neste år

Da har jeg endelig fått somlet meg til å snakke med en rådgiver på skolen.

- Hvordan har det gått med deg i år?

- Det har gått greit. Spent på eksamen bare. Lurte bare på hva fag jeg skal ta neste år. Må jo ta biologi og fysikk..

- Ja, da ser vi litt på det. Jeg henter vitnemålet ditt.

Jeg blir da litt falu. For jeg har ikke et veldig bra vitnemål at det gjør noe.. Men han ska jo bare hjelpe meg så det få gå..

- Du må da ta opp biologi, fysikk, og religion. . .

- ja, også trolig norsk?!

- hmm.. Ja, Men da tar du norsk neste år. Og da blir vitnemålet ditt gjort om til Kunskapsløfte. .

- Har det noe å si?

- Tja, da mister du mange poeng, også må du ta R1 matte itillegg. Også samfunsfag. Men du slipper eldre historie da!

Tanken begynner å spinne rundt i hode.. Innen jeg er ferdig er jeg jo nesten pensjonist.. !

- Da setter jeg deg opp på Fysikk, Biologi helårs og religion halvtårs. Også tar du matte og samfunsfag på egen hånd.. Så blir det norsk neste år, kanskje i sammenheng med et årsstudium i medisin eller psykologi!?

- Ja. Tusen takk!

Også får jeg en regning på 6000 som jeg vist skal betale snart. også går jeg ut døra mens jeg tenker at jeg har to tøffe år forran meg. .

Så neste år blir det jobbing, skole og kanksje litt venner innimellom viss jeg får tid. Hmm.. Nå er det bare jobben som gjenstår.

Også er det eksamen da.. UFF!

Jeg er ærlig.

Ja, jeg er veldig ærlig no om dagen. Det er likegreit syns jeg. De som ikke takler det kan bare la være lese. Jeg skriver om mitt liv, og for øyblikket er ikke det en dans på roser. 

Mandag endte på intensiven på sjukehuset, pga en litt stor dose paracet. 

der måtte jeg drikke kull ( som jeg kastet opp igjen over hele meg og legen) også fikk jeg motgift intravenøst. De stakk meg overalt. Og jeg måtte ligge meg 11 ledninger festet til meg for å overvåke hjertet. Følte meg nesten som en robot. =)

Måtte ligge der hele natten med ledniger og alt. Men så ble alt bra tilslutt. 

Snakket med en utrolig hyggelig psykologidame - som skrev meg ut tilslutt. Så alt endte bra :)

Paracetparty

Smertestillende

skal ta bort smerten

skal ta bort ubehaget i kroppen

skal pleie din sjel. 

Smertestillende 

hjelper ingenting

gjør deg ikke bedre

Du føler det like sterkt likevell. 

Du heller innpå flere på en gang

smerten du har inni deg er uutholderlig

men det hjelper ingen ting

den tar ikke bort noe

Den gir deg ikke noe

Det er ikke smertestillende du trenger

Det hjelper deg ingenting

Det tar ikke bort smerten

Det er en ekte omsorg

Det er en kjærlighet du aldri fikk 

Det er å bli sett for den du er.

Når smerten din skriker 

du pines invendig

Hjelper ingen smertestillende

Du ser lenge på pakken

"tar bort smerte"

Du spiser hele pakken, for smerten er like sterk

Du begynner å sjelve, du begynner å riste.

Sykebilen er den neste som vil ta bort din smerte

Sykebilmannen som bærer deg

Som snakker til deg¨

som vil hjelpe deg,

som bryr seg

Det er en liten smertestillende. 

Du slipper henne inn.

Dag for dag blir hun mer og mer lik deg. 

Hun glir inn i deg. 

Hun maler øynene dine med dine høyeste drømmer og største ønsker.

Du aner ikke noe.

Hun får deg til å innse at du er ingenting uten henne.

Hun tvinger deg til å følge hennes rutiner hver eneste dag som går.

Du begynner å elske henne, du smiler lurt, og føler deg så smart.

"Du har mestret noe"

Du følger etter hennes stemmer. Hun befaler deg til å ha kontroll. 

Når du er uheldig og mister viljestyrken, straffer hu deg, så du skal lære.

Hun skaper og befaler

"Nesten nå..!"

HUn nekter å innrømme at veien hun fører deg sagte men sikkert mot, er din grav.

Du er ikke lenger deg selv.

Hun er blitt din personlighet og din styrke.

Øynenes glans er borte.

Hun ber deg lyge til de du er glad i, tvinger deg.

Hun skal gjøre deg den mest perfekte.

Du ser dine foreldre og venner gråter.

De sier du er syk og ikke lenger deg selv.

Men de lyver. De ønsker bare ødelegge for deg.

Du er for feit til å gi opp. Enda for mislykket. 

Du får strengere rutiner i hverdagen. Folk griper inn for å hjelpe.

Du trenger alvorlig hjelp.

Hun ber deg late som alt er fint, å lure dem trill rundt. 

Det er Ana som tvinger deg.

"Gjemme maten, smile pent".

"Hoppe opp og ned" lyv, du skal bli perfekt. 

Men når du virkelig inser at du har fulgt hennes regler, skaper hun stadig nye

mål og nye regler. 

Ana er aldri fornøyd. Aldri!. Hun er en løgner. 

Du begynner å hate henne. Ber henne forsvinne. 

Men hun er der enda. Hun er en del av deg nå. 

Å tvinger deg til å vise kjærlighet mot henne, tilbe henne. 

Du vet hun ødelegger deg. Men du elsker og hater henne på samme tid. 

Men du er blitt syk. 

Hun er en del av deg og vil alltid bli det. 

Hva har vi gjort i helgen?! 

Joda, trent, tuslet tur, laget mat, sett masse "Ghost wisper", lett etter jobb, hatt besøk av far og bror, spist ute. Altså alt anna enn hva jeg egentlig skulle gjort - nemlig skolearbeid. 

Skole er liksom ikke første prioritet for tiden. Jeg klarer ikke helt konsentrere meg om noe. Lettere shoppe liksom. Men nå har jeg ikke noe penger å shoppe for, så da blir det nok en tur til skolen i dag. 

Om 3 timer har jeg veiing og samtale med behandler på RASP. Det kan bli spennende. Alltid moro med slike ting. 

Ellers skal jeg få nytt førekort, nytt bankkort, nytt treningssenter kort, nytt studentbevis, osv.. 

TYVERI

Gårs dagen var helt frferdelig for min del.

Torsdag kveld fikk jeg vite at ei vennine har fått kreft (leukemi). Noe som gjorde at jeg våknet fredag med en dårlig følelse.

Var en tur på skolen,men fikk ikke med meg stort.
Etter middag var jeg en tur i byen med Ida. Når vi setter oss ned på La' Baguette I Oslo city for å spise kveldsmat er jeg super sliten, og har mer enn nok med å fortære min yoghurt, enn å få med meg noe som skjer rundt meg.
Etter 30 min er vi klare for å gå. Jeg med en stemme i hodet jeg hater. Men hva ser jeg - veska mi er borte. Vesken min som inneholdt Lommebok (med førerkort, bankkort,stedentbevis med adressen min, penger som jeg nett hadde tatt ut, og flere viktige kort. ) Husnøklene mine, min nye bukse (somj eg kjøpte bare en time i forveigen), Mine nye solbriller, Ipoden min (ganske ny).

Heldigvis hadde jeg mobilen i jakkelommen, så den har jeg. Og får ringt mamma og pappa. Ida og jeg tusler bort til Informasjonen for å siifra. Vi finner veska, men den er helt tom.

Vi tusler videre til politiet,og får anmeldt dette. Jeg blir etterhvert litt roligere, og gråter ikke så masse. Ser for meg at hele leiligheten er bestjålet. Politimannen (som igrunn var kjekk) tok seg god tid, og virket særiøs. Det var godt!
Trolig , viss de velger å etterforske saken videre, se videoovervåkning av senteret.

Etter noen timer på politihuset er min onkel kommet, så jeg blir med hjem til dem, og sover der. Tross alt kommer jeg meg ikke inn i huset mitt.

Nå venter en helsikkes jobb med å få tilbake alle mulige slags kort. Heldigvis er leiligheteieren kommet inn, så han fikser lås i dag. Dermed flytter jeg tilbake hjem i formiddag regner jeg med.
Men jeg har ikke noe penger eller noe. Føler meg virkelig på bar bakken akkurat nå.

Var liksom ikke noe slikt jeg trengte midt oppi alt anna som skjer i livet mitt nå!

Ana

Jeg har en stemme i hodet mitt. En stemme som er med meg overalt. Viss du ikke har "henne" inni hodet ditt er du evig heldig.
Å høre den lille stemmen som hvisker hver gang du blir fristet til å spise, å ha henne i tankene hele tiden, hva du enn gjør.. Det er noe jeg ikke unner et eneste levende menneske.

Hun går under navnet Anorexia Nevrosa. En sykdom vil noen si, en livsstil vil andre si. Den eneste løsningen kan hun kalles. Du hører historier om hvordan de som er besatt av henne liver, de gråter hele tiden, de vil bare bort fra henne. Du hører alltid om hvordan hun bryter ned sine ofre psykisk. Du har sikkert også lest forferdelige historier.

Men du hører aldri om den selvtilliten hun bygger, men som hun fort kan bryte ned igjen. Du hører aldri om den holdningen hun gir deg, den ufattelige selvkontrollen. Ingen forteller deg om alle smilene du kan smile, uten å forfalske dem. På grunn av henne. Men kanskje er alt falskt? Jeg er ingen psykolog, eller ekspert innenfor spiseforstyrrelse. men jeg har noe de ikke kan stille opp med. jeg har Anoreksi. Jeg vet hvordan stemmen høres ut, jeg vet hvor vondt det er. Men jeg vet også hvordan de få øyblikkene føles, de øyblikkene da "Ana" er alt du trenger.

Jeg fikk selvtilliten min tilbake med henne. Jeg kan gå med ryggen rett å tenke "jeg har noe ikke dere har.." jeg har en selvkontroll som er ufattelig. Jeg kan stoppe meg selv når som helst, i hva som helst. Jeg kan presse meg til det utmattende. Jeg kan tenge ute smerte, jeg kan stoppe tårer. Jeg kan forfalske de søteste smil. Men i lengden er det ikke verdt det!

Om du leser dette nå å tenker "men da er det ikke så ille da". Stopp deg selv! Ta tak i den stemmen dypt inni deg, den stemmen som er sterkere og klarere enn "Ana"- Den vil fortelle deg at det ikke er rett. Du kan leve er sundt og sterkt liv. Ha ekte selvtillit, en ekte sjel. For det er mer enn jeg kan si.
Selvtilliten min brytes ned, om noen bare sier noe stygt til meg, eller ler av meg - selv om det er ment som en spøk. Hver eneste lille bemerkning lager utrolig dype spor. Spor jeg aldri kan fjerne.
Selvbildet er på minus siden. Hun vrenger bildene jeg ser av meg selv. ingen ting er ekte lenger.

I følge legene er jeg på bedringens vei. I følge legene er jeg på vei til å bli frisk. men innerst inne tror jeg aldri jeg kan bli helt frisk. Kanksje går jeg opp i vekt, ser sundere ut. Men.. kanksje har jeg bare fått en enda sterke kontroll og styrke?
Det tar årevis å bygge opp den styrken til å bære en maske. En altoppslukende maske som for tærer sjelen.De fleste klarer aldri bygge masken. Det krever så mye av en person. Å du må være villig, villig til å gi slipp av alt. Glemme deg selv, og alt du noengang har vært.

Jeg ble anorektiker for ca 6 år siden. Mange er besatt av henne i utallige flere år enn jeg, før de finner ut hva som foregår. Men jeg vet. Jeg vet at det ikke er rett. jeg vet at jeg er syk. Jeg vet at det har skjedd en feil et sted. Men jeg klarer ikke gi helt slipp.
Å ha Anoreksia gjør noe med deg. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det. Alt jeg kan si er at jeg er forandret. Veldig forandret. Spør hvem som helst som har kjent meg de siste 7 åra.

Ikke la den stemmen som er der bli sterkere, ikke la de fryktingytende øynene se deg. Hvor fast på den jenta du er, se på deg selv med snille øyne, se forbi de små feilene som du er den eneste som ser. Tenk over kritikken du mottar, så kast den bort. Den er ikke verdt noe. Men hvert eneste lille komliment du får, ta det til deg, gjem det dypt i ditt hjerte.

Ta var på deg selv. om du først mister deg, kommer du aldri tilbake.

Jeg er ikke smittsom

Jeg er ikke smittsom selv om jeg lider
Dere har bare hørt om den fæle sjukdommen til tider.
Dere ser skremte ut hver gang jeg kommer bort.
Det hjelper ikke å bli redd, jeg ser allrede sort.

Ikke blir redd når jeg kommer nærme
Jeg har lenge nok vært ensom og skjermet.
Monsteret inni meg har spist meg lenge opp

Jeg ønsker at dere tar vare på meg så det sier stopp.

Så lenge har jeg gledet meg til å komme hjem

fra sykehusets fangede verden, så ikke meg glem
At selv om jeg er syk, og holdt på å dø

Ikke bli redd når jeg kommer, der får sjelen til å blø.

Anoreksi og selvskading- det er bare et monster inni meg

Skader meg selv så inntens så jeg slipper å være lei
Hvorfor er dere ikke slik som dere var før?

Før alle åra - før sykdommen banket på min dør.

Mange leger hadde gitt meg opp
Jeg prøvde fordinne for godt
Jeg ble gitt for mye ansvar som veldig liten
Jeg måtte "vokse" men ble syk og sliten

Jeg vil ikke lenger slitejeg vil ikke stemples som syk og liten
Jeg kommer til å bære det med meg
men jeg vil bli frisk og ikke så lei

Bare ikke bli redd meg, jeg er ikke smittsom

det gjør bare sjelen min til å vokse seg tom.

Hmmm..

Tenk deg å ha en følelse hele tiden, av at du er alene, og at noe knyter seg hart i magen din. Du kjenner deg sliten og lei alt og alle rundt deg. Alle musklene i kroppen din er stive og nervøse, som når man kjører berg-og-dalbane og du nærmer deg stupet. Du tviholder deg til setet og tenker " dette kommer til å gå bra, jeg ska ikke dø".

Dette er en følelsen jeg har daglig. Usikkherhet og angst. Den forferdelige følelsen som får deg til å løpe så fort du bare kan inn i den mørke skogen, sette det på en stein og gråte. gråte deg helt tom og ønske at du bare kan forsvinne. Du vil bare at noen skal egge mer ke til deg, klemme deg. Ikke være alene.

Det er ikke lett å leve i denne verden. Gode venner er vanskleig å finne. Venner som er der for deg når ting blir tøft. Venner som du kan snakke til om alt, uten at vedkommende dømmer deg. Men om de blir lei, kan det gjøre deg usikker på deg selv. - er det noe galt med meg?

Det er vanskelig å prøve å ikke være redd eller usikker. Det er bedre å dele det med noen. Uansett.

til Charlotte!

Ditt redskap til å benytte

Din historie skal skrives

Dine tanker skal deles

Det er din dag i dag

Gi den en mulighet

fatt dine valg

med de beste tanker

før beslutninger

ut fra ditt liv

Det er sol ute

ugresset har begynt å spire

blomstrer opp mellom

lyser opp

en stusselig veigrøft

og bringer glede

til barna som ser den

Du har alltid et valg

Smil til dagen

spre glede på din vei

du velger

om dagen blir god eller ikke

du velger

om du er trist eller glad

Det er din dag

du kan velge og hate ugresset

du kan velge å se skjønnheten i det.
Du kan se fuglene som flyr i det fri

eller du kan se gråsteinene under stubben

Livet er til for å leves
og valget er ditt - et godt liv?!

Glad i deg!!

litt tanker en morgen

Hver dag må en holde ut, holde ut med alt som allerede er kommet og som kommer. Hver dag er en prøvelse på styrken man er i besittelse av, men hva om man har styrken, men er sliten? Sliten av å bygge opp noe, for så se at det raser hele tiden? Det er noe positivt i alt som er negativt, og noe negativt i alt som er positivt, men hvorfor ser jeg kun det vonde i det positive og dikke noe positivt i det negative? Er det fordi sorgen har sløret til alt det vakre i livet? Er det fordi smerten blinder meg? Er det fordi mørket kveler meg?

Hva er grunnen til at jeg sitter hjemme, tårer som kjennes ut som kniver som renner fra øynene. Tanker som fyker alle steder og kontrollen rives bort og jeg står med en for utenfor kanten. Døden griper tak i meg. Hva er grunnen til at all den smerten, som bare tærer meg innefra.
Det er helt jævlig, når jeg ligger her, bunnet fast, ute av stand til å gjøre noe motstand. Liten, redd, ufortsående. Hva hjelper det med små skrit. Hva hjelper det å rope på mamma og pappa? Hvor blir det av den beskyttende favn når jeg er voksen?

Kravene blir større og større, og jeg føler meg mindre og mindre. Det er så mange ganger jeg kan spørre meg selv om alle disse tingene, men får jeg noen gang noe svar? Svaret ligger i smpørmålene. Kan jeg få litt mer styrke? Selv om føttene er sprengt, og hvert eneste ben i kroppen værker, selv om hele mitt indre spises opp. Jeg må lage et lys jeg kan følge.
Jeg føler det er umulig, men selvsagt sier jeg det når jeg ligger på bunnen. Når jeg kommer meg litt opp klarer jeg alt. Jeg vet det så godt, må bare ta et skritt av gangen.

Det er bare det at jeg tror ikke noe på det nå..

Fylla har skylda

Lørdag kveld bestemte vi oss for å drekke oss dritings. det klarte vi lett. . Etter shampis, sprit, øl, vin og cider. . Vi endte på en fest i tredje etasje, men ble kastet ut etterhvert. (jeg husker ikke). Dagen derpå var heller dårlig. Men vi var på Operahuset væffal..

Utrolig deilig bare glemme litt faktisk. Men jeg har skikkelig vondt i hele kroppen - hadde vist detti ned trappa noen ganger :)

Fredag i Sverige!

Helgen har blitt tilbragt med Charlotte. Fredag dro vi til Sverige. Eneste planen var å hamstre sprit. Noe vi klarte til de grader. Ellers var vi litt på sightsing rundt strømstad og fant noen fine steder. . . Jada, det ble endel PepsiMAX i løpet av dagen. Men vi spiste også masse mat. Riktig nok ble det endel næringsdrikk, men calorier er calorier!! Dessuten drakk jeg min første Kaffe Mocca på veldig lenge - og samvitigheten var ikke allerverst. Det var god!

Lørdag var vi på shopping og jeg begrenset meg til to kjoler, en genser og et topp. Det var ikke værst synes jeg selv :)

UT

Da er dagen kommet. Dagen jeg har fryktet mest av alle . Dagen jeg har gledet meg til gjennom mange mørke timer. Dagen da hele mitt sikkerhetsnett forsvinner. Dagen da jeg skal ut i verden å prøve på egen hånd.
I dag er dagen jeg blir skrevet ut av RASP.

Jeg har pakket ned alle tingen mine, rommet mitt står som det stod før jeg kom, og alt er klart til at pappa kommer om en time for å hente meg og tingene mine tilbake til leiligheten min. Dessuten skal jeg og charlotte på to visningere senere i dag, noe som blir spennende. Det er godt jeg har noe å gjøre . Det kommer til ¨å bli rart uten alle som maser. Alle menneskene som alltid er rundt meg, de som forstår seg på meg, og de gode samtalene sent på natten.
Jeg kommer til og savne avdelingen, men nå er det på tide og fly på egen hånd. Lukte på blomstene, kjenne friheten..
Ønsk meg lykke til, jeg trenger det!!

Tiden er tøff for henne. Hun er langt nede. Hun orker ikke stå opp. Ikke gå på skolen. Ikke spise. Ikke sove. Ikke være hjemme. Orker ikke noe. Hun er deppa hele tiden. Er så vanskleig for henne når hun har det så vanskelig innvendig. Det er for mye for hnne nå. Føler hun må vise fremgang. Hun må bli bedre, men hun har ikke sluttet med selvskadingen. Hun trenger den fysiske smerten. Hun må ha et holdepunkt.
Livet er bare et slit. Hun gråter hvergang hun skal sove og så for hun er alene. Livet er for mye for henne. For mange plikter og krav. Hun ønsker ofte hun aldri var født. Selvmordstanker hverdag. Hun er redd for hva hun kan gjøre. Hun vet ikke hvordan hun skal takle dette lenger. Før var det bare å smile, late som alt var bra. Sånn er det ikke lenger.
Hun ler samme hva hun prater om, men følelsene kommer alltid ut etterpå. Hun vil ikke slippe dem ut. Hun må ikke vise andre at hun er svak. Hun er redd og utrolig sliten. Hvor lenge klarer hun holde dette gående? Hun vet ikke hva hun skal gjøre. Føler ingenting hjelper. Hvordan ska hun klare leve et helt liv?
Hun vil ikke fortelle hvordan hun egentlig har det og hva som skjer. Hun klarer ikke leve opp til kravene menneskene rundt henne stiller. Livet er et ork. Hun ønsker å bli frisk, psykisk og fysisk. Hun vil ikke være seg selv, men hun begynner å bli sliten av å spille en rolle. Hun vil ikke være redd lenger. Hun vil være som de fleste andre, perfekt. Denne jenta har mange drømmer, tanker om hvordan livet skulle vært, men for hvert minutt som går forsvinner de sakte men sikkert. Hun trenger trygghet. Hun føler seg nesten aldri trygg. Hun trenger å bli frisk - hun ser på seg selv som anderledes og gal. Denne jenta vet ikke om hun orker å bli frisk. Vet ikke om det er verdt det.
Det kommer til et punkt der alt sier stopp. Hun er så sliten. Alt er mørkt.

En ny dag, ny mulighet, nye utfordringer. Enda en dag med frokost, lunsj, middag, kvelds. Før jeg igjen kan legge meg og glemme denne verden. I det øyblikket jeg åpner øynene vet jeg at denne dagen også kommer til å bli en kamp. Enda en dag hvor hver time er en evig kamp mot meg selv.
Det er det rare. Jeg sitter dagen lang i mitt eget hode og diskuterer med meg selv. Kommer jeg noen gang til å komme ut av dette?
Kommer jeg noen gang til å ha et normalt liv. Et liv hvor jeg kan være glad, fornøyd, venne med meg selv?

Om 3 dager blir jeg skrevet ut. Jeg gleder meg, men inners inne vet jeg at dette kommer til å gå til helvete. Jeg kommer til å falle ned i mitt sorte hull igjen. Kanskje enda dypere enn noen gang!? Inni meg roper en stemme at dette skal du klare, men en enda sterkere stemme bestemmer hva jeg skal gjøre.

Etter 6 måneder innlagt her på RASP er det skummelt skulle gå ut i verden. Selv om jeg hater dette stedet her, får det kampen inni meg til å virke litt mindre. Litt mindre farlig, litt mer mulig å overkomme. Men jeg er lei av avdelingen. Pasienter som bare tuller. Lei av å være den sterke i en forsamling av behanlere. Jeg er svak. Hvorfor kan ingen se det?!

En ny dag er på vei til å starte. Ute er det tette skyer. Akkurat som jeg føler meg. Like usikker hver gang på om solen egentlig finnes? Når det blir borte er alt svart. ingen håp. Ingen muligheter. Hvor kommer jeg til å ende?!
Hvor skal jeg hen?

Påsken er på hell

Hva gjør man påskeaften i Oslo - joda, jeg shopper!!
Charlotte og eg gikk på Storo og tuslet litt rundt. Det ble noen gaver, og neglelakk. Siden jeg ikke viste helt hovdan leglelakkene så ut, ble det testing på egen negler - da blir de seende slik ut.
Det endte tilsutt med den turkise, den midterste røde, og den rosa!! Nå kan jeg gå bananas.

Det er nå blitt søndag.
Kaos på avdelingen.
Få peresonalet, mat som på mystisk vis forsvinner alle andre steder enn i munnen, skrikking og hyling.
Også er det meg da, midt oppi dette - som leker klovn for at alle skal kanksje få en litt bedre dag. .
Nå er jeg sliten.
jeg vil legge meg under dyne, glemme denne dagen. hvile!

Glede?!?!

For en fantastisk følelse. Det bobler inni meg, det kommer fra magen, opp igjennom luftrøret og ut gjennom munnen. Jeg ler, ler og ler. . . Tenker ikke på annet enn at her er jeg midt i Oslo, med min kjære venninne, og ikke noe proeblemer er i hodet mitt. Jeg bare nyter solen som skinner, varmen på kroppen, og latteren som smitter lett.
Stemningene er fantastisk. Vi koser oss!

Jeg trodde den tid var fordi at jeg kunne kose meg her. At det var bare bestemt at jeg skulle ha det forferdelig for all fremtid. . Men nei, der tok jeg vist feil. FLOTT!

Vi så "Menn som hater kvinner" . Fantastisk film. Lenge siden jeg har hatt ro nok i meg til å se en så lang film. Jeg reagerete ikke engang på at den varte i nesten tre timer.. Da er det bra greier!! :) :)

(Bilde er fra Frognerparken, som vi var i tordag)

HÅP

Du søker hjelp, alt håp er ute
kan ikke lenger klare alt selv
Trenger noen til å hjelpe deg se
at du ikke trenger gråte hver kveld

Du prater forsiktig om ditt liv
men forsiktig til å begynne med
om alt du ikke tror du får til
om alt du ønsker å bli, men aldri ble

Bardommen var vanskelig
ungdomstiden værre
for alle sa det alltid var slik
at de ikke ville ha deg der

Du gjemte deg vekk
på den eneste måte du kunne
de kunne ikke hate deg vel
når de ikke kunne se deg

Så du stengte deg inne
isolerte deg fra omverden
det var det eneste du kunne takle
trengte ikke en eneste venn

Så mens ensomheten tok deg

og angsten sakte bygde seg opp
begynte du å bli ganske lei
nå syns du alt var nok

Men du forsøkte en siste gang
du tok mot til deg og hjelp søkte
veien tilbake ble veldig lang
men nå ønsker du å leve

Så etter mange år med isolering
og selv hat
tør du endelig gjøre ting
nå er verden blitt din venn.

God påske alle sammen!!

Kort dagen

Jeg er igjen blitt sperret inne. Det vil si, jeg har ikke utgang uten følge.. Jess.. .

.. . . ..
........ . .. . Så i dag har jeg gjort litt av hvert. den store dagen for kortlaging har det vært. Også har jeg snakket endel med mine to gode venner her. sett film - "secret window!" Itilegg avsluttet vi dagen med ansiktmaske fra dødehavet. Så en helt grei dag på RASP

Onsdag igjen

Også var det onsdag. En hærlig, fantastisk morgen å våkne.
Jeg tusler stille bortover gangen. Den er så ubeskrivelig lang. En lang, hvit sykehuskorridor. Beina slepet seg bortover gulvet. Hodet var langt, langt borte. Håret står rett ut, overalt. Dør for dør nærmer jeg meg. Det er en vond følelse i magen. En klump som sitter i mellomgulvet. En forferdelig følelse. Veien føles utrolig lang, men plutselig er jeg fremme. Det er tid for veiing.

Og jada, jeg er stabil! Og alle er fornøyd. Væffal en liten, bitte liten del av meg. For nå er det en stemme i hodet mitt som er veldig koselig og minner meg på at jeg ser ut som en overvektig elefant. Hvordan kroppen har forandret seg til enormus.
En strålende dag med andre ord. .

Natten var et eneste stort marreritt. Hvor jeg for engangskyld håpet morgen kom snart. Dagen som jeg hater, og bare ønsker skal forsvinne, var nå et ønske. jeg lå time etter time i sengen og telte minuttene. Tror jeg sov mellom 3 og 4, for da så jeg ikke noe klokke.
Heldigvis regner det i dag, noe som passer meg yppelig, for det er ca slik jeg føler meg. Det skulle bare itillegg tordnet og lynt!

Jeg er på vei til et sted, men er ikke sikker på om det som venter meg i enden av denne ferden er bedre enn hva jeg har nå? Jeg er redd! Ensom og redd.

shoppoholicer

Jeppjepp. Jeg har shoppet igjen. Denne gangen ble det et skjørt, en bukse, to gensere noen sokker, et par solbriller, og diverste annet småting. . . Flere tusen kroner er brukt opp. Og jeg er snart blakk :)
Var ute med ei venninne i går, og gikk da banans i byen. Solen skinte, og vi spiste middag ute. Fantastisk!!

Jeg har også vært på biloteket her på Ullevål og lånt med meg påskekrimen. Så nå kan regnet bare komme. Jeg er klar :P
Også har jeg nok en gang klippet håret. Det er rett og slett litt lenge siden jeg har gjort det. Så denne gangen var det bare tuppene som skulle taes. Men de var så slitte atte.. Jaja, så nå er jeg litt tilbake.Men lenger enn i høst, så det kommer seg ;P

Ellers går dagene fort. Det er snart en uke igjen til jeg skrives ut. Jeg gleder meg som en unge. Det skal bli så deilig enderlig kunne bestemme over mitt eget liv igjen. Ikke måtte søke om permisjon når jeg vil ut, eller måtte spise til akuratt de samme tidene hele tiden. Det er så utrolig kjederlig mat her, så jeg gleder meg veldig til å kunne spise hva jeg vil. !!

Jeg er gått inn i spare modus. Så etter denne uken starter jeg. Har planer om å se kino på fredag, men uten om det skal det ikke brukes noe!! Det mener jeg! :)

Skriker

Jeg kunne skreket så høyt at trommehinnene dine hadde sprukket. Så høyt at stemmebåndet mitt hadde revnet på midten. Jeg kunne sparket og slått deg av sinne og frustrasjon. Jeg kunne lagt meg ned og blitt liggende. Holdt hendene over ørene mine og stengt verden ute. Jeg kunne vendt blikket ned mot den svarte asfalten. Jeg kunne lagt meg ned, hylt, sparket, slått vilt rundt meg. Men mest av alt vil jeg bare gråte. Frustrasjonene fyller meg opp til randen. Opp til den punktet hvor tristheten overtar og jeg innser hva jeg har mistet. Jeg føler meg hjelpesløs.

Jeg kunne skreket, men i stede tier jeg stille og smiler søtt. ”alt går bra”.
Og lar heller smerten og frustrasjonen inni meg gå ut over meg selv.

Always in my head.

VÅR!

I det siste har jeg shoppa en del. I dag hadde jeg på meg min nye kjole, som jeg kjøpte på onsdag :) Kjøpte da også en lille kjole, som er minst like fin =P
I dag har Charlotte bursdag, så jeg hadde gått til annskaffelse av heliumballong. (en lille ape). Så måtte hun tusle rundt med den hele dagen. Ganske morsomt for oss ande væffal.

Dagen i dag begynte som vanlig med frokost. Så var det ned til samtale med Finn. Den samtalen halte ut i nesten to timer, hvor han klarte og true med politi og det som var. Heldigvis kom vi til en enighet, og han kan dra på ferie til Mexico med god samvittighet. (og la meg være her på galehus..) Etterpå var det en liten tur på skolen. Tror jeg nå har bestemt meg for å fortsette der et år til. (blir aldri lei videregående skole gitt).

Tilbake til middagen, som i og forseg var ganske festelig. Sett at flere pasienter hadde store problemer med å akseptere mengden mat. SÅ da ble god del diskusjoner. . Alltid moro..
Så tittet jeg endel på jobber for sommeren. Selv om jeg vet at jeg er sent ute, er det greit å late som jeg gjør en innsats væffal. Siden jeg har shoppet alt for masse i det siste, er det på tide at det kommer litt penger inn også. For nå går alt bare ut!

Dessuten er det nå blitt vår. Det er helt tydelig når jeg ser på asfalten, den er tørr! Og jeg kan gå i små sko igjen. HÆRLIG! nå er det snart sommer, sol og ferie. (eksamen)

Aprilsnar!

Bursdagsbarnet:

Min kjære lille bror har bursdag i dag. Og hva klarer jeg å finne på av gave.. Joda, vi skal hoppe i falskjerm, datoen er 15 mai kl. 16:00 på jarlsberg. . . Det kommer til å bli super moro!!!

I dag har jeg strevd meg gjennom dagen. Etter en noe kjip morgen, full av tårer, bitre ord, og sinte utbrud over frokostblandingen. (tross alt onsdag). Etter diverse møter og litt trening fikk jeg enderlig bevege meg ut til skolen. Rett fra skolen og til møte med min kjære bror, som da kom fra "fjorden". Vi spiste ute etter å ha shoppet litt. Det var uber kos!!!!

Nå er jeg trøtt og sliten som aldri før. Natten til i dag gikk så sakte. tror jeg våknet hver time. . Og det blir ikke noe kvalitetssøvn ut av slikt no!
God natt!!