snakketime

- Hvordan var det i Italia (er første spørsmålet jeg stiller når jeg kommer inn til psykiateren)
- Fantastisk! Dykket masse, og slappet av.
- Så bra! Høres kjempe moro ut.
- Me hvordan er det med deg da Siri?
- Jeg har det bra. Kan jeg gå nå . . ?
- Bra?!
-Mm, alltid.
-Hvordan har det gått egentlig disse 4 ukene Siri?
- Det har gått opp og ned.
- Kan du fortelle litt mer om det?
- nei!
(Lang pause)
- Det har gått opp og ned med meg, eller nei forresten, det har bare gått ned med meg. Men det har gått opp og ned med maten. Sultet, overspist, sydd, sultet, overtrent. Ja, men ellers har det gått strålende. . . .

Slik var litt av min samtle med psykiteren på onsdag. Vi kom frem til noe lurt etterhvert, men tok litt tid. Noen dager er jeg bare ikke i humør til å snakke om mine tanker og følelser. Men jeg ble den heldige vinner av ny time til tirsdagen. Selv om han har ferie faktisk. . .

Noen ganger lurer jeg virkelig på om jeg skal bare kutte ut all kontakt med alle psykiaterer som plager meg med siden idiotiske spørsmål og ønsker bare vrenge hjernen min.
Jeg burde være takknemlig for at folk vil hjelpe, men jeg vet ikke lenger. . ?!

Livet mitt

Jeg savner venner.

Jeg savner å ha tid og overskudd.

Jeg savner ha et liv.

Jeg savner sommeren.

Men er glad for å kunne ha på meg

masse klær slik som jeg føler meg nå. . .

Alt jeg vil er å ha et annet liv.

jeg vil avslutte dette livet.

For å starte et nytt liv.

Et liv jeg kan være glad i.

=(

God morgen til dere !!

Jeg er sliten. Vondt i hele kroppen. Lurer litt på hvordan jobben skal gå.

Hvorfor?

I går kveld spiste jeg middag. Men så skjer det. Jeg får panikk, angst og føler meg jævlig. Vanlig mennesker tenker bare at etter en lang arbeidsdag er det greit å slappe av. Men ikke jeg.

Jeg startet dagen med å løpe meg en tur. For jeg MÅTTE bare..

SÅ etter middag måtte jeg også ut å løpe. Følelsene var et eneste stort kaos. Jeg viste ikke hva jeg skulle gjøre. Så jeg måtte få brukt de kaloriene. Jeg MÅTTE!!

På med treningstøy, ut av huset, inn i skogen.

Denne gangen var det ikke nok med bare en time som på morningen Jeg løp, løp og løp. Kroppen protesterte. Jeg hørte ikke.

Hoftene begynte værke noe helt jævlig, knærne truet med å knekke. Men jeg løp. Hovet begynte å bli svimmel. Men jeg skulle løpe. En stemme i hodet mitt sa: " dette er galt, snu, løp tilbake." en anne stemme rope " løp, løp løp!!"

Den stemmen som roper er den stemmen jeg hører,for den andre er som en hvisking. Men tilslutt klarte jeg og samle nok fornuft til å snu på hjemmoverveien. Det ble noen timer.

Da jeg enderlig kom meg hjem var det bare å ligge å gulvet. Jeg følte meg som en lam. Beina ville ikke lystre meg. Jeg lå på gulvet og ville reise meg, men beina ville ikke lystre, så tunge, så tunge. Men jeg kom meg i sengen på et vis og sovnet.

I dag våknet jeg å skulle ut å løpe igjen. Men hadde mer enn nok med å komme meg opp av sengen. Trøtt som få og kroppen føltes som den hadde fått en runde med juling.

Jeg er fanget. Jeg vet ikke lenger hva jeg skal gjøre.

Hvorfor gjør jeg dette mot meg selv?

hvorfor kan jeg ikke være normal? Hvorfor kan jeg ikke like meg selv?

Hvorfor hater jeg meg så masse? ER jeg ikke verdt å ha det bra? (ikke i mitt hodet væffal)

Etter jobb i dag skal jeg til psykiateren min F. Han har egentlig ferie, men tar seg tid til en time med meg. Jeg vet ikke hva jeg skal si til han. Jeg vil ha hjelp, men jeg vil ikke ha hjelp. Jeg vet jeg trenger hjelp nå, viss ikke går det rett ned og jeg kommer til å bli tvunget til å få hjelp om en tid. Men da kommer det til å ta lang tid å komme seg tilbake. Jeg er ikke syk nok. Men maten tar hele tiden min. Hva jeg enn gjør tenker jeg mat, trening, kalorier. Jeg har ikke noe liv lenger.

Jeg trenger hjelp?!

Men tør jeg å innrømme det ovenfor han? Jeg vet ikke.

Jeg er kaos nå!

Redd, fortvilet, forvirret, sliten og lei.

Helst vil jeg bare legge meg ned å dø.

En ting vet jeg - jeg kan ikke fortsette dette livet lenger. Men hvordan forandre det?

Her er meg i dag =(

Snart klar for jobb. . .

fanget i mine tanker.

Den dagen vi møttes lovet du alt skulle bli bra

Viljestyrke var alt jeg måtte ha

Jeg gjorde min innsatts

Erstattet mine venner med deg

Jeg ga deg glede og kjærelighet

Du ga meg sorg og ulykkelighet

Du roste meg aldri

Jeg var aldri bra nok

Det er bra du presser meg

Men noen gger blir det for mye, jeg er lei

Jeg føler meg fanget

Fanget i en ond sirkel

Du sa du skulle gi meg et bedre liv

Men jeg er fortsatt i et svart-hvitt negativ

Men jeg tror fremdeles på deg ANA

Mitt håp om å bli tynn og lykkelig.

Jeg vil aldri forlate deg

Du passer på meg

jeg lovet å være trofast

aldri svikte

Sammen på vår vei

Lover jeg å høre på deg

Sammen skal vi klare det

jeg skal bli lykkelig.

Sleeping beauty

Da jeg kom fra jobb i går, var jeg utslitt. Orker ikke trene, orket ikke gjøre noe. Så jeg satt meg i sofaen og så på Tour D France. Når de var kommet i mål satt jeg å klarte ikke holde øynene åpne. Så jeg tok en imovane og la meg i senga mi. Da var kl. 17. jeg våknet igjen 22.30 og trodde jeg hadde forsovet meg til jobb, men fant ut at det var feil tid på dagen. SÅ jeg sovnet igjen og sov til klokken rinte 06.00,. Fortsatt stuptrøtt. Men krabba meg ut av sengen og lagde kaffe. Som jeg nå drikker. Tror det blir store mengder kaffe den kommende uken. Kaffe og "red bull" light. :)

Kanksje kan det komme en prins og vekke meg fra marerittet jeg er inne

(så kalt livet mitt)

Jeg hater meg!

Opp også ned - langt ned.

Mørker har atter senket seg over min ensome sjel. (fryktelig poetisk.. :/ )

Jeg hater det!

Jeg vil bare ha det bra!

Jeg vil ha bort den mørke delen av meg. Den delen som hater meg. hater meg selv. den delen som aldri er fornøyd uansett.den delen som ikke vil spise. Den delen som skader meg, dreper meg sakte men sikker innenfra. den delen som slukker alle gnister av håp. Den delen av meg som skriker, kjefter og er sint. Den delen av meg som ikke gir opp før jeg har gitt opp livet. Den delen av meg som vil dø.

Den delen som jeg både elsker og hater. Som jeg vil bli kvitt, men vet ikke om jeg tør eller kan.

Hvem er jeg?

Jeg er forvirret. jeg er frustrert. Jeg er lei, sint, paralysert, sliten, trist, ensom, alene, tiltaksløs, likgyldig, redd, suicudal, deprimert, uten kontroll, håpløs, trøtt, rasende, full av hat, glad (?) , borte. . .

jeg er et forvirret menneske. Og jeg vil bort!

Jeg vil bare ha en pause fra alt det jævlige i litt mer enn en dag. . Noen dager. Jeg har smakt på livet. jeg likte det. Men jeg er livredd. Hva om jeg aldri får ta del i det?

Hva om stemmen i hodet sier sant - "Jeg er ikke verdi noe liv, ingen er glad i meg, ingen bryr seg, alle bare later som,". Hva om stemmen har rett når den sier " du er et forferdelig menneske , værste menneske på denne jord, du fortjener ikke livet, livet er for godt for deg. .."

ÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅåååååååååååååååååååååååå - jeg tviler, jeg begynner høre på stemmen mer og mer. Det går i nedover bakke. Det går fort. Jeg kommer til å treffe bunnen igjen. Men da vet jeg ikke om jeg klarer reise meg igjen. For denne gangen faller jeg langt, og jeg er allerede utslitt etter alle gangene jeg har reist meg, og klatet skritt for skritt oppover igjen.

Jeg prøver finne noe å ta tak i nå, når jeg faller, noe som kan bremse fallet mitt. Noe å holde fast ned så jeg ikke faller lenger. Jeg prøver.

Jeg gir meg ikke enda!

(veldig overgang fra innleggende her, det er slik det føles også. men jeg var glad, jeg hadde en fantastisk helg. det er bare nå er det en annen dag. En annan time. Føles som et anna liv.. )

Lørdag i bilder.

Weeee!

En helt uforglemmet helg!

En fantastisk helg med kjære Charlotte

:D

Vi laget lunsj:

Jordbær

nøtter

vaniljekesam

:D

Hadde kaffe ute.

Kaffe med litt alkohol i ;)

Før vi så beste komedie jeg noen gang har sett.

VI lo, lo og lo.

Fikk vondt i magen av å le så masse

Må sees!!

Så var det hjem til meg.

Åpne en flaske hvitvin, spise noen jordbær

Nyte livet.

En drink senere var vi på vei til byen.

Vi ruuuula på by'n. Eide dansegulvet.

kosa oss masse.

:D

På vei hjem begynte det å regne.

Det øsa ned. Så vi bada i akerselva.

Lige greit siden vi ble våte uansett ;)

(tja, vi var kanskje litt alkoholpåvirket, men livet

var fortsatt supert!)

Når vi kom hjem, etter å ha prøvd å kiddnappe en staue.

(den så ut som en anorextisk jente, så vi tenkte det ikke skulle

være til "inspirasjon" for mennesker)

Siden ingen fortjeren det helvete!

Slik så vi ut når vi tilslutt kom hjem.

Som to druknede katter.

Våte, kalde (føltes ikke kaldt, men var sikkert det)

Så vi dusjet og kom oss i seng.

Glade, leende, slitene.

Jeg skal leve lenge, lenge på denne helgen!

Minnet kommer til å være der for alltid!

Jeg er glad!

God morgen

alle sammen!

Jeg har sovet i natt. Greit nok med litt hjelp fra noen hvite piller, men det er lenge siden jeg har sovet skikkelig noen timer. Fantastisk.

Våknet ti på 4 og var lys våken. Tuslet ut på kjøkkenet laget frokost (i form av flytende føde og kaffe) drakk den, så ¨på friends. Også løp jeg meg en tur. En liten kort jogge runde for å friske opp dagen litt.

Det gjorde dagen mye bedre og jeg føler meg bedre med meg selv. Og ja, jeg vet at det er spiseforstyrrelsen som i stor grad fører til det. Men jeg likte det faktisk. Jeg tror jeg genuint har det bedre med meg selv nå med en slik start på dagen.

Ellers så er tungen min blitt litt blå. Fått et skikkelig blåmerke på tungen faktisk (trodde ikke det var mulig, men ja). Jeg sutter fortsatt på isbiter til den store gullmedalje, og spiser stort sett flytende ting eller næringsdrikker. Jeg har så vidt startet å prøve med med vanlig mat, men det går sakte og gjør nokså vondt. Så forløpig lar jeg det vente litt.

Nå er det bare et par timer til jobb. Jeg har god tid. Og jeg har overskudd. Fantastisk. Forløpig har jeg det bra, men jeg kjenner meg selv såpass at jeg vet at jeg i løpet av dagen kommer til å bli sliten, miste overskuddet, og bli litt mer nede igjen. men det får bare kommer - nå skal jeg nyte livet så lenge jeg ser lyst på det!

Jeg har det bra! (trodde aldri jeg skulle skrive det...)

Flyte eller synke

Jeg føler meg som en liten sommerfugl som blir slukt av det store mørket. Prøver febrilsk og flakse med vingene og holde hodet over vann. Prøver, prøver og gjør et forsøk. Dag etter dag holde ut. Streve for å komme gjennom dagen bare for å starte en ny dag, enda værre en forrige dagen. Men jeg holder ut. Jeg skal klare det. På et vis.

Snakket med min ferierende psykiater på telefon i dag. Fikk fortalt litt mer hvor frustrert, redd og sliten jeg er. Hvordan hver dag er en kamp og jeg blir stadig mer sliten av å holde på slik som nå. Det var godt.

Han skulle også ringe inn ny resept på imovane slik at jeg får sove litt. (noen som skjønner hva jeg trenger).

Dessuten siden jeg er ganske redd for hva jeg kan gjøre, avtalte vi en ny ringe avtale om noen dager. fantastiske menneske.

Alt dette mens han er på ferie. Slike "små" ting føler meg så heldig. Verdiful.

Små ord om dagen. Som "jeg er glad i deg" " du klarer dette" " denne kampen skal du vinne" "så fin du er i dag" "takk for at du er til" "Du er fantastisk" OSV. . . =)

Hvem blir vell ikke glad for komplimenter liksom.

Og når jeg tenker på det er det ikke mye som skal til. Bare et lite ord - en liten setning kan gjøre hele dagen for et annet menneske.

Jeg tror jeg skal gjøre det litt oftere. Tross alt kan bare et smil til en fremmed gjøre han eller hennes dag så mye bedre.

Så til alle sammen, Jeg sender en klem til dere alle, et smil og varme tanker. Jeg setter utrolig pris på alle som leser, alle som komenterer, og alle som er så søte mot meg!

Takk! Utrolig glad i dere!

Psykiater time med "T"

Tårene triller, sinte tårer. Sinne fyller meg. Hele meg er sint. Fra topp til tå er kroppen fylt med et enromt overveldende skremmende sinne.

Og frustrasjonen er fryktelig.

Han ser på meg. Uforstående i blikket.

"Hva skjer nå, Siri?"

jeg hikter og klarer ikke puste, klarer ikke snakke. Tankene er kaotiske. Jeg klarer ikke tenke annet enn NOK! STOPP!

Jeg har lyst til å rope til han "JEG VIL IKKE MER; DU SKJØNNER IKKE NOE" Men jeg klarer ikke. Jeg blir bare sittende og prøve få igjen pusten.

"Du forstår ikke, jeg mener ikke det slik." klarer jeg å presse frem.

"Da må du forklare meg det da vet du ,Siri..."

Og jada, jeg hadde forklart ham det viss jeg hadde vist selv hva jeg mente. Eller hva jeg tenker. Hadde jeg vist løsningene på alle mine problemer hadde jeg ikke vært der jeg er i dag.

Jeg hadde ikke kuttet med, eller sultet meg. jeg hadde trent for det er deilig, og jeg hadde kost meg med venner. jeg hadde hatt overskudd og vært god mot meg selv. Livet hadde smilt til meg og jeg hadde gledet meg til hver ny dag.

- - -

min psykiater får frem et slik forferdelig sinne i meg. Og det er ikke første gang heller. Det er en av mange ganger jeg føler meg misforstått. Enormt ensom. Når han - som tross alt skal være utdannet i dette her - ikke kan hjelpe meg til å nøste opp i kaoset hvem kan da?!

Kaos..

Piercing (?)

Hva gjorde jeg i går..

Joda jeg og Charlotte tok liksågodt piercing. Jeg tok i tungen (som bildet antyder), mens henne tok i øyebrynet. det ble utrolig stilig!!

Jeg har nå er blå diamant (så klart er den blå) i tungen min. Det gjør vondt og jeg kan ikke spise noen ting. Drikker litt næring med sugerør, men det gjør skikkelig vondt.

Jeg skal være helt ærlig - jeg liker det.

I dag våknet jeg med masse blod i munnen - det var ikke helt så deilig,men gikk jo bra. Nå sitter jeg med isvann i munn for å holde hevelsen nede før jeg skal på jobb om 15 min.

Jaja, dagene går videre, livet går videre. men jeg hadde en superdag i går og kommer til å huske den for alltid.

Kommer mer utfyllende om mitt møte med psykiater senere i dag. Nå må jeg løpe snart. =)

God morgen?!

Jeg er trøtt

Ikke sovet et minutt i natt.

Frustrasjonen vokser over hodet mitt.

Tankene er i et eneste stort kaos.

Angsten sitter i kroppen og vil ikke gi slipp.

Jeg er sliten.

Jeg holder ut.

Jeg lever.

Eller jeg er tilstede i verden.

Fortid, nåtid

Hun smiler. Hun ler. Munnen lager små rynker ved øynene. Hun tuller, småsloss. All oppmerksomhet er rettet mot henne. Og nok en gang smiler hun, mens hun trekker pulsvantene enda lenger ned på armene og holder et hardt grep rundt håndleddet.
Hun er jo så søt.

-Hva har skjedd der? Sier en medlidende stemme og sikter til bloddråpen som så vidt har kommet over kanten på pulsvanten.
-Har du slått deg?
På et blunk rettes tusenvis av øyne på den lille røde dråpen, og kroppen hennes begynner å skjelve svakt.
- Det er bare et lite sår jeg har klort opp. Sier hun anstrengt og ler.
De smiler smil som tror henne, og hun kjenne forventningsfulle blikk mot seg. Hun må ikke glemme å le.

Trykket inne henne bygger seg opp. Minnen presser på inni henne. Bildene flyr mot henne. Alt sammen bare for denne lukten. Lukten som minner om han. Han som voldtok henne. Hvorfor hadde han slik "vanlig" parfyme?!

Den ene hånda griper etter noe nedi lomma, og hun kjenner barberbladet mot den ene fingeren. Akkurat hva hun lette etter. Hun unnskylder seg og løper ut.
Hun drar genseren opp og tar av pulsvanten. Så lar hun barberbladet stryke forsiktig over huden. Hun klemmer den krampeaktig, og føler trangen til å presse den lenger ned. Under huden. Under masken.
Pulsen øker. Hun klamrer seg til gulvet. Barberbladet ligger klemt i håndflaten hennes blodet drypper ned på gulvet. Hun blir svimmel.

(slik ble det første stinget.)

- - -

Jeg kunne skreket høyt. Skreket så høyt at tromhinnene dine hadde sprukket. Så høyt at stemmebåndet mitt hadde revnet. Jeg kunne spraket og slått av sinne og frustrasjon. Jeg kunne lagt meg ned og blitt liggende. Men det hjelper ikke. For unasett hvor høyt jeg skriker så er det ingen som hører det!

Jeg er sint på meg. Sint på verden. Jeg er ikke gammel. Jeg har levd nesten 21 år, men livserfaringer mer enn et langt liv. Erfaringen jeg ikke unner noen. Jeg har opplevd mer enn noen skulle trenge å oppleve. Følt nok frustrasjon for tre menneskealdere.

Du kan ikke tolke meg ved å se på personligheten min.Du kan ikke lese meg ved å studere min adferd. For jeg eksisterer ikke mer.
Jeg står her. Jeg er her. Jeg er fysisk til stede, men innvendig er jeg oppspist – som en gammel råtten trestamme. Jeg er likgyldig og sint.
Jeg kunne løpt rundt slik jeg gjorde før. Vært sprudlende og glad, strålt av livsknist og glede over å få lov til å leve. Jeg kunne vært den jeg var før, med ny energi for hver dag. Lykkelig og glad og uten noen bekymringer i verden.
Men mørket har funnet meg. Funnet sted i min ødelagte kropp. I min svinnende sjel.

Jeg kunne skreket høyt, holdt hendene over ørene mine og stengt verden ute. Jeg kunne vendt blikket ned mot den svarte asfalten. Jeg kunne lagt meg ned, hylt høyt, sparket og slått vilt rundt meg. Men mest av alt... Ja, mest av alt så vil jeg bare gråte.
Frustrasjonen fyller meg opp til randen. -

(Jeg må gjøre noe snart!)

I dag, i går

Dette er meg i dag når jeg kom hjem fra jobb.

Sliten, lei og ganske likgyldig.

Gårsdagen endte i blodbad.

Tusen takk kjære Charlotte som holder mote og håpet mitt nå når jeg ikke klarer(orker) selv.

Jeg er deg evig takknemlig.

Vi var i byen i går, her prøves skateboardet for første gang.

Jeg hadde det fantastisk sammen med deg!

Glad i deg søta!

I'm on the run..

Jeg løper

Jeg løper bort fra meg selv

min værste fiende.

Jeg løper

jeg løper for å finne meg selv

som jeg har mistet

Jeg løper

jeg løper bort fra kaoset

bort fra alt

Jeg løper

jeg løper for å bli fri

fri fra meg selv

Fri fra det store mørke.

Lyset?

Jeg
Ser verden helt svart
og tenker for meg selv;
Hvor sa du det fine var?
Jeg ser kun en vegg,
eller er det et tomrom?

Et svevende speil
fanger opp hver en ting.
Jeg ser det er rent
glinser og skinner.

Kan det fange meg også?
Dra meg med til den vakre verden.
Vakre verden, sa jeg.
Fins det noe som er vakkert,
blant alt dette fæle?

Jeg blir dratt ned
trykker meg hardt mot bakken
så langt nede som man kan komme.

Aldri før har jeg sett
slike svarte vegger
som krysses av bittesmå lysglimt,
som igjen forsvinner.

Jeg tør så vidt se opp,
se over meg og rundt,
alt som går fra meg
uten å se
at her ligger jeg.

Et svart teppe over meg
en hånlig latter,
og jeg blir borte for godt.
For nå har du greid det,
nå tørr jeg aldri røre meg mer.

Plutselig ser jeg lyset,
lyset som blir sterkere og sterkere,
det danser omkring meg,
fjerner det svarte og drar meg opp.
Et siste smil, en siste tåre
er det som blir etterlatt.

Arr

NEI,NEI;NEI;NEI:NEI!!!!

Jeg har gjort det helt store. Jeg planla det, gikk inn i butikken, fant hva jeg skulle, gikk til kassa og tuslet ut igjen med en bærepose som veide litt..

Hva gjorde jeg?

Joda, jeg kjøpe meg vekt.. Både personvekt og kjøkkenvekt. .

Og ikke nok med det, personvekten er slik at den måler fettprosent, muskleprosent, beinprosent og vannprosent.. (vet ikke helt hvor troverdig det er, men dog)

Og den vekten har vært i huset nå ca to timer, og jeg må innrømme at jeg har stått med beina planta på den et tosifret antall ganger..

Nå husker jeg hvorfor min forrige vekt bled "kidnappet" av psykiateren min.. Jeg klarer ikke kontrolere det. Jeg må sjekke, dobbel sjekke og trippelsjekke. Dette vet jeg var en dårlig plan, og jeg vet at dette kommer til å gå dårlig. og at jeg nå bare tar skritt for skritt i gal retning. Men gjør jeg noe med det?! Nopp!

Har faktisk vært ganske flink i dag - ikke trent. Bare vært på jobb, spist mine måltider. (faktisk nesten etter hva kostlisten tilsier) Så inni meg har jeg det forferdelig nå. Når jeg itilegg har en vekt jeg stadig går opp på og får se tallene lyser mot meg. Er jeg meget ustabil no.

Men er det noe jeg kan er det holde hodet over vann. jeg skal væffal prøve. Så får vi se.

Prøver bare overbevise meg selv om at mat må man ha, og det er riktig. Lykke til Siri med den jobben (sier jeg bare) .

dagene

Dagene går. Jeg jobber og jobber.

Mandag hadde jeg fri, og dagen ble tilbragt med min kjære bror. Vi var på kino (istid 3, i 3D) også en tur på besøk til mormor. Vi var også en liten treningstur, noe som var deilig.

Etter en samtale med fysioterapauten min tidlig på dagen var det godt å få ut litt spenninger iform av litt trening.

Fantastisk.

Dagen var hærlig. Alltid kos være med lille bror! Slapper av og kan nesten være meg selv..

Ellers går dagene til å jobbe, trene, tenke/frustrere, og sove. Jeg ser på "friends" og ellers gjør jeg ikke noe. Nyter ensomheten mens jeg samtidig føler meg helt alene i hele verden.

Det er enda godt jeg har jobb, sånn at jeg møter noen mennesker i løpet av dagen.

Som alle sikkert skjønner er det ikke så veldig mye spennende som skjer i livet mitt. Det er veldig fattigsliggjort av at jeg fokusrer nesten bare på mat, trening og kalorier om dagen. ÆSJ!

Jeg vet det er feil, men det er ingen hjelp å få. Jaja, jeg får bare prøve holde hodet over vann og flyte litt til.. Psykiateren er tilbake om 4 uker..

Kontroll eller kaos?

Jeg forsvinner mer og mer. .

Vet snart ikke hvem jeg er. Jeg er snart ingenting.

Desverre føler jeg meg bedre.

Jeg har kontroll. Kontroll over hva?

Hvor er jeg på vei henne? Hvor leder denne veien meg.

Jeg vet det er feil vei, og for hver dag som går beveger jeg meg bort fra livet.

Men jeg har kontroll, og det føles godt.

Tror jeg.

Jeg blir mindre og større på samme tid.

Jeg er forvirret men målbevist.

Ingenting går slik alle andre vil.

Jeg står i midten og vet ikke hva jeg gjør.

Bort.

Jeg vil forsvinner inn i ingenting

Hva driver jeg med? s

ny dag, nye muligheter..

Vell..

Ikke akuratt.

I går sosa jeg meg bort i skogen - kolapset når jeg kom hjem og var helt bort en god stund. Fikk krøpet meg i seng og sluknet etterhvert. Våknet med et rykk av klokken som ringte 06. Kroppen værket og hodet føltes som det skulle sprenges. Krappet ut på badet og fikk våknet litt med en kald dusj og en kopp kaffe. Etter litt smertestillende innabors var jeg klar for å sykle til jobb.

Veien til jobb har aldri vært så lang. det gikk sakte, men jeg kom frem tilslutt. (heldigvis er det nesten bare nedover).

På jobb møtte nok brukerne en lettere zombi Siri som vasket, snakket og gjøre som hun skulle. Tuslet fra hus til hus og fikk væffal jobben gjort på et vis. Solen steika hele dag, og jeg trodde hjernen min skulle kokever. Men jeg kom meg gjennom.

Etter endt dag på jobb var det rett til trening. Kroppen hylte, skrek og protisterte - men lytter jeg, neida. Dum som jeg er.

Seiner om når jeg enderlig er kommet meg hjem. lurer på hvofor i helvte jeg driver med dette. Hvorfor piner jeg meg selv? Hvorfor gidder jeg, hva får jeg av det?

Laget meg litt mat og kom meg litt. Resten av kvelden ble tilbragt rett ut i sofaen. Slappet av i kroppen væffal, men hodet går på høygir.

Når jeg blir stor skal jeg finne opp en "pause knapp" til hjernen.

I morgen er det atter en dag på jobb, før det bærer av sted til psykiateren. Lurer veldig på om jeg skal prøve på om hjelp. Hjelp til å komme ut av dette sultehelvete jeg er fanget inni. . .

Men det er fortsatt litt i vurderingsfasen. Under 24 timer igjen på å bestemme meg på. :-S

Skal jeg velge og legge på svøm mot et (bedre) liv

eller bli på den trygge stranden =?

Sliten

Det er tragisk, nesten.
Hver eneste natt, kommer tankene, følelsene, angsten.
Jeg har tenkt, vurdert og prøvd å få ett overblikk over hva jeg føler.
Jeg står fast i ett ønske om å ende det hele.
jeg finner ikke veien ut fra denne ensomheten, og jeg finner heller ingen hjelpemiddler.
Jeg sitter fast i dette tunge, vanskelige valget. Jeg vil gi opp.
Men jeg vil ikke skuffe mine nærmeste.
det er tragisk, på en måte.
At jeg hele tiden må føle meg slik, at jeg ikke klarer å finne roen, jeg en gang hadde.
jeg forstår ikke hvorfor jeg ble valgt ut til å få denne diagnosen, jeg forstår ikke hvorfor
jeg ble valgt ut til å måtte slite med disse følelsene.
Jeg forstår ikke hvordan skaperen og styreren over hendelsene måtte velge meg. Jeg er svak.
jeg er sliten etter alle disse årene med smerter, usikkerhet, og suicidale tanker.
Jeg er utslitt eller alle følelsene og tankene som strømmer rundt i hodet, uten stopp.

Hver eneste gang jeg blunker, ser jeg skyggene som nærmer seg, sakte.
og hver eneste gang ordet "savn", "ensomhet", "misbruk" og "død" nevnes,
faller jeg sammen. jeg bryter sammen inni meg. Jeg kjenner at sjelen min er på god vei til å forfalle.
Jeg har prøvd å gråte, jeg har prøvd å hyle, jeg har prøvd å blø, jeg har prøvd å forlate alt,
jeg har prøvd å snakke, jeg har prøvd å fortelle.
Jeg kommer ingen vei, jeg står fortsatt fast.

Etter så mange år som har gått, hvorfor må jeg bli valgt ut til denne jobben hele tiden?
Jeg trodde jeg var ferdig med å bevise at jeg var klar for verden. jeg trodde jeg hadde
bevist at jeg var verdig ett liv. Jeg trodde jeg var ferdig med denne prøven.
Hvorfor kan det ikke forsvinne?
hvorfor kan jeg ikke finne måter å forbedre tankegangen min på?
Jeg har grått litervis med tårer, Jeg har blødd alt for mye blod, jeg har ofret mine venner.
Jeg har ofret livet for noe som virker meninglsløst.
Jeg svelger piller etter piller om morgenen, men til ingen nytte.

jeg tenker, grubler, vurderer. jeg pines, jeg faller sammen.
og alle sier; "det går over", "ta tiden til hjelp". det de ikke forstår, er at jeg
har ventet i 6 år på at dette marerittet skal gå over.
Men jeg ser ingen ende, jeg ser ikke lys i enden av tunellen. Jeg ser ikke veien til
lykke, som alle prater om.
Jeg har mistet alt håp om ett bedre liv.
Men skal jeg da ende dette? Skal jeg ende dette forferdelige, slitsomme og smertefulle livet?
skal jeg virkelig forlate de som kjempet for meg?
var det egentlig noen som kjempet for meg?

Jeg gråter, jeg roper etter hjelp.
Jeg åpner meg, gang etter gang. Men ender altid opp her, alene. På gulvet.
gråtenede og skuffet.
Hva gjør jeg feil?