1. år

Et lite positivt innlegg inni alt dette mørke og negative. (ja, jeg kan selv se at det er veldig depresivt for tiden. Men jeg lover når jeg kommer litt ovenpå, når jeg finner håpet mitt igjen da blir det trolig litt bedre - ta meg for den jeg er. )

I går 29.06.09 har denne bloggen vært oppe i et år.

Gratulerer med dagen kjære blogg! Du er virkelig en terapi for meg! =)

Så får vi håpe det blir noen år til. (Desverre )har jeg det med å oveleve det meste..

:)

Sommer og sol.. :(

De siste dagene har vært tunge. Veldig tunge og veldig mørke. Orket ikke å skrive noe, hadde liksom ikke noe å skrive. Samtidig tenkte jeg det var greit skåne dere alle for mine altfor mørke og depresive tanker.

Jeg kan ikke si jeg er veldig positiv, men hey, det er meg.

Jeg blir stadig mer og mer fanget i spiseforstyrrelsen. Maten går så som så. Prøver til hvert måltid å få i meg noe. men jeg skal overleve også. . .

En annen ting jeg har litt mer kontroll over er selvskadingen. Har ikke skadet meg nå på en uke. Selv hver dag er en kamp for å spise og drikke, ikke kutte, ikke ta overdose, ikke trene. Komme meg gjennom dagen som en fysisk hel person. Psykisk føler jeg meg ødelagt så ekke stort å redde av sjelen min tror jeg.

Solen steker her i Oslo, for de som ikke har fått det med seg er det veldig, veldig veldig varmt ute. Jeg er litt skeptisk. Varme betyr mindre klær, også hater jeg alle blikk jeg får pga arr... Folk stirrer, peker og tiskerhvisker seg i mellom. Noen er så frekke..

Sommer med min bror.. (fra i fjord)

Uansett har jeg i dag bedrevet null.. Eller jeg har vasket litt, tuslet ned for å ta blodprøve, ligget på sofaen og sett ut på solen. Gravd meg ned i min egene grublerier, før jeg tuslet igjen til psykiateren.

F var veldig ivrig på å avklare sommerferien. Siden har drar på ferie til helgen i 6 (!!!!!!) uker.. Men han sa han gjerne ville ha kontakt med meg, og kunne avtale ringeavtaler. Dermed lurte han på hvordan jeg ønsker det.

Sta som jeg er sa jeg nei, ønsker ikke noe kontakt.. (kunne bitt av meg tunge der og da..)

Så sa han at jeg hadde angrefrist på den avgjørelsen uansett. . .

Enda godt det. Siden jeg skal til ham i morgen også tror jeg at jeg skal få avtalt noe. For ellers har jeg ikke noe sikkerhetsnett og da er det fare for at det kan gå litt ille. For jeg kommer til og falle, og uten noe sikkerhetsnett kommer jeg til å falle langt..

Det var også veiing i dag.. Virkelig glad i de dagene der.. Tallet lyser så fint mot meg. F spør hva de viser. Jeg svarer ærlig, og han utbryter .

" Det er masse Siri!"

"ja, jeg vet det, det har jeg sagt hele tiden.."

"jeg mener, det var mye ned på en uke. Hva tenker du?"

Ja, hva tenker jeg.. Jeg tenker ikke noe. det er det som er så deilig med å være meg om dagen. Jeg har ikke noe overskudd til å skulle tenke noe fornuftig. For alt jeg klarer å tenke er at jeg må puste. Hele tiden puste, for å leve.

Helt ærlig er jeg ikke veldig opptatt av det tallet som vekten viser hver uke. Ja, jeg får et problem med vekten når den begynner å vise høyere tall hver uke, men enn så lenge er vi venner, så det er greit.

Jeg skal innrømme at det føles som en seier når vekten går ned, men jeg gikk ut av kontoret med en "seier" med bismak. Fordi jeg vet, jeg kan se med fornuften, hva som er riktig. Jeg vet at det bare er tvang, innleggelse, død, mer fortvilelse, utmattelse, besvimelse, svimmelhet, isolering, som venter meg på den veien jeg er på vei nå. Men jeg vet ikke om jeg klarer eller om jeg vil komme meg på en annen vei. jeg føler jeg er gått forbi veikrysset, valgte feil og må nå gå denne veien til neste kryss kommer. . .

Håper det kommer snart, mens jeg enda kan tenke litt foruftig oppi alt dette.

Jeg vil ikke mer!

LEI!

Sliten!

Ingen ende, ingen lys.

:(

Prøver holde hodet over vann.

Hvorfor?

Unnskyld!

REDD

Jeg er sliten
Sliten på grunn av meg
Men det er ikke alt
Det er langt ifra alt

Jeg har falt nå
Langt ned
Jeg er ett sted
Men hvor?

Jeg er på ukjent grunn
jeg reiser meg
Jeg beveger min munn
Men ingenting kommer ut...
Ingenting

Ingenting å se
Ingenting å høre
Ingenting å føle annet enn smerte.

Surr!

jeg traff bunnen. Jeg traff bunnen hardt. Slo meg helt ut. Tårene rant, rant og jeg var helt utavmeg. Gårsdagen ble blandet med masse alkohol. Det er endel hull i hukomelsen, men det var kanskje målet.

Charlotte og jeg kosa oss hjemme hos meg, med litt alkohol og film før vi skulle ut . Så blir ting litt uklare før det plutserlig står to mennesker fra RASP (avdelingen) i gangen min. I dette øyblikket bestemmer magen seg for å ha fått nok, så litt alkohol kommer opp igjen. Kanksje derfor jeg husker litt mer. Uansett.

Plutserlig er jeg alene. Menneskene tok med seg Charlotte. Jeg er alene. Jeg er ensom og jeg er veldig påvirket av alkohol. Jeg bryter sammen. Bryr meg ikke om noe. Hele verden min raser sammen. jeg har fått nok. Jeg vil bort. Ensomheten sluker meg hel og jeg skriker. tårene bare renner og hystriske hulk. Smerten inni meg vokser over hodet mitt og eneste jeg vil er å få bort alt det vonde. Jeg går løs på meg selv.

Så ringer jeg psykiateren min - midt på natta - Han skjønte at jeg var fryktelig fortvilet, og klarte etterhvert roe meg litt ned .

Og jeg klarte tilslutt og sovne.

I dag våknet jeg tidlig. Vasket huset, snakket med psykiateren på telefon igjen. Før jeg ringte avdelingen for å høre om hvordan det gikk med Charlotte. Da fikk jeg hele historien om hva som egetlig var skjedd i går. De hadde spurt meg om det gikk greit når de gikk. Jeg jeg hadde vist svart "jada, alt går fint!" men HALLO - kan ikke stole på meg når det gjelder slikt da..

Var godt snakke med henne, og tårene begynte trille igjen. Masken min er blitt revet bort, eller jeg mistet den når jeg brøt sammen i går.

Nå er det uansett på plass igjen (nesten).

Jeg har falt lenge nå, men kanskje jeg enderlig har truffet bunnen og kan starte klatre oppover igjen!?

Æ er ingen engel..

Dom siste dagene, siste uken, siste tiden, har det gått tungt for meg. Jeg sliter om dagen med å finne noe håp, noen små lyspunkter, noen hvilepauser fra meg selv.

Det er vanskelig.

Når hver dag er blitt en kamp trenger jeg sårt en pause i ny og ne. Men hvordan får man pause fra seg selv.. ?

Det er noe jeg enda ikke har klart å finne ut av. Dermed forblir jeg i mitt eget mørke, min verden av depresive tanker. Uten noen rømningsvei.

Jeg tenker mye på døden. Men jeg ønsker også veldig sterkt å leve. Jeg tror, eller velger å tro at det er mye der ute for meg. Mange gode opplevelser som venter (siden jeg føler jeg har tatt alt negative no ). Det er bare utrolig krevende og skulle tenke fremover når du har mer enn nok med å klare se morgendagen.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg lever - det er det ingen som vet. Men jeg har flere ganger vært på kanten av stupet og faktisk gjort noen egene valg som har ført meg ditt.

Jeg er mange ganger veldig fristet til å ta livet mitt - når jeg våkner om natten kaldsvetter etter enda et marreritt om voldektene, når dagene blir tunge overskuddet forsviner og livsgleden drar på tur, når alt blir for masse og jeg mister kontrollen. Det skal ikke så mye til for å vippe meg av den kniveggen jeg ballanserer på, men det skal heller ikke så mye til for å vippe meg i positiv rettning.

Noen gode ord, en klem, det å vite at det er mennesker der ute som faktisk bryr seg - det er uvurderlig for meg.

I en tid som jeg er i nå, trenger jeg bare all støtte jeg kan få. For helt ærlig hater jeg meg selv. Jeg hater meg selv så inderlig at jeg ikke klarer skjønne at noen kan bry seg om en som meg. Er jeg elskverdig?! Jeg tror ikke det, men prøver å snu den tanke gangen. Og gjennom denne bloggen får jeg fortalt alle hvordan jeg har det, delt mine tanker, følelser og det fungerer som en slags terapi for meg. Samtidig som jeg får tilbake så masse fra dere alle. Det varmer utrolig!

Denne bloggen er blitt mer og mer åpen og ærlig. Jeg er nesten mer åpen her enn jeg er med psykiaterene mine. Det er nok noe med at det er lettere å skrive, samtidig som jeg her skriver på både gode og dårlige dager. dere får meg som jeg er, og får ta meg som den jeg er. Lurte lenge på om jeg skal blogge på dårlige dager, men så tenkte jeg at det er endel av pakka. Når man er deprimert, har spiseforstyrrelse ( som igrunn er helvete på jord), PTDS, sliter med selvskading, og suicudale tanker er ikke hverdagen rosenrød og enkel.

Som jeg skrev tildligere er hver dag en kamp å komme gjennom.

For det første er det det faktum at jeg skal spise 4 måltider om dagen (som betyr 4 mega store utfordringer), så er det hva det gjør med meg i mellom måltidene (her kommer depresjonen inn, med selskading og suicudale tanker) også er det alle nettene med marreritt og flach backs.

Joda - dagene er virkelig fantastiske.. Livet er storartet .. (tja..)

Men jeg lever, jeg innerst inne tror jeg at jeg kommer til å gjøre det en godt stund til. Eneste jeg nå er redd for er at alle behandlerne mine tar ferie.. Så da er deg bare meg mot meg selv. Prøver ikke ta sorgene på forskudd og tenker på dette neste uke..

I dag er det St. Hans. Jeg skal vell ut å se på livet i oslo tenker jeg. Tross alt fri i morgen. Så uansett hvordan utfallet blir kan det være jeg får min etterlengdede pause i dag, i form av alkohol.. ( ska være forsiktig!!!)

Ha en god dag alle sammen. Ta vare på dere selv, og nyt sommeren!

Jeg er avgårde til jobb om litt, så alle gamle i Frogner får reine leiligheter :)

Mørke, mørke dager . . .

Mørket steg på

rundt sengen,

der jeg lå.

Ensom og redd

var alt jeg følte,

når jeg tenkte på det som har skjedd.

Kunne ikke noen komme,

å hjelpe meg.

Tårene begynte å flomme.

Følelsene satt dypt inne,

skjult bak en maske.

De var det ingen som kunne finne.

No lar jeg meg bare falle. .

Vil jeg bli frisk?

Ja, vil jeg egentlig bli frisk? Eller prøver jeg bare å overbevise alt og alle om at jeg er motivert, eller væffal villig til å gi det et forsøk.

For viss jeg virkelig ville bli frisk ville jeg vell gjort alt jeg kan, og lagt alle krefter inn på å skulle forandre meg, komme meg ut av denne sykdommen.

Istede vangler jeg værre og værre, og alt blir bare halvveis.

Jeg kan være motivert for et måltid, en time, et minutt, men så forsvinner alt og jeg er rett tilbake hvor jeg hører hjemme.

Hvor vil jeg? Hva vil jeg? ¨

Kommer jeg noen gang til å gjøre noe med situasjonen min? Livet mitt? Er jeg ikke egentlig tilfreds med slik jeg har det nå?

Jeg er forvirret. Veldig forvirret!

Kaos er alt jeg lever i. Kaos i hodet mitt. Motstridene følelser velter rundt inni meg. Jeg vet ikke hvor det kommer til å ende. Jeg må ha en ventil snart. Trykket stiger. Stiger mot et faretruende.

Tankene får ikke bestemt seg, jeg står i midten og vet ikke opp eller ned.

Hvor skal jeg?

Bussing i helgen.

Denne helgen har jeg vært en tur i Sandefjord. En tur hjem til mamma og pappa rett og slett.

Fredag satte jeg meg på bussen og ble der i tre timer før jeg kunne sette beina på bakken i min hjemby. Timeekspressen er deilig å kjøre, men en fredag ettermiddag på vei til vestfold. . dermed var bussen en time forsinket. ,

Fredagen ble jeg værende hjemme. Men var en liten tur med bursdagsgave til ei venninne. Det var koselig se henne igjen. =)

Lørdag våknet jeg (sjokk) tidlig. .

Ryddet litt i mine gamle ting, og kastet noe, tok vare på noe og pakket ned noe. Så dro Magne og jeg til byen for å handle litt sprit. (tror det er første gang jeg er inne i et vinmonopol..). Etter en liten tur hos min bestemor var det tid for lunsj.

Vi handlet inn til en god lunsj (salat) og laget til hele familien, så spiste vi sammen alle fire. før jeg styrtet ut til O-løp. Der hvor gode gamle SOK (sandefjord orienteringsklubb) arrangerte løp. Det var som vanlig koselig å møte alle gamle venner og treningskamerater. Litt vemodig å ikke kunne løpe, men dog.

Etter en middag med Pernille, og underskrevet en ny avtale på leiligheten (nå bor jeg her et år til) :D var det på tide og vende nesa nordover til hovedstaden igjen. På bussen var det endrelig litt tid til å puste. deilig.

Slik ser jeg ut når jeg sitter på bussen. Den lille Ipoden fikk jeg av min kjære bror når min store ble stålet.

Her er jeg trøtt, sliten og lei :) men ellers ved godt mot.

Fanget

Jeg er fanget. Fanget i meg selv.
Inni denne kroppen. Inni mitt eget hodet.
Alt er kaotisk. Alt er difust.
Jeg beveger meg som i en tåke.
eg ser ingen utgang.
Alt er grått, mørkt
Håpløst.
Kan ingen hjelpe meg med å finne veien ut av dette?
helvete

Hårfarge

I kveld har jeg bleket håret litt. det er rett og slett blitt litt lysere. Er ikke helt vant med det enda, men er vell greit når jeg våkner i morgen...

. .

. . . . . .

??

Kanskje.

Ellers i dag har jeg bakt brød og rundstykker. Ingenting er som nystekt rundstykker med brunost på. . . Nam"!

Ellers har jeg trent, slappet av og tenkt hodet av meg.

Kan jeg ikke få litt fred fra meg selv. Pliz!

tirsdag

En venn er et hjerte

som banker og slår.

En venn er en engel

som leger et sår.

En venn er et faktum

som ingen bestrir.

En venn er en fange

som venner befrir.

En venn er en due

som gir meg en gren.

En venner en klipper

som trimmer min plen.

En venn er en tåre

som triller på mitt kinn.

En venn er en tanke

som jeg alltid slipper inn.

I dag traff jeg Silje. Fantastiske, søte, snille Silje som tok seg tid til å snakke med deg. Være sammen med meg. Tok seg noen timer til å tilbringe tid sammen med meg. Meg som i Siri. ..

Jeg ble så utrolig glad når jeg fikk melding om at hun ville møte meg. Kan ikke beskrive det engang. En boblende følelse inni magen. Startet langt inn i hjerterota og forplantet seg videre i hele kroppen. Tror det kalles glede. Lykke. Vennskap*!

Vi møttes på Oslo S og tuslet til AkerBrygge, satt på en benk og snakket flere timer. Jeg stor koste meg!

Jeg kom meg ut i verden litt, fikk litt positivitet inn i hverdagen og ser litt mer livslyst komme inn i verden min igjen!

Flott! Tusen takk Silje, for at du er en superduper venn!!

Bilde.

Har forresten fått nytt bilde til leiligheten min. Fikk det av min far for noen dager siden.. Liker det kjempe godt. Plukket det ut helt selv ! (et lite positivt innlegg væffal)

Våkne hver dag å hate seg selv..

Klare du tenke deg et liv som dette? :

- Våkne hver dag å hate deg selv. Ønske du ikke eksisterte.

- Gråte hver gang du går på en vekt, for det er aldri nok, selv når du går ned.

- Stå forran speilet hverdag og ikke kunne se det andre ser. Gråte for du skjønner ikke hva som skjer lenger.

- Føler du dreper deg selv, men kan ikke gjøre noe med det.

- Tenker på selvmord, fordi du hater deg selv så masse, og hvordan du ser ut.

- Se alt og alle rundt deg forsvinner, fordi du er bare oppattt av mat, trening og kalorier.

- skjønne at din kontroll kontrolerer deg!

- Se tilbake på år du har kastet bort.

- Telle, telle og telle kalorier til du blir sprø.

- Trene til du stuper, før det er det ikke bra nok.

- Ha en stemme med deg hele tiden som sier: du er stygg, udugelig, feit, dum, tar stor plass. .

- Konstant redsel for å bli oppdaget.

- Lure alle hele tiden .

- Late som alt er supert, sette på deg et smil mens innsiden skriker i smerte.

- Ligge våken om nettene fordi du har marreritt om overspising. Klarer ikke sove.

- Gå i svimme hele dagen. Uten å få utrettet noe som helst.

- Vil strekke ut en hånd, men klarer ikke.

- Føler deg innsperett i din egen kropp. Som om noen andre har styringen. Du klarer ikke gjøre motstant om du vil.

- Sette hele tiden nye mål . ingenting er bra nok.

- Føler deg null verdt, og sikker på at verden hadde vært bedre uten deg.

- - Virkelig ønske du aldri våknet igjen til en ny dag, men når du så gjør det er det på'n igjen. . .

Jeg tror ingen ønsker å ha det slik, jeg klarer bare ikke gjøre noe annet!

dagen i tåkedisen

Akuratt nå sitter jeg godt lent tilbake, i sofaen, med beina på bordet en kopp kaffe og et stort glass vann med isbiter i ved siden av meg. Og tv'en som står på sånn litt i bakgrunn.

Hele kroppen har synket dypt ned i sofaputene, og har ingen hensikt med å bevege seg på en stund. Skuldrene værker og beina føles som bly.

Hodet er fult av vås og hjernen føles som en ert. Livsgleden er på bunn og motivasjonen for å skulle gjøre noe som helst er utenkelig.

Jeg har vært på jobb, men kan ikke si hva jeg gjorde. Jeg vet ikke hvor jeg var. Hva jeg gjorde, eller hvem jeg snakket med. Hodet under armen og armen i bind - slik føltes det når jeg tuslet rundt til de trengende og vasket litt her og der. Litt usikker på hvor rent det egentlig ble.. Men var nå greit. tror jeg var på kurs på slutten av dagen også - livreddning. Jaja, ble sikkert bra.

De siste dagene har vært helvete. Og som dere sikkert har skjønt endte helgen i bare surr. Kan ikke skryte av at det er stort bedre nå, men litt mer positivitet har ankommet denne kroppen kalt Siri. Denne kroppen jeg hater så inderlig, uten å kunne sette fingeren på hva det er som er så gale med den. Jeg føler meg til tider så fanget i dette buret av en kropp. Denne kroppen som aldri vil gjøre slik som jeg vil.

Som i dag da kroppen bestemte seg for å være utslitt, selv etter en lang natt med liggende hvile . utrolig dårlig gjort av deg kroppen'!

I morgen har jeg fri, og forhåpnetligvis får jeg litt mer overskudd. Ingen planer, og fare for at ensomheten kommer til å vokse langt over hodet mitt er overhengende. Jeg lever i et stort tomt mørkt hull hvor ingen kommer inn, og jeg lar heller ikke så lett noen få tilgang til det. For jeg er redd for at andre også skal bli fanget i dette mørket. Men akuratt nå trenger jeg bare en venn som kan gi meg en klem å si at alt kommer til å gå bra tilslutt. . . .

sovepiller

Klarte ikke mer. Ville bare bort.

Endte med en pause og en hel dag bort i tåka.

Sitter og klarer ikke samle tankene.

Hjernen er en ulldott.

Jeg er lei!

Det er et stort svart, mørkt som spiser meg opp. Det har gått sakte men sikkert. Alt er blitt litt mer meningsløst for hver dag som går. Overskuddet har forsvinnet litt etter litt. Livsstyrken er gradevis blitt borte. Håpert er sugd bort i alt det mørke. Det altomfattende mørke som har tatt over livet mitt.

En enorm ensomhet som ikke kan beskrives. En følelse av å være den eneste i hele verden, en ensomhet som ikke lar seg fylle med noe.

Ser ingen ende på noe. Hodet er fult av tanker. Kaos uten noe kontroll.

Jeg har gitt opp. Jeg orker ikke mer!

God morgen..

.. Tror jeg?!

Ute er det regntunge skyer, inne er det tett tåke og stillestående håp. Jeg kan ikke se noe lys i det hele tatt. Men sånn går no dagan.

I går var jeg så sliten at jeg ikke orket noe. Jeg klarte ikke engang sitte og skrive på pc'en. Det ble for slitsomt for armene.

Hva jeg hadde gjort?

Jeg hadde vært på jobb også trente jeg styke etterpå. Hele kroppen værket noe voldsomt. Smurte meg inn med muskelavslappende der det var illest men kunne jo ikke smøre inn hele meg heller..

Uansett- jeg kom meg gjennom gårsdagen på et vis.

I dag er det fredag 12. juni. Det er min navn dag har jeg funnet ut. Og dermed vil det også si at det er denne dagen for 20 ¨år siden at jeg fikk navnet Siri. Jeg ble ikke døpt, men hadde en feiring med familien i form av navndag(?). Husker ikke noe av det, men de andre koste seg sikkert.

Jeg skal strakst til jobb igjen. Og gleder meg bare til jeg kan dra hjem derfra i dag, og ikke skulle tilbake før på mandag! ! !

Onsdag

Onsdag.

Dagen jeg har fri. Fri fra jobb.

Så hva gjør jeg på dagen da jeg har fri.

Dagen starter med at jeg ligger lenge i sengen. Helt til 9 faktisk. Siden jeg har en ting hos fysioteraputen kl. 10 måtte jeg opp da. Viss ikke hadde jeg trolig ikke orket/giddi og traske opp av sengen i det hele tatt i dag.

Men jeg kom meg opp og ned til LJ for min ukentlige time med psykomotoriskfysioterapi (fancy ord). Jeg hadde ikke veldig lyst, fordi jeg trives med ikke ha spess kontakt med kroppen min. Jeg trives i denne numne verden jeg lever i. Men vi jobbet bra, og jeg vandret ut nesten som et nytt menneske.

I vesken min hadde jeg en lapp det stod:

"oppgaver uke 24: - Begynne å trene styrke 2 ganger og løpe 1 gang (40 min).

- Husk å lage god mat, og vær god mot deg selv"

Jeg tror det er første gang på ganske mange år jeg har fått beskjed om å trene, men skjønner det jo. Siden den siste uken har jeg ikke orket noe som helst. Og det er vist viktig også få brukt kroppen på riktig måte - og det gjelder også trening.

SÅ da er det bare å starte igjen.

På vei hjem stoppet jeg i matbutikken, der la jeg igjen litt over 600 kroner - så nå er kjøleskapet mitt fylt igjen. Så var det lunsj tid, som betyr en liten kamp, men jeg vant denne gangn. Eller den positive delen av meg vant, og jeg klarte få i meg maten jeg skulle.

Etter denne kraftanstrengelsen var det bare å legge seg på sofaen og slappe av litt mens jeg ventet på at klesvasken skulle bli ferdig.

Så var det tid for å psyke meg opp til å få ut døra for å løpe en tur. Det var tøft og faktisk skulle ut i verden. Slitomt var det også, men utrolig deilig når jeg kom inn igjen. Kjenne at kroppen fungerte, at jeg er et menneske. At jeg faktisk lever. Jeg er fornøyd at jeg kom meg ut - hærlig!

desverre var det også middag i dag. Enda en kamp å komme fordi. Laget meg mat, satte meg ned ved bordet og stirret på all den maten som skulle ned i magen. Helt alene satt jeg og skulle fortære alt sammen. Tårene begynte og trille og jeg forbannet meg selv for at jeg må kjempe med dette. Fikk etterhvert samlet meg, og begynte på fjellet av næring som lå der. Mange flere tårer senere var jeg ferdig. Magen sprengtes men det var gjort.

Ryddet leiligheten og prøvde holde meg aktiv. Det hjalp litt.

Nå er kveldsen ferdig. Det ble brødskiver blandet med salte tårer. Greit nok. Dagen er ferdig, jeg har kommet meg gjennom dagens kamper. Og jeg står fortsatt (tror jeg).

Veldig ambivalent til alt sammen, men prøver så godt jeg kan å følge kostlisten min. Det føles feil og riktig på samme tid. Sånn er det vell når jeg er så splittet som jeg er.

I morgen er det tid for ny dag på jobb. Flere trengende mennesker som har behov for min hjelp. Håper bare det blir en litt lysere dag i morgen enn de siste dagene har vært, for jeg begynner å bli sliten av hele tiden skulle kjempe meg gjennom dagene slik jeg driver med nå.

Hos psykiateren

Med hodet fult av tanker, kroppen sliten etter dagens jobb og et humør som bare synker for hver dag som går troppet jeg opp hos FS i kveld for enda en samtale. For igjen og skulle vri hjernen for å finne svar på alle spørsmål om meg. Jeg kommer meg inn på kontroler, legger meg ned og prøver klargjøre meg for et tankekjør av annen verden.

- hvordan går det med deg Siri?

- jeg vet ikke. Jeg er lei, motløs og ingenting gir mening lenger. Jeg vil bare stenge meg inne hos meg selv og aldri gå ut.

- På søndag sa du at du grudde deg til jobb, hvordan har det gått?

- Jeg gruer meg hvergang jeg må ut av døra. Føler det som et ork og skulle gjøre en jobb. Psykisk er jeg ikke tilstede, mens jeg bare gjør jobben min og ferdig med det. Mens jeg gleder meg til å komme hjem å få være i fred i alle ensomheten min. . .

- Hvor kommer du med det da ,Siri?

- Jeg kommer ingen vei, men vet ikke om jeg vil noen vei i det hele tatt. Jeg er lei livet, eller jeg er lei det livet jeg lever hver dag. Når jeg legger meg gruer jeg meg bare til neste dag, for jeg vet den er lik denne.

- - - - - -

Det går væffal litt bedre med mat, men psykisk går det til helvete. (kan det ha noe sammenheng, trolig).

Men i morgen har jeg fri fra jobb, så da er det fysioterapi på timeplanen. Vakse klær og leilighet. Også slappe masse av. Noe jeg tross alt gjør hele tiden.. Men er fortsatt utslitt.

Smil!

Det er bare å klistre på et smil -så er det ingen som ser tårene som fallar fra øynen.

Da er det ingen som bryr seg.

Nok

Søndag

Dagen er blitt brukt til å ligge i sengen, spise store mengder mat (tuller ikke) og samtale med psykiater FS. Virkelig fantastisk og få lov snakke på en søndag. Særlig når det siste jeg vil er å snakke om meg selv, og skrubbe hjernen min mer med stålbørste.

Siden jeg var i et veldig lite sammarbeidsvillig hjørne lå jeg bare og stirret i taket stort sett hele timen. Jeg vet helt tom. Likgyldig og alt var bare tull i hodet mitt. Helt blank.

Jeg er i kaos.

Gårsdagen sluttet med et besøk av mine foreldre. Det var tre timer med snakking. Og jeg var bare forvilet når de dro. Lettet over at det forhåpentligvis blir en stund til neste gang, men mer kaotisk og forvirret. De skjønner ikke noe, og jeg orker ikke prøve forklare mer.

Jeg vil bare ligge i sengen, stenge meg inne og aldri gå ut mer.

Ærlighet varer lengst.

Jeg vet ikke om jeg klarer å være ærlig. Helt ærlig. For å være ærlig ovenfor seg selv er vanskelig. Å virkelig være så ærlig at jeg innser også ovenfor meg selv at jeg har et problem, en sykdom. det er vanskelig. Jeg skjønner litt, og begynner få litt mer innsikt i det. Men og innrømme det ovenfor meg selv er li igjen tror jeg. Er på vei, det er bare et stykke igjen. Ofte er det tanker som "Det er ikke mulig, jeg kan ikke ha en spiseforstyrrelse" "jeg spiser jo.." "nei jeg er ikke depressiv, jeg vil bare ikke leve lenger!" "NEI!"

I dag er en slik dag. Jeg er frisk – jeg har det jævlig, men jeg har ikke en spiseforstyrrelse.

Men la oss late som jeg har det.

Jeg tror det er vanskelig for andre og skjønne hvordan det er å ha anoreksia. Det er som et helvete på jorden. Men det gir deg en slags selvtillit, tro på deg selv, at du klarer noe og at du har kontroll på noe. Men den medaljen har en sterk bakside. Du blir psykisk nedbrutt. Det er nesten som hjernevasking av deg selv. (eller en del av deg ).

Jeg kan ikke si at jeg noe gang kommer til å komme tilbake til livet. Så lenge nå har jeg balansert på en knivspiss mellom livet og døden. For 3 å siden når jeg ble lagt inn første gang fikk jeg vite at det var på hengende håret i forhold til hva hjertet orket.

Den gange ble jeg skuffet og sint fordi andre tok kontrollen fra meg. Men var også utrolig glad for å være i livet.

Siden den gang har det blitt en del forskjellige innleggelser. Helt siden den dagen jeg ble skrevet ut sist har det gått nedover. Jeg føler meg verre og verre for hver dag som går. Psykisk føler jeg kreftene bare forsvinner. Jeg tåler ikke noe lenger. Makter ikke stå i mot lenger. Jeg faller bare lenger og lenger ned i mørket.

Jeg kan se vekten gå nedover, men når jeg ser på meg selv ser jeg bare hvordan jeg eser utover. Den jenta jeg kjente, den jenta som var meg forsvinner mer og mer. jeg kjenner ikke meg selv igjen lenger. Jeg vet ikke hvem jeg er. Det eneste jeg vet er at jeg er ingenting.

En gang i tiden spiste jeg det jeg ville, når jeg ville det. Jeg kunne spise utrolige mengder, men tenkte ikke over det. Var full av energi. Blid som solen, glad i livet og alt det hadde å by på. Venner, familie, idrett alt var flott. Men sakte og sikkert begynte jeg forsvinne. Lukket meg inni meg selv.

Jeg er ikke lenger den utadvente jenta som var i sentrum. Alt jeg ønsker er å ta så liten plass som mulig. Tankene utvikler seg; jeg føler meg ubrukelig, ynkelig, uverdig alt. Skjønner ingen vil ha noe med meg å gjøre. Og har store problemer skjønne hvorfor noen gidder bry seg i det hele tatt.

Nå føler jeg meg helt låst. Det er noen som mener jeg bare ikke vi. At jeg ikke ønsker bli frisk. Men nei, viss det hadde vært slik at ikke noen del v meg vil bli frisk hadde jeg vært død nå. Jeg spiser litt, og prøver så godt jeg kan. en det er aldri bra nok for legene. Og når de ikke blir fornøyde vender jeg tilbake til anoreksien fordi der finner jeg trøst, forståelse og bekreftelse på at legene er feil.

Jeg tror det finnes et bedre liv. Nei, jeg vet det finnes et bedre liv en dette. Det må bare finnes noe bedre.

Når du krabber ut av senge, for svak til å klare reise deg fort, men trene skal du. Tenker hele tiden på hva du har spist, hva du skal spise, og hva du kke har spist. Når du er redd for å gå ut, fordi du besvimer. Eneste du orker er å trene, trene og trene. Alle musklene i kroppen verker fordi du sliter dem helt ut. Alt gjør vondt, alt er et ork. Nettene er fulle av mareritt om mat, at du spiser og år du våkner er du ikke siker på om det var en drøm eller virkelighet og du blir livredd.

Det høres kanskje ikke ut som noen ideell situasjon. Og det er igrunn ikke det.

Det kan sammenlignes med en dag du er skikkelig sliten. En dag du har sovet dårlig, vært utrolig mye stress på jobben, kroppen er utslitt, hodet koker og det eneste du ser frem til er å legge deg og bare slappe av. Viss du da tar på deg treningstøyet vil det med engang kjennes som en deilig følelse fordi du får lit fri, men løp så i 5 timer så har du ca hvordan det føles..

Det er JÆVLIG!!

Kanskje er det på tide og innse ovenfor meg selv at jeg har en spiseforstyrrelse. Jeg vet det jo egentlig. det er bare tøft og innrømme at jeg ikke er perfekt. Diagnoser er noe dritt syns jeg. Jeg liker ikke få stempel på meg.

Foreløpig har jeg klart og samlet meg til et lite knippe med psykiatriske diagnoser: Anoreksia Nevrose, depresjon, Kronisk suicidal, PTSD (post traumatisk stress syndrom).

Men legene er jo så glade i å levere ut medisiner. Akkurat nå går jeg bare på Abilafy. Aner ikke om det virker, men ikke noe anna har virka så da får det bare gå sin gang.

Det er greit. Jeg er syk jeg er en psykiatrisk pasient, og kommer trolig til å være det en stund. Men viss jeg kan få et bedre liv, eller et liv i det hele tatt er det greit. Jeg skal prøve ta i mot hjelp. Jeg skal prøve – Tror jeg.

Jeg vil bare være venn med meg selv.

? ? ? ? ? hvorfor? ? ? ? ? ? ?

Speil, speil på veggen der - kan du vise meg hvordan jeg egentlig er?

Jeg ser meg i speilet. Tårene renner. Jeg hater den jenta som ser tilbake på meg. Hater hvordan hun ser ut, hvordan hun er, alt ved henne hater jeg.

Og i det jeg inser at jeg hater denne jenta mer enn noe annet i hele verden skjønner jeg at det er meg...

Hvordan kan noen i det heletatt ville bli sett med meg? Hvordan vil noen være venner med det der?

Jeg føler meg skitten, brukt og ødelagt.

Men så lurer jeg på hvorfor.

Hvorfor skal jeg høre på den stemmen i hodet mitt som dag ut og dag inn forteller meg nedlatende ting, vrenger virkeligheten.

Hvem kan jeg stole på når jeg ikke skal stole på meg selv?

Jeg er forvirret!

Gårsdagen .

Gårsdagen var en dag i tåka. Jeg sosa rundt, var helt i min egen verden og klarte ikke forholde meg til noen eller noe. Formiddagen gikk bort til avtaler. Jeg tuslet til fysioterapauten. Helt oppløst og forvirret. Følte som hele meg var i tusen biter, og jeg klarte ikke samlte meg i det hele tatt. Jeg var overalt.

Kom inn på kontoret og hun skjønte lett noe ikke var helt bra. Dermed ble det ikke noe fysioterapaut time, men hun laget en stor kopp med te til meg, pakket meg inn i et pledd og bare passet på meg. Lot tårene trille og fikk samlet meg litt etterhvert.

Hun fikk meg til å spise litt, og lagde en god kopp kakao og vi snakke sammen. (nesten som en god mor). Det var utrolig deilig. Jeg roet meg ned . Fikk litt mer kontroll over meg selv. Og vi ventet på FS (psykiateren min, som jeg hadde time hos etterpå). Satt vell halvannen time. Og hun tok seg god tid. Fantastisk!

FS og jeg dro til advokat. Der var det snakk, tårer, og mer snakk. Vikk beskjed om at begge to var fortsåelige til at jeg var tvilende på å anmelde igjen. Siden jeg anmeldte det for tre år siden - og saken ble fort henalgt. Det blir jo bare påstand mot påstand.

Det var et hardt møte. Ble møt av en koselig og forståelig, men å skulle legge ut om hele historien min om overgrep, vold og voldtektene ble litt mye for meg. Selv ikke psykiateren min har hele historien. . .

Rett etter den timen bar det videre til samtale med FS på hans kontor.

Siden jeg ikke hadde sovet på to døgn, og det var en håpløs dag ble det en kort time. Det endte med at jeg fikk Imovane (for å sove litt) og vi avsluttet med båtis mens han kjørte meg hjem.

Vi fikk løst litt, og samet meg sammen litt mer enn jeg var før jeg startet på denne dagen. Så da gjorde han vell jobben sin.

Alt i alt følte jeg at jeg hadde en reserve mamma og en reserve pappa i går. Det var godt. For det var noe jeg virkelig trengte da!

Vell hjemme klarte kjære Pernille (samboer) å enderlig ha stått opp (klokken var 14:30). Fantastisk at hun klarer sove lenge.

Vi vasket, ryddet og gjorde leiligheten strålende! Slik at det skinte.

Før vi laget middag og kosa oss!

Det ble rett og slett en god dag tilslutt.

Tror jeg.

- - -

Noen dager er det ikke noen ord som kan beskrive hvordan ting er. Jeg er tom for ord.

Farvell til mai

Da er det tid for å snu en side på kalenderen min. Vi forlater mai, og kommer over til juni. Juni som er årets første sommermåned, selv om det har vært mange flotte sommerdager i mai også.

Årets første sommerdag bød på strålende sol, grader over 30 og parkene oversvømt av bikinikledde mennesker.

Kan jo oppdatere mai med noen et ord: FRUSTRASJON!

Det har vært flere nedturer enn oppturer, og jeg har stort sett ønsket å holde meg dypt under dyna.

Jeg har fått avslag på ny innleggelse (da jeg enda ønsker og klarte innse at jeg trengte mer hjelp), min venninne døde av kreft (nå i helgen faktisk), eksamen har tatt nesten knekken på meg, famlien har blitt om enda mer irriterende og impåslitne osv. . .

Jeg har tilbrakt noen døgn på akuttpsykiatrisk. Vært mange døgn hjemme, lest til matte eksamen de 20 første dagene av mai. grått meg i søvn. Vært sint på alt og alle og hatt en bergogdalbane av dimensjoner.

Tror det har vært en slitsom måned for alle rundt meg også. I form av kranling, trassighet fra meg og stae meg som ikke vil noe.

Men det har vært gode stunder også. Latter med venner, tross alt er eksamen nå ferdig.

Noen dager med sol og avslapping med gode venner, og litt god mat innimellom (når jeg har klart og få det i meg).

Uansett så er denne kjære mai måneden over. Jeg klarte nesten 25 dager uten skade meg, Og er ganske fornøyd med det. Bortsett fra når jeg nå ikke klarte lenger. . .

Dessuten har jeg ikke klart holde vekten denne måneden. Noe som sikkert ikke er så veldig bra. Men har nå startet en ny diett for å holde vekten stabil væffal. En diett inneholdene masse mat!!!

ÆSJ!

Jeg er igrunn langt nede for tiden. Men prøver alt jeg kan å holde hodet over vann. Klarer jeg det får tiden vise. .

Happiness