brukt det jeg har lært nå de siste årene - Fortell aldri noen hvordan du egentlig har det, aldri åpne deg for noen og holde kortene tett mort brystet. For viss ikke havner du bare i trøbbel og elendighet. Skuespill er nøkkelen.

En lysstråle bryter alt det svarte, det tunge mørke som omfavner deg. Helt alene står du, men du har denne lysstrålen. den lyser når du trenger det, gir deg håp og glede. Men noen ganger blir lyset borte. Noen slukker det, men det kommer alltid tilbake for viss ikke hadde hele din verden vert mørk og dyster bestandig!

Når lyset blir borte forsvinner å alt ditt håp og din tro på at det skal bli noe bedre, at denne verden du lever i skal egentlig bli lystig og glad. Men når lyset stråler som sterkes strømmer håp og drømmer til deg. Lyset er som en redninsgbøye for en som drukner og for deg er det grunnen til ditt liv. den støtte og hjelp. Dine håp og drømmer, grunnen til at du kjemper for en bedre verden. . .

Skrevet 2006

NEI!

Jeg er sliten, jeg er redd, jeg er lei og jeg er ambivalent til alt.

Hva jeg skal gjøre vet jeg ikke. Går på jobb når jeg skal, men er ellers inne i leiligheten min. Sliter med tankene. FAEN!