Depresjon

Hennes øyne var våte, en tåre i øyenkroken vugget
frem og tilbake og skled så elegant nedover kinnet
og la seg på det mørke skjørtet hennes.
Hvorfor klarte hun ikke å forklare grunnen til at hun var så trist?
Ikke engang til seg selv.
Hun sukket.
Hvorfor følte hun seg slik innvendig,
så oppspist,
så kvalt.
Så tom i sjelen.

Hun leter etter forklaringer, teorier på
depresjoner.
Hun prøver så hardt å finne en utvei,
en utvei fra det som hemmer hennes lykke.
Hun prøver å skylde på fyren som voldtok,
fyren som utnyttet og stakk.
Hun prøver å skylde på minnene,
for hun tror virkelig på at det er en sykdom
og hun håper på å bli frisk.
Hun reiser seg opp og går mot vinduet,
utsikten blir skygget av skogen utenfor
men himmelen titter alltid opp fra noen grener.

Teoriene svirrer i hodet hennes
og alt hun kommer frem til er at det er
hennes feil alt sammen.
Depresjoner har en tendens til det,
det å ta overhånd og peke alle beviser mot en selv.

Du har gått i en skygge av deg selv og funnet ut at du har ingen verdi
Er ikke god nok for denne perfeksjonistiske verden.
Du forventer mer av deg selv enn av andre og blir derfor dypere skuffet.
Når filmen snurrer og lysbildene skifter mening, da renner smerten på innsiden.
Det er så vanskelig å forklare fordi den går dypere enn ord.
Ingen riktige ord, ingen lett forklaring på hva filmen inneholder.
Ett glimt av livet.
Det sårer hver gang jeg ser deg. Jeg vil vekk.
Bare forsvinne inn i filmen og kutte strømmen til fremvisningen.
Kutte krigen mot verden og meg selv.
Den bare ødelegger for meg.
Unødvendig smerte som lyser mot andre, men mest av alt mot meg selv.
Usynlig skygge av den jeg vil være

SOMMER !=?

Natten i natt ble tilbragt liggende i sengen og kaste meg frem og tilbake i mange, mange timer. Helt til jeg sovnet tilslutt. Sov noen timer så våknet jeg brått av de jævlige marrerittene.

Stod opp og konstanterte at solen strålte fra skyfri himmel. Følte nesten det var et hån mot meg. Når jeg har det dritt er det ikke strålende sommer jeg trenger. Jeg trenger regn, storm og torden. Men neida - gradestoken viser nå over 30 grader..

Jeg trødde på meg en bekini topp og shorts (noe jeg ikke er veldig fan av, men etter en liten treningstur klarte jeg det greit). og la meg ute i solen. Taklet og ligge der halvannen time, før jeg var så rastløs og kokt at jeg måtte inn igjen. Lagde meg lunsj/middag og kosa meg inne mens jeg så på fin været inne i mitt kjøligere kjøkken.

Så var det en halvtime til på grillingen før jeg var overkokt og vell så det. Tuslet inn igjen, og fikk skikkelig vondt i hodet. Mistenker nå at jeg har migrene, eller hadde et migrene anfall på et vis. (jeg er ingen lege, og aner ikke hvordan det er, men det var helt forferdelig). Jeg la meg ned, mistet følelsen i hele venstre siden, og ble liggende med øynene igjen(siden jeg ikke orket ha dem oppe.) tror jeg sovnet litt, og våkned en time senere. Det var blitt litt bedre, så jeg kom meg opp, slukte noen smertestillende og lagde et iskaldt glass med Pepsi Max.

Nå har det gitt seg litt. Men venter på at smertestillende skal begynne å virke skikkelig - så kan jeg nye siste solstråler før jeg skal i familiemiddag. Jess =)

Det var dagen i dag så langt. Jeg er lei. Sliten. Som vanlig. Jeg vil bli passet på - for jeg klarer ikke passe på meg selv. Tankene om å skade meg er meget tilstede, og jeg vet (nesten) at jeg kommer til å gjøre noe med det. FAEN!

Uutholderlig kamp

Denne snikende følelsen. Tar skritt for skritt i min retning. En følelse av håpløshet, maktesløshet og frustrasjon. Jeg vet den kommer. Jeg kan kjenne igjen skrittene. Jeg vet det, men klarer ikke gjøre noe med det. Jeg blir dratt ned. Ned i mørket. Ned i desperasjonen. Flukt er eneste mulighet.

Men hvor skal jeg flykte når alle veier er stengt?

Det blir svart, mørkt og håpløst. Eneste ønske jeg har er å få fred. Fred fra stemmen i hodet mitt. Fred fra følelsene i kroppen min. Fred fra minnene. Fred fra meg selv.

For det er det, det er. Det er meg selv som har kommet for å dra meg ned igjen. Jeg kjenner ikke meg selv igjen. Jeg vet ikke hvem jeg er - bare at jeg er lei. Jeg vil bort.

Bort fra meg selv. Det er bare det at det ikke er så veldig lett å komme bort fra seg selv. Hvor skal jeg rømme når jeg ikke er trygg i mitt eget selskap?

Hva skal jeg gjøre når min værste fiende er ved min side hele tiden. Sitter inne i hodet mitt. Vet alt hva jeg tenker. Umulig å lure.

Fanskelig flykte fra. Jeg prøve hver dag. Hver dag er en kamp. En kamp mot meg selv. En kamp på liv og død. En kamp for å overleve (tror jeg).

neglela

Jeg har handlet neglelakk igjen. Denne gangen en gul (signalgul) en blå og en rosa. I går var det tid for å prøve den gule - så slik så resultatet ut.

Jeg har funnet ut at neglelakk er en grei måte og føle seg litt mer spesiell på. En måte fornye meg selv uten at det må koste all verden. Tross alt er jeg på lånte penger nå så greit ikke bruke så masse. (har ikke mer enn jeg trenger for husleien heller så..)

Nå sitter jeg bare venter. Venter på å ha en samtale med FS. Jeg er så heldig at jeg har, igjen, fått den æren av å ha samtale på lørdag. Vet ikke om jeg liker det. For nå er jeg bare forbannet på hele fyren og systemet!

BLÆ!

jajamensann. Ting er virkelig superopptilkjempefantafenomenalistisk. . .

Lyst så innmari å bare ta en hel haug piller og forsvinne. !!

Søvnløse netter

Natten er til for å sove, vil mange mene.

Og jeg er nok egentlig en del av den gruppen menensker.

Når mørket senker seg ute også, og klokken nærmer seg midennatt - da er det påtide og krype til sengs. Bre dyna over seg og melde seg ut av verden for noen timer.

Jeg prøvde og gjøre det samme i går kveld . Trøtt som jeg var tuslet jeg opp i sengen rundt kl. 23. Sovnet ganske raskt, men våkned igjen, mindre enn ene time senere. Og fikk ikke sove.

Så hva gjør man da. Jeg endte med å lage en film til ei veninne som har det tøft. Også så jeg "Mamma Mia" to ganger på film. Den stod å surra i bakgrunn. Snakket litt med andre nattlige mennesker der ute. (var to pålogget Fjesboka).

Også surfet jeg rundt på nettet mens jeg prøvde svare på noen av de mange spørmålene jeg har fått av psykiater FS.

Kom jeg noen vei? Nei.

Når klokken nærmet seg halv fem, lyset begynte krype frem og jeg var trøtt som juling klarte jeg tilslutt og sovne. Men også denne gangen var det for mindre enn en time. Så nå sitter jeg da her. En natt mindre i livet mitt. En natt som ble full av grublerier.

Hvor er jeg? Hvem er jeg? og hva vil jeg?

Store vanskelige spørsmål uten noen konkrete svar - desverre.

konkluderte mest med at jeg er glad jeg er fri - og det er en tanke som skremmer meg. Fordi jeg trenger hjelp, men merker at jeg nå glir inn i en verden der hjelp ikke er aktuelt. Hvor jeg ønsker kaste alt og alle over bord. bare bli borte.

Helvete! Hvorfor kan de ikke hjelpe meg når jeg ber om det, og ikke la det gå så langt som at jeg treffer bakken mange mil under overflaten!?

bilderedigering

Jeg har fått nytt bilderedigeringsprogram. Det vil si; jeg har lastet ned.

Masse moro!

Charlotte som jeg er så masse glad i

Ana, min venn?

Jeg våknet alene

Sto opp alene

Var helt alene

Helt til du kom

Nå er jeg aldri alene mer

Du her der alltid.

Lar meg aldri få fred.

Jeg vet ikke hva som er værst

Ensomheten

eller

Deg.

Du som aldri lar meg hvile.

Aldri lar meg være fornøyd.

Uansett

Nå er jeg en fange

fanget av deg

fanget i meg selv.

Fly fra problemene

4 dagen på jobb. Men første dagen alene. Jeg skulle på kurs kl. 12, så fikk bare to brukere. Eller egentlig fikk jeg tre, men første ville ikke ha hjelp i dag, så da var jeg en dusj/vask, og en rengjøring.

Rengjøringen var to timer, mens dusjen var raskt gjort. Begge brukerne var utrolig koselige. Moro prøve meg på egen hånd, men også skummelt.

Tror uansett det kommer til å gå bra. Selv om jeg (som har telefonskrekk) må ringe til hver eneste enn før jeg kommer....

Ellers fikk jeg beskjed fra FS (psykiateren) i går om at han hadde snakket med RASP og de ikke hadde kapasitet til å ta meg inn. Da måtte jeg isåfall bli lagt inn på psykiatrisk eller medisinsk. Men Han sa/skrev: "Jeg mener klart at du må klare å ernære deg slik at du slipper slike runder. En ting er å drømme om at noen tar over ansvar, men visse former for ansvar, som å spise, må man ta selv. Og du klarer det faktisk."

Jeg må innrømme at jeg ble forbannet. Faktisk.

Greitnok, jeg skal klare det selv, men når jeg først tar mot til meg og ber om hjelp er det faktisk fordi jeg ikke klarer dette selv lenger. Jeg hater å måtte be om hjelp fra noen, også er dette svaret. Nå tror jeg ikke noe håp er igjen. FAEN!

Da er det kanskje greit å ha en jobb. Forresten så har jeg funnet ut at jeg dropper de to siste eksamene, mest fordi jeg ikke klarer mer press og stress enn det allerede er. Når jeg ikke sover, trene litt for masse, og får i meg litte for lite mat går det rundt. Også skal jeg prøve makte jobben og holde meg i livet samtidig. Det er faktisk 200% jobb det!

Og stort mer klarer jeg ikke nå. Dermed har jeg fri fra skolen for denne sesongen. Desverre betyr det at jeg må ha en legeerklæring - som betyr at jeg må møte FS eller TF (andre psykiateren min) i løpet av noen dager. ÆSJ!

Vil ikke snakke med noen nå!

Bare være sint, frustrert og forbannet helt alene.

Jeg skulle virkelig ønske jeg hadde vinger - kunne fly av sted og bare være fri!!

Det hadde vært flotterst.

Eller bare kunne surre meg inn i dyna mi og våkne opp om noen, ha vinger, være fin og uten problemer - som en sommerfugl. ( det er yndlingsryrene mine)!

Jaja. Nå er solen ute, det regner inne. Og jeg vil bort fra meg selv (som alltid).

Jeje - sånn er livet mitt.

Mitt liv i en boks.

- sånn bythewhy, jeg har ikke skadet med på 20 dager nå! Rekord!!!!

Anoreksias stemme i hodet

De anorektiske tankene tar over om dagen.

Jeg vet ikke hvor det kommer til å ende.

I dag får jeg vite hvordan hjelp jeg får.

Men jeg vet ikke om jeg vil ha hjelp, eller

hvordan hjelp jeg vil ha.

Ambivalent!!!

Psykiater

Mat,mat, mat,mat,mat,mat,mat,trening,mat,mat,mat,mat,jobb,mat,trening, mat,tening,mat,skole, mat,mat,mat,mat,mat,mat,trening,mat,trenig,trening,mat,mat,mat,trening,tening,trening,trening,trening,mat

Ca slik ser det ut i hodet mitt.

Samtale hos psykiater i dag var preget av "krangel" rundt matinntaket mitt. Vissnok spiser jeg ikke tilstrekkelig. Og når jeg ramler inn på kontoret hans i halvsvime må jeg nesten være enig. men bare nesten! Etter at jeg nå har klart å synke ned i vekt de siste ukene er han ikke fornøyd. Greit nok viste den (hersens) vekten et litt lavere tall en sistuke, men dog, ikke så ille. Det var bare snakk om noe hundre gram. (greit da 1 kilo) , men det er snakk om en uke..

Og jeg har tross alt prøvd så godt jeg kan. Jaja..

Ellers er det snakk om ny innleggelse (for en kort periode), bare for å komme inn i rutiner igjen. Kanskje like greit. - med tanke på at jeg sliter livet av meg hver eneste dag for å komme meg gjennom i nogelunde live. Men jeg vil liksom ikke. Det er tross alt bedre å være ute i friheten! Jeg vil være fri!!

Også skal jeg nesten uke på møte med advokat, sammen med psykiateren. For å se hva som kan skje med overgriper mannen. Etter nå flere overgrep skal vi forhøre oss om hvordan gå frem. Jeg vil ha en stopp for det. Eller jeg vil ha en stopp på å føler meg konstant forfulgt og slippe se meg over skuldreren hele tiden. Jeg vil være i fred!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

Greit nok kan jeg ikke være i fred fra min egene minner, tanker og følelser.

Flashbacks er utrolig ekkelt, og noe jeg må lære meg å takle. Og det skal jeg prøve, men det kommer til å ta tid. Jeg skal klare det tilslutt. !

Nå vil jeg bare bli ferdig med dette.

Noen dager er bare ikke bra

Det regner ute, det regner inne.

Jeg er sliten, jeg er lei og jeg skal til samtale med psykiateren min.

Jeg vil ikke.

Jeg vil krype langt under dyna og bli der til i morgen.

Glemme alt som er vanskelig, tøft og frustrerende. Jeg vil bare bort en stund.

I morgen er det jobb igjen, men denne gangen skal jeg ikke starte før 15.00 da kan jeg slappe av litt. Håper jeg!

Ny jobb!!!

Første dag på jobb. 

Natten var kaotsik. Jeg hadde mareritt som bare det. Sov nesten ikke noe. Og våknet opp med en følelse av ikke sovet noe. Og bare lyst til å snu meg rundt og sove over jobben. Men nei, jeg kravlet meg ned fra sengen, ut på badet og inn i dusjen. En kopp kaffe senere og jeg var klar til å komme meg til Frogner. 

Vell inne på jobb var det masse nye mennesker, masse beskjeder og alt var overveldende. 

Hvor skal jeg?

Hva skal jeg? 

Hvordan har jeg havnet her? 

Jeg ble utrolig godt motatt. Alle var kjempe koselig og ønsket meg velkommen. Viste meg rundt og forklarte enkelt hvordan alt fungerte. 

Jeg startet rett på, og ble sendt til et "sykehjem". Her var jeg sammen med en av mine faddere som lærte meg litt. 

Dagen ble brukt til å gi brukerne mat - frokost kl. 09.00 og middag kl. 13.00. Så var det å hjelpe ei på toaltettet. Også avsluttet jeg dagen med å være på et kurs om diagnoser. 

15.30 var dagen ferdig og det var jeg også. Sliten etter alle inntrykkende. 

Men jeg er sikker på at jeg kommer til å trives utrolig godt der. Masse koselig folk som jobber og utrolig søte mennesker jeg hjelper i hverdagen. 

de er så takknemlige. Fantastisk følelse å kunne hjelpe noen!! 

Min jobb blir fra nå av å skulle hjelpe brukerne (stort sett eldre) med småting. Handle mat, vaske leiliegheten, vaske dem, kle dem, og snakke med dem. Være et medmenneske. :)

Når jeg kom hjem var det tid for å trene litt. Da fikk jeg slappet av litt i hodet og sortert litt tanker fra dagen. Deilig med sol og varmt vær var det også. 

Har igrunn vært en flott dag. Helt til min mor dukker opp uten for døra mi - for å snakke.. Hater det! 

Var så vidt jeg slapp henne inn, men det er noe med samvittigheter som plager meg. Så gjorde den feilen at jeg låste henne inn. (ska aldri gjenta seg!)

Nå har jeg kastet henne ut, lagt meg godt til rette i sofaen, med et stort glass PepsiMax og ser på TopModel! =) Dagen er fullkommen! 

Anoreksia..

Hun er der, vet du det? Hun skjuler seg i kulissene hvor du enn går. I speilet, i vindusruten, i hodet ditt. Om du aldri har hørt hennes sleipe stemme, aldri sett hennes gripende blikk, om du aldri har hørt henne rope til deg om natten. 

Og da vet du heller ikke, hvor heldig du er. 

Å høre den lille stemmen som hvisker til deg hvergang du blir fristet til å spise, å se de fryktingytende øynene som borer seg gjennom deg hver gang du lukker øynene. 

Det er noe jeg ikke unner et eneste levende menneske. 

Hun går under navnet "Ana", kjent som Anorexia Nevrosa. En psykiatrisk sykdom mener legen, eneste løsning for noen. 

Du hører alltid historier om hvordan de som er besatt av henne gråter, og vil bare bort fra henne. Du har sikkert lest de forferdelige historiene. 

Men du hører aldri om den selvtilitten hun bygger opp, men som hun bryter ned igjen. Du hører aldri om den holdningen hun gir, den ufattelige selvkontrollen. Ingen forteller deg om alle smilene du kan smile, uten å forfalske dem. På grunn av henne. Men kanskje er alt falskt.?

Jeg er ingen psykolog, eller utdannet innen for spiseforstyrrelse. Men jeg har anoreksi, og går gjennom det hver dag. Jeg vet hvordan det er. Hvordan det føles når Ana er alt du trenger. 

Jeg fikk selvtilliten min tilbake med henne. Jeg har en selvkontroll som er ufattelig. Jeg kan stoppe meg selv når som helst. Jeg kan stenge ute smerten, jeg kan stoppe tårer. Jeg kan forfalske de søteste smil. Jeg kan presse meg enda lenger. Men i lengden er det verdt det?

Du kan leve et sundt og sterkt liv, å ha ekte selvtillit, en ekte sjel. Det er mer enn jeg kan si. Selvtilliten min brytes ned, om noen bare ser stygt på meg, ler når jeg er i nærheten, sier et stygt ord - selv når det er spøk. Hver eneste liten bagatell setter dype sport. 

I følge legene er jeg på bedringens vei. ¨På vei til å bli frisk. 

Men det blir jeg aldri. Kanskje går jeg opp i vekt, og kanskje ser jeg bedre ut, sunneren. Kanskje virker jeg mer livsglad og nogenlunne fornøyd. 

Men... Kanskje har jeg bare fått enda sterkere selvkontroll og styrke? 

Det tar årevis å bygge opp den styrken det er å bære en maske. En altoppslukende maske, som fortærer sjelen din og kaster bort hvert eneste glimt av den du egentlig er. De fleste klarer aldri bygge opp denne masken. De krever utrolig mye av en person. Du må være villig til å gi slipp på alt. Glemme deg selv og alt du noen gang har vært. 

Jeg kan aldri bli frisk. Jeg ble anorektiker for ca 6 år siden. Mange er besatt av henne utrolig mange mer år enn jeg før de finner ut hva det er som foregår. Kanskje finner de det ikke ut før det er for sent. 

Men jeg vet. Jeg vet at det ikke er rett. Jeg vet at jeg er syk. Jeg vet at det er skjedd en feil, et eller annet sted. At det er alt anna enn rett. Men jeg klarer ikke gi slipp. 

Å ha anoreksia gjør noe med deg. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det. Alt jeg kan si er at jeg er forandret. Veldig forandret. Spør hvem som helst som har kjent meg de siste årene. 

Ikke la den stemmen som er der bli sterkere, ikke la de fryktingytende øynene se deg. Hold fast på den jenta du er. Se på deg selv med snille øyne, se forbi de små feilene som du er den eneste som ser. Tenk over kritikken du motar, så kast den bort. Den er ikke verdt noe. Men hvert eneste lille kompliment du får - gjem det dypt i hjertet ditt. 

Ta vare på deg selv, om du først mister deg, kommer du aldri tilbake. 

Familieportrett

Familie bilder er alltid moro. Der første bilde er fra jeg var 3 år tror jeg, mens det andre ble tatt for snart et år siden.. 

Det er da min familie. 

Greit å se at vi har forandrer oss litt. 

Jeg skulle forsovidt ønske at jeg kom bedre overrens med mine foreldre, men nå er det null kontakt. Når de ikke skjønner noe om hva som skjer med meg. Og ikke vil innse at jeg kanskje ikke er helt frisk, og at jeg har problemer som jeg trenger hjelp til - da gjør det ting litt vanskelig. 

Greit nok å late som alt er normalt, men å bake kake hver gang jeg kommer hjem - da ender det med at jeg ikke kommer hjem, fordi det blir mas, krangel og skuffede foreldre. 

Det er innviklet. Jeg hater dem. Og vil ikke ha noe med dem å gjøre. Men de maser og gir seg aldri. Jeg er lei!!!!!!!! 

Det er gått så langt som at jeg skulle ønske jeg ikke hadde noen familie (untatt bror da - han er det beste som fins). 

Frustrert!

Shopping igjen...

I ettermiddag har jeg vært en liten tur å shoppet. Jada, jeg er tilbake til å kunne shoppe igjen. Med litt ekstra penger på kontoen er jeg klar igjen. Trøste shopping er den beste medisin! 

Det endte med at jeg kjøpte denne blåe løpetryen. Den er utrolig god å ha på - desutten gjør det jo ikke noe om jeg ser nogelunde ok ut når jeg trener. Trenger jo ikke se ut som jeg kommer rett fra sumpen liksom. 

Ellers ble det noen løpesokker, en veske og litt småting som alle jenter trenger (hårstrikk, hårbøyle m.m.). 

Jeg skaffet meg også noen store pappark som jeg holder på å lage kort av. Det ene er nesten ferdig (se bilde nedenfor). Kortet ble 35 x 50 cm stort. Og som alle kan se er det til Ida. Hun er ei vennine fra avdelingen- som blir skrevet ut så da er det på sin plass med et lite kort syns jeg =) 

Anoreksiens "søte" liv.

Jeg er større enn alle andre

Men det skal jeg forandre

Jeg skal trene mer

Til jeg liker det jeg ser.

Foreldrene mine maser

Og jeg raser

Nå må du spise mer

det er de som ber. 

Jeg roper stopp

Det er min kropp

Jeg gjør som jeg vil

Vær så snill. 

Jeg hater å være mett

Det tyder på mer fett. 

Jeg fortsetter i flere dager

De andre ser at jeg blir mager. 

Dette er bisarr

hjernen holder meg for narr.

Kiloene raser av

Vekta blir lav

Jeg ser det ikke

Med det syke blikket

Jeg blir stadig større

Mer slanking skal jeg tørre. 

De stter hjernen i bryn

Det er deres trangsyn

de lurer på hva de skal gjøre

Men glemmer det jeg kan føle

Det lukter svik

det er mitt skrik

De la meg inn

Likte ikke anoreksien min

Vekk med mitt trygge skal

Jeg ble plassert i en stall

Sammen med skjeletter

Det ble lange netter

Jeg ser meg selv

Tårene blir til en elv.

Det er det de ikke skjønner

For meg, er de djevelens sønner

Jeg vil være fri

Kan jeg høre meg selv si

Jeg tar det siste steget

absolutt veldig preget

- Av anoreksiens søte liv. 

Mitt liv.

Hvordan startet alt dette? 

Nå har jeg vært i behandlingsappratet i litt over 3 år. Januar 2006 ble ei gråtende jente plassert i et hus i Tønsberg - et hus som het BUPA Tønsberg (Barne og Ungdoms Psykiatrisk Avdeling).  Da hadde spiseforstyrrelsen fått herje fritt i ca 3 år. Men med en enorm eskalering det siste året. Med selvskading, selvmordstanker og mengder trening. vekten gikk ned, humøret gikk ned og jeg var på randen til å gi opp alt. Hele min tilværelse var håpløs. Jeg balanserte som på en knivspiss. Det skulle ikke mye til for å velte over på gale siden. 

Jeg var 17 år. Forvirret, fortvilet og hadde ikke noe jeg skulle ha sagt. Jeg fikk beskjed om at jeg skulle bli tatt var på en liten stund. Noen uker med litt fri fra meg selv, så jeg kunne komme litt opp i vekt, få litt mer livslyst og komme meg litt bort fra alt negativt. 

Jeg ble tvunget i mat. Det var tvang, tvang og tvang. Utenfra så det bra ut. Men inne var det deres regler som var lov, og alt skulle skje slik som de bestemte - uansett! 

Jeg lærte fort at jeg måtte bare svelge alle kamelene og gjøre som jeg fikk beskjed om. Det var for ydmykende og blir spent fast, holdt nede og tvunget til alt. dermed utviklet jeg en overleveslesmekaniske - være den perfekte pasient. Da ble det levende der inne. Da fikk jeg mer frihet. 

Det som skulle være noen uker, ble til måneder. vekten gikk opp - uten at jeg fikk vite hvor mye. Det var mye tårer, mye frustrasjon. men jeg nektet snakke om det. 

Etter nesten 5 måneder slapp jeg ut. 

Jeg tok med engang opp igjen hva jeg hadde gjort før jeg ble lagt inn. Noe som resulterte i rask vektnedgang og igjen snakk om ny innleggelse. 

Siden jeg nektet dette klarte jeg på et vis holde vekten stabil fra da av. 

Jeg gjennopp tok det vanlige livet mitt. Orientering, skole og venner. Jeg hadde det tilsynelatende bra. 

Den høsten ble jeg nesten norgesmester i orientering, begynte på siste året av videregående og fikk en ny psykolog ( hun var utrolig snill og jeg klarte etter hvert å åpne meg litt til henne). 

Siden resultatene i idrett ble bra (merkelig nok) fikk jeg være med på representasjoner for landslaget. Jeg følte jeg mesteret noe og ting gikk litt bedre. 

Men vonde minner, flachback var påtrengen og problemene lå like under overflatend. 

Familien var ingen støtte, og mine foreldre skjønte svært lite. De ville ikke skjønne, eller de klarte ikke skjønne. Jeg følte med lost i en verden jeg ikke hørte hjemme i. 

Takket være mine gode resultater innenfor idretten ble jeg påkoblet olympiatoppen og fikk hjelp derfra.. Hadde noen samtaler med Jorunn Sundgot Borgen - som sendte med videre til min nåværende psykiater Finn. 

Jeg fikk ikke konkurrere eller trene så mye som jeg ønsker. Spiseforrstyrrelsen ble værre. Alt gikk neddover igjen når stresset rundt eksamen kom. 

Etter sommeren ble jeg hjemme for å jobbe. Orket ikke tenke på noe slik som å studere. Men forholde hjemme var helt forferdelig. Jeg ble lagt inn på Pykiatrisk akkuat for sterke selvmordtanker og vekttap. Psykologen min da M var redd og turde ikke ha ansvaret for meg lenger. (noe jeg nå i ettertid skjønner godt). 

Videre fra psykiatrisk ble jeg sendt til spiseenheten i tønsberg. Det var en dagenhet hvor jeg spise frokost, lunsj og middag der, men bodde hjemme. 

Siden motivasjonen var veldig liten, og jeg fortsatt hadde det vanskelig med meg selv kom jeg ikke videre. Etter 3 måneder ble jeg "kastet" ut av behandlingen for mangelende "sammarbeidsvilje". Altså jeg gikk ikke opp i vekt. 

Så lenge man går opp i vekt er alt bra, men så fort man ikke gjør det er det krise - og manglende motivasjon. 

I stede begynte jeg igjen hos Finn. Siden M skulle ut i permisjon. Så ble våren brukt til å reise endel frem og tilbake til Oslo. 

Når sommeren endelig kom kunne jeg flytte hjemmefra og til Oslo. 

Så utrolig lettet jeg var. Bort fra foreldre som ikke bydde seg. Bort fra alt stresse hjemme. 

Jeg fikk frihet. Frihet til å følge tankene mine. Frihet til å sulte. 

Jeg sultet, jeg trente og jeg endte opp med å bli langt inn på Ullevål. Frivillig. 

Der ble jeg jeg 6 måneder.

Det var månender med selvsakind, selvmordsforsøk og engoddel sting. 

 Og ble skrevet ut nå for en måned siden. Da hadde vekten kommet opp på et godkjent nivå og jeg var frisk nok til å klare meg selv.. 

Tanken virvler rundt i hodet mitt. Vil jeg bli bra. har jeg kommer noe vei med alle innleggelsene? Hvor vil jeg i livet mitt? 

Jeg prøver bare å flykte fra meg selv. Ved hjelp av selvskading, sult, trening. Jeg vil bort fra minnene om voldtektene. Bort fra min verste fiende (meg selv). 

Jeg prøver hele tiden og få bort trykket inni meg. Det bygger seg opp. Det presser på. Og jeg vet ikke hvor det kommer fra. 

Jeg bare hater meg selv så inderlig. 

jeg er igjen der hvor jeg balanserer på en knivspiss. Selvskadingen har jeg klart og begrense litt. Går flere dager mellom hver gang. Men selvmordstankene er der hver dag. Ikke fordi jeg vil dø, men fordi jeg vil bort fra det livet jeg lever nå. Et liv som handler om kalorier, trening, forbrenning, mat og ingen ting annet. 

Mange venner har snudd seg bort, men de som står igjen er uvurdelig for meg. 

I en hverdag hvor jeg prøver hver dag å bare kommer meg gjennom dagen. Overleve frem til kvelden kommer å søvnen er en redning. 

Jeg har lært mye de siste tre årene. Jeg har en innsikt i mine sykdommer. Mine diagnoser. Men jeg klarer ikke gjøre så masse med det. Det er enda mer frustrerende enn den tiden jeg bare prøvde å flykte. 

Nå vet jeg ikke hvem jeg er, eller hvor jeg vil. Jeg har mistet meg selv. 

Kommer jeg noen gang til å finne meg selv igjen. Klarer jeg å bli venn med meg selv, før det er for sent'?! 

Jeg håper, men vet ikke hva jeg tror. .  . 

Jeg føler meg som en engel, en engel som har mistet vingene sine og nå ikke klarer å fly.. 

Hva vil jeg?

Jeg tusler oppover stien til samlingsplass. På veien møter jeg mange mennesker. Mennesker som løper, smiler og gleder seg til å løpe ut i skogen med kart og kompass. Mennesker som har nerver i høyspenn for dette løpet er det viktigste akkurat nå. Det er nå er gjelder. 

Jeg merker at beina begynner å prikke. De stråler liksom ut en egen vilje. Jeg vil også løpe. Jeg vil også kunne ha et håp om å prestere noe. Jeg vil være en del av noe igjen. 

Få lov til å slite meg ut. 

Men jeg får ikke lov. Legen mener det enda ikke er forsvarlig. 

Tankene sliter i hodet mitt. "det er bare å gå opp noen kilo så får du løpe". " du skal ikke under noen omstedigheter spise noe som helst, du fortjener ikke!!" 

En evig kamp om hva jeg skal gjøre. 

Akkurat når jeg står det blant alle de menneskene som bare har det fint - har jeg mest lyst til å gi opp alt og bare få ha et liv. Et liv jeg kan være fornøyd med! Et liv det går ann å leve. 

Men samtidig er jeg livredd. Hva om det ikke blir bedre?

Når jeg ikke vet hvordan det er, er det skremmende og skulle gå bort fra noe kjent, noe trygt, til noe som bare andre sier er bra. 

Jeg vil ikke ha det slik jeg har det nå, men jeg vet ikke om jeg klarer gjøre noe med det. Det virker som en umulig oppgave. Jeg tror jeg gir opp før jeg prøver ordentelig - på den måten har jeg ikke mislykket. For jeg prøvde aldri. 

O-løp

Jeg møtte opp på mitt første O-løp i år. 

Jeg fikk min vanlige jobb med å ta bilder av alt og alle vi kjenner fra klubben. Dermed ble jeg fotograf for dagen. Her er et lite bilde av hva jeg ønsker å komme tilabake til.. . . 




Her er da min kjære venninne Anne Jo. Hun er en stor støtte for meg, fordi jeg vet hun kommer alltid til å være der. Takknemlig for alle sammen - bare så dere vet det! 

Litt om dagen i går.

Her har jeg pakket sammen alle matte bøkene mine. De har ligget strødd rundt i rommet nå hele mai, men nå er jeg enderlig ferdig med dem. Ubeskrivelig deilig kan jeg love dere! 

Desverre må jeg nok trolig ta eksamen en gang til, men den tid den sorg. Jeg orker ikke skulle tenke på det nå!

På mandag fikk jeg en hente lapp i postkassa mi. En slik " det er kommet en pakke til deg, kom å hent den hos oss innen to uker" lapp fra posten. 

Siden jeg var så veldig opptatt med å lese rakk jeg ikke hente pakken før i går. Det var fra min fantastiske venninne i sandefjord. HUn sendte meg denne boken, og hadde til og med laget et kort til meg. Ble helt rørt jeg. 

Væffal siden boken handler om evig vennskap.. 

Hva skulle jeg gjort uten venner. Jeg er utrolig glad i alle sammen! 

Denne overraskelsen gjorde væffal min dag så utrolig mye bedre. Kunne ikke ha kommet på et bedre tidspunkt. Fantastsisk!

Kortet hadde hun til og med laget selv. Uerstatelig vennine! 

 Siden det går litt opp og ned med matintaket bestemte jeg meg for å drite i den jævla stemmen i hodet mitt. Så på kvelden i går feiret jeg at matteeksamen er ferdig med å lage kanelsnurrer. De ble faktisk kjempe gode (men jeg skal innrømme at jeg spiste litt masse deig også, så var skikkelig vondt i magen resten av kvelden.). Dermed ble det bollespising i stede for trening i går. Kanksje likge greit. det er tross alt på tiden jeg blir litt mer venn med meg selv og kroppen min. 

Det kan trolig ha en god del med at jeg hadde samtale med psykiateren min tidlig på kvelden, at jeg laget boller og spiste middag. Det hjalp å snakke litt ut og få satt litt ord på alt som skjer i hodet mitt. Jeg måtte innrømme at det gikk vanskeligere med maten for tiden, men at alle de andre målene var holdt (se tidligere innlegg). Det som var så bra var at han skjønte det. Vi snakket endel rundt det og jeg gikk ut etter en lang og slitsom time med en tanke i hodet - Hvorfor kan ikke jeg spise?! Jeg ska unne meg noe godt når jeg kommer hjem! 

Så da ble det spagetti og boller. Fantastisk! 

eksamen

20. mai 2009. Dagen da matteeksamen står på programmet. Dagen da jeg skal møte opp, svare riktig på alle oppgavene og sikre meg en 6'er på eksamen i 3MX. 

Vell, nå var det slik at jeg viste det ikke kom til å gå så bra. Jeg har lest i 20 dager, men med hodet som en dott har det ikke vært helt lett. 

Uansett, jeg våknet - skikkelig trøtt etter en natt med lite søvn- og hadde mest lyst til å glemme hele eksamen og bare sove videre. Men jeg krøp ut av sengen og inn i dusjen. Etter en kopp kaffe var jeg så klar jeg overhode kunne håpe på. 

Vell fremme på riksanlegget tennishall var det helt tydelig at jeg var kanskje en av sikkert 1000.

Kl. 09.00 fikk vi alle utdelt eksamen. Og jeg var i gang. 

Åpnet hefte, og så helt sikkert ut som spørsmåltegn de neste 5 timene. 

Det gikk rett og slett latterlig dårlig. 

Når jeg forlot eksamensstedet viste jeg ikke om jeg skulle gråte eller le. Helsike heller.!  

- - - - ?

Jeg har grini i to timer nå. 

Hva skjedde for to timer siden?

Joda, jeg pakket bort matte bøkene, 

fordi jeg klarte ikke tilegne meg mer lærdom. 

Jeg sitter igjen med en følelse at jeg ikke kan noe som helst. 

Jeg har lyst til å flykte bort.

Bort fra virkeligheten. 

Bort fra alt og alle. 

Jeg hater livet mitt! 

Nå føles det som jeg har kastet bort 19 dager av mai. 

Og i morgen er dommedag. 

Det kommer til å gå til helvete. 

Jeg hater meg selv! 

Faen!

Eksamensfrustrasjon

ÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆæææææææææææææææææææææææææææææææææææææææææææææææææææææææææææææææææææææææææææææææææææææææææææææææææææææææææææææææææææææææææææææææææææææææææææææææææææææææææææææææææææææææææææææææææææææææ

Eller noe i den retningen. 

Jeg begynner å bli smertelig klar over at eksamen nærmer seg fryktelig fort. I matte boken min er det 6 kapitler:

1. "Rekker!

2. "Trigonomitri"

3. "Vektorer i rommet"

4. "Intergralregning"

5. "Sannsynlighet og statestikk"

6. "Periodiske funksjoner"

Boken har ca 300 sider med masse lærdom. 

Jeg har nå i løpet av de siste 18 dagene kommet meg gjennom de 5 føste kapitlene. Det vil si, jeg har skjønt de to første, delevis nr. 3 og 4 og de to siste dagene har jeg slitt meg gjennom sannsynlighet. Det har fått meg til å innse at sannsynligheten for at jeg kommer til å stå på denne eksamen = 0! 

Nå har jeg funnet ut at den siste dagen ( i morgen) må bli brukt til å prøve redde det som kan reddes av håp. Jeg skriver eksamenoppgaver inn i regelboken, og håper det skal komme noe som ligner det jeg skriver inn. 

Jeg merker frustrasjonen bygger seg opp. Trykket inni meg er enormt, hodet er en dott og jeg er mer forvirret enn noen gang. 

Når jeg lukket øynene danser det tall, bokstaver og greske tegn forbi øynene mine. Jeg har en sterk følelse at jeg ikke kan noe som helst, og ønsker meg langt bort fra dette. (jeg tror også jeg snart ikke har mer hår igjen, etter uttalige ganger å ha revet meg i håret i fortvilelse)

I dag begynte jeg dagen med en times styrketrening for å få en litt god start på dagen, og forhåpentligvis få litt fred fra de anorektiske tankene rundt trening. Ellers har jeg sitti på rumpa og regnet, grini, søkt opp sannsynlighet på nettet, vært i butikken og handlet mat, snus, drikke og tyggis.. Jeg skal innrømme at jeg tok en lang pause rundt middagstid - hvor jeg tuslet opp på Storo senteret og tittet på menneskene som ikke er stresset pga. eksamen. (der møtte jeg forresten Harald Eia som drev og filmet. Jeg snek meg unna kamera og tuslet hjem igjen til  bøkene mine). 

Som dere sikkert skjønner har jeg nå et kapitell igjen av pensum (som jeg skal prøve komme gjennom i dag). Men nå er konsentrasjonen på minus, selvtilliten er lik 0 og alt jeg vil er å legge meg under dyna og våkne opp til Torsdagen (eksamenferdig). 

Desverre er ikke livet slik at jeg kan bestemme over slike ting, men viss jeg hadde hatt noe sovertabletter hjemme (noe jeg ikke har, siden jeg tidligere har tatt alle sammen, og legene ikke har lyst til å gi meg noe lenger) hadde jeg tatt dem og like i koma de neste dagene. Det frister så jævlig!

Eneste grunnen til å ta denne eksamen er at jeg håper på å være ferdig med matte for resten av livet ( væffal i form at videregående matte). Det som er litt kjipt er at så fort jeg er ferdig med eksamen på onsdag må jeg sette meg ned og lese kjemi. Kjemi som jeg er enda værre i enn matte. Siden jeg ikke har hatt kjemi før, og har gått glipp av så utrolig masse undervisning i det faget. 

De siste dagene har jeg fått mange spørsmål om jeg hadde hatt det litt bedre dersom jeg ikke skulle hatt eksamen?! 

Svaret er: " ja, jeg hadde hatt den mye bedre viss jeg ikke skulle hatt den eksamen om noen dage,r jeg hadde vært mindre stresset, hatt litt bedre selvtillit, og fortvilelsen hadde ikke vært så stor. "

Jeg har mer enn nok med alle andre problemer som er i hodet mitt. 

Å skulle bekjempe anoreksia, slutte med selvskadingen, kutte ned på trening, øke matinntaket,snakke om og utforske følesene mine ( som jeg har fortrengt i flere år nå) samtidig som jeg skal klare å få 5 på matteeksamen ( i 3MX) er litt i overkant selv for meg. 

Skulle virkelig ønske jeg var liten igjen. 

Psykiateren min spurte meg i går: "viss du skulle skrudd tiden tilbake, hvor langt ville du gjort det?"

 - svaret er at jeg skulle ønske jeg var 10 år igjen, slik at jeg kunne oppleve 3 år med "lykke" før helvete brøt løs.. 

Jeg vil være liten igjen. Når problemene egentlig var små. . . 

Vekt

Tja, i dag var det faktisk veiedag.. Jeg er ikke sikker, men tror ikke det er fryktelig mange andre som har dommedag på 17. mai. . . . . 

Jeg har ikke veid med siden jeg ble skrevet ut for en måned siden, eller så.. Jeg grudde meg faktisk skikkelig. Men jeg vet ikke hva jeg grudde meg mest for. Siden hele min tilværelse er ambivalent vet jeg ikke hva jeg skulle håpe på. 

Siden min psykiater liker gjetteleker måtte jeg gjette først på hvordan det var med vekten. Jeg ser meg i speilet og ser at jeg bare eser utover, men i forhold til klærne mine har jeg blitt litt mindre. Det er bare vanskelig forholde seg til følelser, fornuft og hva jeg faktisk ser i speilet. 

Uansett så ble det nå satt et tall denne gangen. Jeg trodde virkelig ikke noe på det. Jeg er sikkert på at vekten er feil, at den er øddelagt. Et eller annet feil væffal. For i mine øyne kan jeg ikke ha gått ned så masse. Samtidig som jeg føler tallet var alt for stort. Alt for masse for meg. 

Evig konflikt. 

Jeg mener, det har gått 4 uker. jeg har spist fire måltider om dagen. Trent litt opp og ned. spist litt mer enn jeg burde noen dager. Kastet opp, trent, og alt har igrunn vært kaos. Jeg trodde kanskje jeg hadde mistet et par kilo, men ikke stort mer. Men den "ødelagte" vekten viste et vekt tap på 6 kilo. . . 

Det var jo ikke det som var meninge. Meningen var jo være mer eller mindre stabil. Nå skjønner jeg ikke noe.! Hærreminhatt. Hvordan skal dette gå?

Uansett så hadde vi en faktisk ganske bra samtale i dag. Vi ble enige om noen avtaler som skal følges. 

1. Vekten skal være stabil fra nå av. 

2. Trening - 1 time annenhver dag

3. Holde meg i livet i minst et år fra i dag

4. Ikke noe selvskading ( det gjelder kutting, tabletter, brannskader, ol.)

Jeg skal ærlig innrømme at det var ganske deilig med den treningen. For når sant skal sier holder jeg på å miste kontrollen. Når jeg denne uken har trent 10 timer (og det med 3 fri dager pga innleggelse) er jeg egentlig sliten. Diskusjonen begnyte slik;

Han - 0 timer

Jeg - 1 timer hver dag

Han -  1 time annen hver dag!

Jeg tenker leeeeenge - Greit!

Alt i alt kom jeg i dag frem til at jeg egentlig vil bli bedre. Jeg vil ha et liv. Jeg vil ha det bra. Men jeg tror jeg er redd for å ha det bra. Jeg vet ikke hvorfor, eller hvordan. Men slik er det nå - og det skal jeg fortsette å forske på. Frem til neste gang skal jeg finne ut hva jeg trener; av han, av meg selv og av andre. . Jeg aner ikke hva jeg trenger! Jeg vet ikke en gang om jeg vil ha hjelp. En del av meg vil ha hjelp, men hvordan?! Hva er best for meg? Jeg aner ikke!

Ellers i dag har jeg bare liggi rett ut på sofaen. Spist masse mat (prøver febrilsk å fylle tomrommet inni meg), og sett på TV. Dagen er snart ferdig , og jeg kan legge meg snart. Gleder meg! 

I morgen er det atter igjen på gang med bøkene. Eksamen nærmer seg altforfort!

Gratulere med dagen alle sammen!

Ja, vi elsker dette landet som det stiger frem.

Furut vær bitt over landet med de tusen hjem.

Elsker, elsker det å tenke

på vår far og mor

og den saga natt som senker

drømmer på vår jord

og den saga natt som senker

senker drømmer på vår jord.. 

Da er det igjen kommet til den dagen hvor landet vårt har bursdag. Norge feirer et år eldre. Vi tusler i tog, roper HURRA, veiver med flagg, synger av hjertens lyst og spise masse is, vafler og pølser. Det er barna som er i fokus, og de har gledet seg til denne dagen helt siden jul var ferdig. 

Nå trekker folk i det fineste de har av klær (bunad) og vandrer rundt med et stort smil om munnen og hilser på alt og alle. For en fantastisk dag. Hele norge er som en stor lykkelig familie. 

Mine planer for denne fantastiske dager er å lese til eksamen. Men først skal jeg nok en tur ut og prøve føler meg som en del av denne verden. Er også den heldige vinner av en time hos psykiateren min i dag kl. 13.00. Så da får jeg hoppe i dusjen, få på meg noen klær og lukte på all lykken som strømmer rundt i byen i dag. Kanskje noe smitter over på meg. . ! Det er lov å håpe. 

Tror dette er for to år siden. Meg i min bunad. 

Alt er mørkt. 

Jeg faller, 

treffer jeg aldri bunn?!

Jeg gir opp!

frittfall

Vi begynte med en salto ut av flyet. Jeg skal innrømme det, jeg var utrolig nærvøs når vi satt i flyet på vei oppover. 

Så syns jeg bilder sier mer enn ord, dermed lar jeg bare noen bilder ut, så skal jeg fortelle mer nærgående når jeg har landet psykisk også, for forløpig er jeg fremdel i skyene :)

Ååååå

Dagens lille fortvilelse var en samtale med psykiateren min. Han var rett og slett veldig tydelig på at jeg ikke får lov til å forlate landet i nærmeste fremtid. Det er for risikabelt når jeg er så ustabil som jeg er om dagen. Dermed ble det ikke noen tysklandtur på meg. Samtalen endte med tårer og all fortvilelsen fikk fritt utløp. Enda godt han er profesjonell og tåler endel. 

I morgen skal jeg hoppe i fallskjerm. Tror ikke det har gått opp for meg enda, men det blir helt sikkert moro. 

En skog uten trær

Jeg føler en dunkende smerte

Alt annet blir glemt

Det er noe som er frosset i mitt hjerte

Noe som er blitt frosset og gjemt

Det kjennes som hodet krangler

Jeg kan ikke se hva det er

Det er noe som mangler

Det er som en skog uten trær

Livsgleden blir svekket

Hver dag er en endeløs kamp

Følelsen av ensomhet og smerte er blitt vekket

Gleden blir varm og forsvinner som damp

Kulden biter, vil ikke slippe

Jeg gråter av smerte

Alt holder på å tippe

Det er noe galt sier mitt hjerte

Jeg mangler noe jeg ikke kan se

Jeg vet ikke hva det er

Jeg føler meg som et tre

I en skog uten trær

fortvilet

Sitter ved bordet. Klokken viser lunsj. Krangelen i hodet er så høylytt at sikkert hele byen kan høre det. Maten står ferdigsmurt på benken. Kampen er stor, det gode mot det onde. Livet mot helvete. Det er nesten som det sitter en djevel på ene skuldra og en engel på andre skulderen og diskuterer hva som skal gjøres. 

Jeg blir sliten. De er aldri enige. 

Til slutt bestemmer jeg meg for at jeg skal slenge djvelen langtbokkerivoll bort fra kjøkkene, låse døra og ikke la han komme inn i det rommet mer. 

Så etter en god del omogmen fikk jeg spise lunsjen min i fred. (alt er relativt). Denne anstrengelsen tok slik på så jeg hvilte nesten halvtime før jeg startet med matteoppgaver igjen. Siden jeg har gitt opp intergrasjon er det vektorer som står på programmet nå (det er lett, for det er bare piler, bokstaver og tall i en hærlig suppe). 

I ettermiddag skal jeg snakke med psykiateren min, for å planlegge hva som skal skje til helgen. Siden jeg klarte å snakke med ut av psykiatrisk i går (noe han ikke var enig i) må vi se hva som ska skje videre. Han begynte å ymte frempå om en ny innleggelse der fra i morgen av. For mitt humør går så opp og ned som aldri før. Jeg kan le, gråte, rase, fortvile i løpet av en times tid. Det er ikke lange veien ned i gjørma. Viss jeg først har klart karre meg litt opp for en pause raser det fryktelig fort ned igjen. 

Jeg bruker alle metoder jeg kan får å holde uroen i sjakk. For å føle jeg har kontroll. Jeg trener (2-4 timer dagen), spiser lite, skader meg, fokuserer max på skole, er ute med venner, snakker med fagfolk, har til og med prøvd og gjemme alle følelsene minne i mat, og fylle tomrommet inni meg med masse mat ( ble bare skikkelig kvalm og samvittigheten var på -1000). 

Nå nå jeg er tilbake til trene, spise litt, og eksamen i hodet. 

Dette fører til at hodet er en vattdott, og hele verden går forbi uten at jeg egentlig får med meg så veldig masse.  Jeg kan sitte og stirre på et matte stykke i mange minutter uten å skjønne noe.Bokstaver og tall gir ingen mening. 

 Jeg drikker kaffe for å holde meg våken, mens jeg på natta ikke får sove. Jeg er utslitt, men inni meg er det en stor uro som jeg ikke får definert. 

Jeg vil ikke være innlagt, men jeg er kommet ditt at jeg ikke vet hva jeg kan gjøre, og begynner bli litt redd for hva jeg kan finne på. Litt skummelt å være meg, siden jeg ikke kan rømme fra meg selv, og jeg er min egen værste fiende. 

Jævla maktmennesker.

Etter en samtale med psykiateren min stakk jeg av. Jeg vil ikke bli lagt inn noe sted - ellers takk.. 

Han ringer politiet, jeg tusler hjem. Jeg er etterlyst.. 

Jeg ringer psykiateren. Han kaller meg barnsli og forlanger en unnskyldning neste gang. 

" jeg kan ikke drive med oppdragelse og psykoterapi, du får bli voksen og ta ansvar!" 

" det er ingen unskyldning at du er psykiatrisk pasient!"

Der fikk jeg den liksom.. 

Ble skikkelig sint, frustrert og lover meg selv at det skal bli lenge til jeg noen gang går til han igjen. Jeg som trodde han faktisk skjønte litt, men tydligvis ikke. . . Helvete ta hele verden!

Uansett så sitter jeg nå og aner ikke hva som kommer til å skje. Jeg ska egentlig hjem til sandefjord, men tør ikke forlate byen før jeg har snakket med psykiateren igjen. Tror han blir litt sint da.. Får jeg vell enda mer kjeft. 

Lille barnslige drittungen Siri.. . Han hater meg. Men det driter jeg i. 

Jeg er forbannet på han akkuratt nå. Forbannet på hele psykiatrien. 

Nå venter jeg bare på att akkutt teamet kommer å hente meg. . Flott. Da blir det noen timer å slå ihjel på psykiatrisk.. FLOTT :(

tallkaos

Hadde vi bare skulle forholdt oss til tall hadde jeg kanskje skjønt det, men når det er tall, bokstaver, merkelige S'er, Pi'er, x,z,y og sirkler. Da blir det kaos! Som om jeg ikke har nok kaos i hodet allerede. 

FRUSTRERT!!

Matte eksamen nærmer seg. Jeg er like blank som jeg var når jeg start. Har kommet meg gjennom to kapitler, men så sier det stopp når jeg kommer til intergrasjonen. Derrivasjon er forsåvidt litt mulig å skjønne, men intergrasjon er komplett umulig!

????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????.....
????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????......
Viss noen har en mirakel pille som jeg kan ta og skjønne alt som har med matte (3MX) å gjøre, vær så snill å gi med det!! Jeg trenger det sårt! For nå har jeg sittet i 3 timer uten å skjønne noen ting. 

Nå etter utallige kaffekopper og enda flere glass med Pepsi Max har jeg ikke kommet videre enn jeg var i går. Det eneste jeg har klart å opparbeidet med er en hel haug med frustrasjon. Jeg banner og grini og rivi meg i håret. Uten at det har hjulpet noe i det hele tatt! 

ÅÅåååååååååååååååååååå

Ellers driver jeg å vasker klær, bare for å ha noe å gjøre.. 

Nåja, nå er det tid for lunsj. Jess. Enda mer utfordringer. 

Jess. .. 

Kaoset mitt

Jeg strekker ut en hånd. 

jeg har innset at jeg ikke klarer dette alene. 

Hodet mitt er så splittet at jeg er sikker på det synes for hele verden. Motstanden mot all hjelp er fortsatt sterk, men en annen del har kommet frem - en del som fornuften styrer. Og den nye delen roper høyere enn noen gang - SIRI, DU TRENGER HJELP!! DU VIL LEVE!

Dermed er det duket for et hærlig kaos i mitt lille hode. En del som bare vil ødelegge meg, en annen del som vil redde meg. 

Egentlig vil begge delene redde meg ut av dette kaoset, men den ene måten er destruktiv mens den andre er konstruktiv. Midt i alt dette står jeg og prøver gjøre noe så fornuftig som litt eksamenlesing frem til eksamen i matte. 

Ikke lett!

Hadde i dag samtale med psykiateren min og jeg tror han så en liten del av alt kaoset. Og skjønte at jeg ikke helt er i stand til å ta vare på meg selv nå. Slik det er blitt er jeg bare tull. Men jeg er redd for hva som skjer videre nå. Orker ikke flere innleggelser. Vil bare fortsette på egen hånd - eller vil jeg egentlig det? 

Ingen vet, ikke engang meg selv. 

hvordan har jeg klart og rote meg borte meg selv? hvordan skal jeg klare få fri fra meg selv? Slå av hodet mitt, og la tankekjøret ligge litt. tenker så fælt at jeg tror nesten jeg kommer til å tenke meg ihjel. Tanker om mat, trening, matte, skole, eksamen, venner, familie, meg, fremtiden, fortiden, psyk?!

Dagene nå er så like at det er skremmende. Spiser frokost, går en tur, leser matte, spiser lunsj, regner matte, spiser middag, går en tur, regner matte, spiser kveld.. Også begynner en ny dag. Det er bare det at jeg ikke får gjort noe fornuftig med eksamenlesingen, siden tankene hele tiden er alle andre steder enn der jeg vil ha dem. Ååååååååååååååååååååååååå - frustrert!

Nå skal jeg mane meg opp til å gå ut i verden - siden jeg skal en tur til sandefjord for å jobbe i morgen. Føler meg bare som en diger elefant.. ÆSJ!

Jepp her har du meg.. 

Tror forresten ingen skjønner noe av dette innlegget. For det er egentlig bare kaos fra ende til annen, men slik er det nå. Så får jeg vente spent på hva fremtiden bringer. I morgen får jeg vite. 

Det er vår!

Viss ikke alle har fått det med seg, så er det vår ute, og på god vei til å bli sommer =)

Da var vi tilbake igjen til verden. 

Denne uken som har gått har vært så masse tull. 

Måtte troppe opp på legevakten her i byen to dager på rad (søndag og mandag). Fordi jeg nektet å sammarbeide med psykiaterne mine. Der måtte jeg snakke med tre andre psykiatere. Tilsammen ble jeg på mandag kveld vurdert av ikke mindre enn 5 psykiatere. Jeg stod på mitt:

-Nei, jeg vil ikke bli innlagt, jeg klarer meg selv!!

Så da etter masse om og men,  kom alle disse legene frem til at det ikke var grunnlag for tvang (enda) men at jeg måtte få noen til å være sammen med det neste døgnet. . 

Greit for meg det. Siden jeg tross alt bor med min fantastiske veninne. 

Etter en litt stressende start på uken hadde jeg en dag i Sandefjord, for å sitte litt eksamensvakt på onsdagen. Satt igrunn bare å telte penger ;) 

Orket ikke være stort lenge hos min familie, så satt fort på toget tilbake til trygge hjemmet her i Oslo. 

Torsdagen ble stort sett brukt til alt anna enn lesing. . Begynte med en avtale med miljøteraput fra avdelingen, videre måtte jeg løpe for å rekke et jobbintervju. (nå krysser jeg fingerene for at jeg får den jobben i hjemmehjelpen på Frogner). Så var det en liten treningstur før det var samtale med psykiater Finn. Så var dagen over, og jeg hadde ikke lest noen ting. 

Fredag derrimot ble litt bedre, og jeg kom litt videre når det gjelder trigonomitri. 

I dag har jeg trent en rolig løpetur, også har jeg lest videre matte. Nå har jeg nesten jobbet meg gjennom trigonomitrien, som betyr at jeg er ferdig med 2 kapitler :)

det er virkelig bra det er lenge til eksamen er!!!!  

søndag

det er søndag. Enda en søndag i mitt liv. Viss jeg skal begynne å regne over det, er det veldig mange søndager jeg har vært gjennom. ca 1050 søndager. Det er mange det! Når jeg var mindre var det alltid søndagstur som stod på programmet. Uansett hvor dårlig været var, regn, torden, sol eller snø. Familien skulle ut. Skogen, fjellet, sjøen. Hvor som helst. 

Nå i dag sitter jeg og ikke gjør noe særlig. Jeg vurderer å begynne lese, men tror ikke jeg orker. Skal senere i dag til psykiateren min, så har tross alt noe å grue meg til. 

Hmm. Jaja, søndagen går nok uansett. Snart mandag - og da starter lesingen til eksamen for fult. 

Byebye april

Da er april over. 

Denne måneden har innehold litt av hvert. 

Jeg startet måneden med å være innlagt, og er nå utskrevet på ubestemt tid. 

Måneden har vært full av solskinn, skole, venner, fyllekuler, sverigetur, bursdager, samtaler, gråt, fortvilelse, glede, spenning, kreativitet, kjedsomhet, moro, latter, shopping, tyveri, politi, leger, overdose, pepsimax, knekkebrød, forvirring,snus,  ambivalens, usikkerhet, plalegging, jobbleting, pengeproblemer, trening, spise, sove, hårfarge. 

Rett og slett vært en spennende og innholdsrik måned. 

Jeg har spist ute med min bror. Noe jeg er kjempe fornøyd med. Har overkommet flere hindringer, selv om det er mange igjen. Ved hjelp av gode venner kommer jeg til å klare de mange utfordinger som venter i fremtiden. Jeg skal klare det!